Mange har en idé om at hvordan vi former våre fysiske omgivelser kan påvirke hvor utsatt et område vil bli for kriminalitet. Lukkede fasader og høyhus har den senere tid blitt trukket særlig frem i debatten. Man kan dermed anta småhusområder vil være «tryggere». I denne artikkelen kritiseres en slik arkitekturdeterminisme for å forenkle et innviklet samfunnsproblem.
Et tema som vekker bekymring og som vekker offentlighetens interesse, er ungdomskriminalitet og gjenger. For en samfunnsforsker med faglig interesse for byutvikling og planlegging, er det særlig interessant når kriminalitetsproblemene kobles nettopp til hvordan byen og dens nabolag burde utformes. I september 2023 kunne Aftenposten rapportere at politiet advarer «om at Obos’ blokkplaner på Mortensrud kan føre til økt kriminalitet i området». Politiet var bekymret for at det skulle «bygges høyt, tett og stort omfang». Særlig negativt var det om det skulle komme «mange høye blokker og en høy andel ettroms leiligheter». Dette fordi det da ville være «sannsynlig at lokalområdets kriminalitetsutfordringer vil forsterkes». Politiets vurderinger kan ses i sammenheng med at Plan- og bygningslovens paragraf 3-1, bokstav f, der det heter at planer etter denne loven skal «bidra til å forebygge kriminalitet». Kriminologen Foshaugen viste nettopp til denne paragrafen i artikkelen «Politi og arkitekters forebyggingslogikker: Forståelser av kriminalitetsforebyggende arbeid i offentlige rom». Foshaugen viser så til Lies bok I forkant: «Denne lovgivningen kan dessuten påvirke politiets rolle [i arbeidet med kriminalitetsforebygging i planleggingsprosesser] da det hevdes at politiet har blitt mer involvert i kommunenes utbyggingsplaner enn det de har vært tidligere (Lie, 2011: 284).» Likevel, i Foshaugens studie er det særlig arkitektene som tydelig kobler forebygging og fysisk planlegging. For å sitere en av arkitektinformantene:
«Det vi setter fokus på er da den fysiske planleggingen, hvordan organiserer du rommet, sånn at på en måte de gode sosiale kreftene i byen er med å skape trygghet. Det går veldig mye på, på en måte en sosial overvåkning» (Foshaugen, 2020, s. 165). Riktig nok snakker noen fra politiet om fysiske tiltak (som å utplassere store blomsterkasser for å forhindre terroraksjoner i det offentlige rom), men det synets som sagt ikke å være stor oppmerksomhet fra politiinformantene om byplanlegging og kriminalitet mer generelt.
Videre, i et intervju med NRK, sa trakk Forsker Akkelies van Nes (ved Institutt for byggfag, Høgskulen på Vestlandet) frem byområder der byggene «mangler vinduer og dører i første etasje» og der det ikke er aktivitet som utrygghetsskapende. Hun understreker at det ikke hjelper å få mer belysning, for det som mangler er den «sosiale kontrollmekanismen». I nabolag med disse manglene, mener forskeren å se at «ungdomsgjenger» som utøver uønsket atferd kan samle seg. Ved «å lage bygninger som vender seg mot gaten,» så kan man forebygge negative hendelser. I samme sak kom arkitekt Mariann Dellnes inn på mye av det samme. Bygg som fremstår lukkede for folk på gateplan er uheldig, mens åpne fasader og aktivitet på gateplan vil virke positivt inn om målet er å forebygge kriminalitet eller uønskede hendelser. Videre vektlegger arkitekten medvirkning så folk kan få eierskap til omgivelse sine, noe som igjen vil gi «bærekraftige lokalsamfunn».
Politiet ser altså ut til å ha blitt enda mer opptatt av å se på sammenhengen mellom byplanlegging og kriminalitet. Nylig ble det rapportert fra hovedstaden at «politiet vil ha større grep om byutviklingen» og det ble konstatert at ordensmakten nå hadde «støtte fra høyeste hold» – som i denne sammenheng var Byråd for byutvikling. Byråden fastslo at «vi skal unngå ‘danske tilstander’ med gettoer som må rives» – noe som for Oslos del uansett er utenkelig gitt at boligene stort sett ikke er i kommunens eie. Ei heller står vi i fare for å få «gettoer», kanskje hjulpet nettopp av eierlinjen. Uansett, politiblikket var nå flyttet mot et mulig utbyggingsprosjekt på Trosterud i Groruddalen, der forslaget var å reise en femetasjes boligblokk. Problemet var at blokken skulle oppføres i et område med ulike levekårsutfordringer og et ustabilt bomiljø. Det man derfor burde sørge for før enda flere boliger, var attraktive aktiviteter og byrom da dette ville fortrenge kriminalitet (hvor kriminaliteten så skulle ta veien, ble vi ikke opplyst om). Igjen trakk politiet frem at de ikke ønsket små leiligheter og andre boligtyper som skaper gjennomtrekk av folk. Underforstått ønsket man store leiligheter og ikke minst åpne førsteetasjer der beboerne kan følge med på livet utenfor siden kriminelle ikke «vil true og rane … der noen følger med.» Selv om forskningen både peker mot at mye inn- og utflytting ikke er heldig og at nabolag der beboere bryr seg om hverandre og stedet, kan ha en merkbar forebyggende effekt, er det ikke tilstrekkelig med et vilkårlig medborgerblikk. I så fall ville vel neppe bussholdeplasser vært et sted med høy konsentrasjon av voldskriminalitet? Når det er sagt, er det også forskning som peker i motsatt retning: Flere folk på et avgrenset sted var forbundet med mindre kriminalitet. Her har vi nok behov for mer forskning.
