Lukk
Plan – Tidsskrift for samfunnsplanlegging, regional- og byutvikling

Anmeldelse av Blokka: Lavmælt protestfilm

Dokumentaren om utkastelsen av beboerne i Maridalsveien 128 er en samvittighetsfull skildring av et rått boligmarked i Oslo. Litt for samvittighetsfull?

Publisert

Åpningsbildet setter effektivt premissene: En rødbrun mursteinsgård i kaldgrått vintervær med snøfiller. Vi skimter intet bakkeplan og bare en minimal stripe himmel. Utenfor forsøker filmskaper Aslaug Holm å få Ivar Tollefsen i tale på telefon. Han og selskapet Heimstaden har tatt over eiendommen, og nå står beboerne i fare for å bli kastet ut.

Og idet Holms henvendelse blir drevent trenert, blokkerer en ryggende lastebil kamera. Dokumentarfilmen Blokka handler om å bli overkjørt.

«Uhyggelig»

De eldste i Maridalsveien 128 på Sagene har hatt leiegården som adresse i over femti år. Nå vil eiendomsselskapet Heimstaden totalrenovere, og varsler beboerne om kontraktsoppsigelse. Holm, som bor i huset ved siden av, følger kampen mot å bli satt på gaten. 18 MÅNEDER TIL UTKASTELSE, opplyser en tekstplakat, og mens nedtellingen er i gang må en aksjonsgruppe turnere jus, politikk, NAV-regler og nye og gamle medier for å kunne beholde – aller helst kjøpe – hjemmene sine.

Det skapes tidlig en kontrast til Tollefsen og Heimstaden: Beboerne ønsker hjemmene sine for å bo der, ikke for å spekulere og bli rike.

Infografikk viser utbredelsen til Heimstaden – som på sine egne nettsider omtaler seg som en «verdidrevet organisasjon», som tilbyr «et hjem med omtanke».

Selskapet eier 4 000 leiligheter i Oslo og har også blitt en betydelig aktør i det europeiske utleiemarkedet – med over 150 000 boenheter i ti forskjellige land. Tollefsen forblir en mystisk skikkelse gjennom filmen, men NRK-arkivmateriale viser ham på ski over Grønland og klatrende i fjelltopper i Antarktis. Et podkast-intervju hvor han snakker om samlerinstinkter, spilles av for en av beboerne. «Uhyggelig å høre på», lyder dommen.

Stoltenberg og a-ha

Slik blir Blokka en underdog-historie, om vanlige folks avmektighet mot storkapitalen. Det samles inn beløp i totusenkronersklassen for å få hjelp mot en boliginvestor som ifølge Wikipedia er god for nærmere 40 milliarder. Ble beboerne lurt av kommunen? Bør de saksøke? Kan de få gjennom en lovendring?

Filmen er steds- og personspesifikk, men hever samtidig blikket: Hva skjer med sentrumsnære nabolag når de mindre formuende presses ut av boligmarkedet?

Det var Aslaug Holms fortjeneste at dokumentarfenomenet Heftig og begeistret (2001) slapp publikum så tett på de tilårskomne mannskoristene fra Berlevåg, som medfotograf fikk hun hovedpersonene til å åpne seg, som i en varm scene fra et badekar. Tettheten på daværende statsminister Jens Stoltenberg gjorde Oljeberget (2005) til en kritikerfavoritt. Amandavinneren Brødre (2015) var et varmt portrett av oppvekstene til de to etter hvert nokså kameraleie sønnene hennes

Og popstjernene i a-ha har sjelden vært mer åpenhjertige og personlige enn i a-ha: The Movie (2021) som Holm regisserte sammen med Thomas Robsahm.

Tapt skaperkraft

I Blokka synliggjør filmskaperen sin egen tilstedeværelse og aktivisme. Hun har bodd i nabolaget i 30 år og gjør Maridalsveien-beboernes kamp til sin egen.

Og filmens møter med de utkastelsestruede er naturligvis fortrolige, vi bevitner hårstell med papiljotter, sminking og husarbeid.

Uten å bli utleverende viser Holm essensen i personlighetene til de berørte, med vekt på kreativitet; evnene og viljene til å drive med ikke-kommersielle størrelser som musikk, litteratur og astrofysikk.

Det er nesten så vi ikke trenger å høre det, men det er virkningsfullt når en av beboerne påpeker hvor mye skaperkraft som går tapt i stress over den utrygge boligsituasjonen.

En av leietakerne er for øvrig den 82-årige filmskaperen Egil Kolstø. Holm gjør ikke noe poeng om at han i sin tid regisserte Fjernsynsteater-produksjonen Bydelen som ikke ville dø, om en vellykket aksjon mot høyhus på Ruseløkka midt på 1970-tallet.

