Husbanken er en tilpasningsdyktig 75-åring med god helse og fremragende digitale ferdigheter, men ingen vet hva framtiden vil bringe. Vil de neste årene preges av «gjenfødelse», «fornyelse» eller «stabilitet»?
I Plan 29.03. skriver Alf Jørgen Schnell at «Huseierne ikke er interessert i å diskutere hva som er galt med boligmarkedet i dag». Her tar Schnell feil.
Nasjonal transportplan bidrar til urban fattigdom og forsterkar alt som har gjort det umogleg å hindre denne største katastrofen etter andre verdskrigen, meiner professor Håvard Teigen.
Alf Jørgen Schnell svarer Huseierne.
– Jeg kan ikke lenger ramse opp alle dokumentene som nasjonale myndigheter forventer at jeg skal følge. Jeg har ikke rukket å lese dem alle, for å ikke snakke om å implementere dem i planarbeidet. Planarbeid gikk fra å være morsomt til å være frustrerende, sier arealplanlegger.
Kristin Gyldenskog i Huseierne svarer på Alf Jørgen Schnells essay «Vi må hjelpe unge ut av boligmarkedet».
Det overdrevne fokuset på å hjelpe unge til å bli «førstegangskjøpere» i boligmarkedet ødelegger ungdomstiden. Boligpolitikken tvinger unge til å være besatt av å trygge fremtiden i form av en risikabel gjeldsinvestering i boligmarkedet. Denne praksisen skaper bare to ting: drittleiligheter så vel som en drittkjedelig ungdomstid.
I Plan 1/2020 stilte vi spørsmålet: Hvor har det blitt av arealplanlegginga? Aarsæther, Hanssen og Hofstad kommenterer artikkelen i samme nummer, uten å a lest artikkelen vår særlig grundig. I alle fall tillegger de oss i svaret en rekke oppfatninger vi ikke har. Her kommer et forsøk på oppklaring og noen presiseringer.
Gjennom koronakrisen blir mange latente aspekt ved samfunnet plutselig manifestert. Et av disse, er betydningen av hyttelivet. Hyttebyggingen viser ikke bare at «fjellandsbyer» har vokst seg til, men også at byen henger tett sammen med landet. I denne teksten vil vi reflektere over hvordan koronakrisen åpner opp for om det er på tide med en revurdering av dagens hyttepraksis.
I en tid preget av landskapsendringer som savner sidestykke i vår nære historie, er det uheldig at faglig revirhevding skal prege Norges oppfølging av den europeiske landskapskonvensjonen.