Mens vi samfunnsforskere kan sutre over at vi ikke blir hørt – at vår forskning ikke påvirker samfunnsforholdene – kan politiet neppe klage på det samme. For noen dager senere var overskriften i Aftenposten at utbyggeren hadde lært av «politirefs». For å «unngå kriminalitet» hadde Obos sett til Sverige (tydeligvis på jakt etter noen andre tilstander). Noe boligbyggeren hadde lært fra Sverige, var som et ekko av hva politiet tidligere hadde sagt: Ved å legge til rette for at folk kan se ut på det som skjer utenfor blokken, får man «bedre oversikt … og sosial kontroll». Altså at beboerne skal følge med og forhåpentligvis gripe inn når noe uønsket skjer. Som nevnt er det ikke negativt med beboerengasjement. Problemet er snarere at det synes å ligge en sterk tro på at det er våre fysiske omgivelser som først og fremst skaper problemer eller som skal forebygge kriminalitet. Før vi lar oss forføre for mye av en arkitekturdeterminisme, kan det være nyttig å se hen til en by som Chicago. Chicago er stedet der byforskningen ble etablert og der flere av våre forklaringsmodeller er utviklet. Forskningen derfra påvirker fortsatt internasjonale forskning – som sammenhengen mellom kriminalitet og nabolag. Et illustrativt eksempel her, er den innflytelsesrike forskeren Sampsons bok Great American City. Chicago and the Enduring Neighborhood Effect. Nå er ikke Sampson en «arkitekturdeterminist», men han er en av flere forskere som blant annet viser hvordan sosial ulikhet både er ulikt fordelt i bygeografien og at denne ulikheten er en seig materie å endre på. Også i Oslo synes den sosiale ulikhetens geografi å motstå tiltak på tiltak iverksatt av ivrige politikere. En ulikhet som også kobles tett til ungdomskriminaliteten. Selvfølgelig er det mye som skiller Norge og USA, likevel er området Roseland en nyttig påminnelse om at levekårsutfordringer og kriminalitet kan komme til å dominere også mer småhuspregede områder. Boligområder som tilsynelatende har alle forutsetninger for at beboerne skulle kunne følge med på gatelivet utenfor.
Utbyggingen av Roseland tok til på 1840-tallet da innvandrere fra Nederland slo seg ned her. I begynnelsen var det preget av jordbruk, men fra slutten av 1800-tallet begynte man å se spor etter urbanisering (eventuelt suburbanisering) da mange europeere slo seg ned på grunn av jobbmulighetene her. I Roseland var enkelte nabolag relativt velstående, mens andre bestod av mer moderate eller «beskjedne» boliger. Flere av nabolagene tiltrakk seg også afroamerikanske innflyttere, personer som også var på jakt etter industrijobber. Fra å være et område med preg av økonomisk vekst, begynte nedturen for Roseland på 1960-tallet da flere industriarbeidsplasser forsvant. Relevant her er det at som i så mange andre amerikanske byer, flyttet beboere med europeisk bakgrunn ut når afroamerikanske personer flyttet inn i nærheten. Før de hvite flyttet, var det flere tilfeller av protester og voldelige konfrontasjoner da mange hvite ikke ønsket et økt «mangfold». Forsøkene på å få til integrasjon eller fellesskap lyktes ikke. Selv om Roseland fortsatt har mange småhus, som rekkehus og eneboliger, er området i dag preget av store levekårsutfordringer og omfattende kriminalitetsproblemer. Kanskje er kriminalitetsforebygging og nabolagstrivsel enda vanskeligere å oppnå enn når en arkitekt antyder at et fundament er «god boligarkitektur og velfungerende og attraktive byrom».
Dessuten, for å nyansere tidligere avsnitt: Samspon trakk Roseland frem som et område med en aktiv og engasjert beboergruppe – der mange hadde det en arkitekt ville kalle «eierskap» til eget nabolag. Likevel, på tross av arkitektur, byform og beboere som bryr seg om eget nabolag, ligger i dag den grove volden og drapsraten i Roseland skyhøyt over bygjennomsnittet.
Når noen da sier at de vet årsakene og har løsningene på sammensatte samfunnsproblemer, vil jeg vise til antropologen Erickson: De fleste av oss mangler de gudegitte evnene til å være allvitere. En annen utfordring med å foreslå løsninger eller tiltak, er at vi ikke vet hvordan folk vil reagere når de blir iverksatt. Kanskje vil den mye bejublede møteplassen i forebyggingsdebatten vise seg å være attraktiv også for de som begår kriminalitet. Da kan møteplassen heller bli en arena som forsterker problemene. Da vi selv gjorde en studie av en mye omtalt møteplass i et såkalt «utsatt» område i Oslo, ble vi forklart av en lokal forebygger at de lokale ungdomskriminelle nå hadde fått et trygt sted å selge narkotikaen. Inne i bygget var det kameraer, noe som bidro til at man følte seg mindre utsatt for ran og vold fra andre kriminelle.
Høyhus, småhus, åpne og lukkede fasader, små leiligheter og store boliger, møteplasser, mangfold, folk, utelys og mørke plasser, skoler, nabolagsengasjement – kan alle på ulike måter være forbundet med både trivsel, uro og kriminalitet. Det er ikke bare viktig med mer forskning på sammenhengen mellom utsatte områder og kriminalitet. Det er også viktig med mer forskning på hva som skaper nabolag der folk trives. Basert på egen forskning synes det som om politikerne fortsatt har en lang vei å gå her, men så står jo politikerne fritt til å se bort fra forskningsfunn. Var det det noen som krevde «impact»?