Bekymrede grunntoner

Blokka konsentrerer seg om beboernes rolle som nettopp beboere, med skildringer av selve hjemmene som et avgjørende virkemiddel. I leilighetene dveler kamera ved pyntede juletrær, velfylte BBB-reoler med Pax-leksikon og skinnrygger, et klaver med Beethoven-byste og svarthvitt-bilder av krigshelter og strykekvartetter.

Holm lar dikt og romanutdrag smelte sammen med nøkterne visuelle skildringer av nabolaget. Vinden i bjerker og lysrefleksjonen av Akerselva på en graffitimalt bro setter en hverdagspoetisk tone, lydlagt av Kai Gundelachs komposisjoner. Musikken veksler mellom det drømmende og det realistiske, med bekymrede grunntoner som får oss til å tenke at livet er hardt og goldt, men det finnes kanskje håp.

Når Holms voiceover forteller om hennes eget engasjement for saken, viser formuleringene seg å komme fra et brev hun forfatter til Ivar Tollefsen, hvor hun redegjør for innholdet i filmen. Foreningen av aksjonisme og filmatisk fingerspisskontroll kunne sendt tankene til Michael Moore, men Holm er definitivt ingen rabulist. Hun spiller mer varsomt på følelser, og tynges ikke av et behov for å underholde ved å skape unødig action og friksjon.

Håpet i opposisjonen

Fortellerstemmen tar oss i stedet inn i komplekse prosesser: «Når en leiegård blir solgt, kommer loven om kommunal forkjøpsrett inn», forklarer filmskaperen «De som bor der har førsteretten til å kjøpe, hvis de klarer å mobilisere mer enn halvparten av beboerne.»

Kanskje Holm er for samvittighetsfull og omhyggelig i behandlingen av spørsmål om takst, forkjøpsrett, fremtidige skatter, aksjeselskap, informasjonsplikt, ulike kjøpesummer og et mulig søksmål av kommunen? Etterretteligheten går på bekostning av innlevelsen. Samtidig er det lett å forstå behovet for å være nøyaktig: Det juridisk-politiske stammespråket understreker beboernes uro og utenforskap.

«Det gjør inntrykk på meg», sier Raymond Johansen. Byrådslederen møter aksjonsgruppa i filmens mest striglede møterom. I det mørke treinteriøret filmer Holm et NRK-team som lager reportasje. «Det gjør inntrykk på meg», sier Johansen igjen, denne gangen til statskanalens kamera. Hva han har tenkt å gjøre, rent konkret? «Det er jeg usikker på», lyder svaret, mens Holm fanger avmektige beboer-ansiktsuttrykk blant tilhørerne.

Blokka gir inntrykk av svak politisk vilje hos Oslo-makthaverne, håpet ligger hos opposisjonspolitikere fra Venstre og Høyre.

Happy ending?

Hva med å bare flytte et annet sted? Spørsmålet blir aldri stilt – Blokkas prosjekt er å vise solidaritet og et særegent nabolagsmiljø, ikke å være en kritisk, balansert utredning. Den er en rettferdighetssøkende film med et klart definert mål – og på et tidspunkt ser det ut som menneskene i Maridalsveien seirer over kapital og kaldsindige politikere.

«Han liker bare filmer med happy ending», sier en Ivar Tollefsen-representant og åpner dermed for spørsmålet om Holms prosjekt i seg selv har bidratt til å få huseieren til å snu. Og i det som virker som en seier i Rådhuset, parafraserer Raymond Johansen et Einar Gerhardsen-postulat om det avgjørende i å eie sin egen bolig.

Men den bekymrede musikken som akkompagnerer den påfølgende sjampanjefeiringen forteller en annen historie, og tre år senere er situasjonen for leietakerne ennå ikke avklart.

Norge har få tradisjoner for filmer om boligpolitikk og Blokka er kjærkomment bidrag – den viser verdien av et hjem og frustrasjon over et system som setter penger og vekst over alle andre verdier.

Det gjenstår å se hvorvidt filmen vil påvirke innspurten av høstens kommunevalg.

Blokka vises med påfølgende debatt torsdag 31.08 på Ringen Kino i Oslo. Filmen blir sendt på NRK denne høsten.

Artikkelen er merket med:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Om havnebyer uten havn

To publikasjoner fra henholdsvis Fragment og Rodeo/Hav Eiendom tar for seg mulighetene for hver sin havn, en i Oslo og en i Bergen. Tekstene avdekker to motsatte strategier for byutvikling.

En stille bombe droppet på Nasjonalmuseet

Arkitekt og kunstner Joar Nangos utstilling Girjegumpi på Nasjonalmuseet – Arkitektur drøfter på subtilt vis spørsmål om kapitalisme, klimakrise og dekolonisering. Utstillingen inntar grensesprengende perspektiver og er et verdifullt bidrag til hovedstadens arkitekturoffentlighet.

Arkitekt, hvem tjener du?

I sin debutroman The Masterplan eksponerer Reinier de Graaf på mesterlig vis arkitektens ego, der det hårfint balanserer mellom begjæret etter bekreftelse og idealet om å gjøre godt.