Bakgrunnen for rapporten er et stortingsvedtak fra 2017, som anmodet regjeringen om å sette i gang et arbeid for å øke utdanningskapasiteten på dette feltet. Komiteen bak rapporten er nedsatt av Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) i samarbeid med KS og FUS.
Tidligere leder av FUS, Marius Grønning, er førsteamanuensis ved NMBU og leder komitearbeidet. På torsdag la han frem et utkast av rapporten for de rundt 50 som var tilstede, dekaner, institutt- og studieprogramledere fra institusjoner som har utdanning i samfunnsplanlegging, representanter fra ansvarlige departement (KD, KMD), samt tidligere medlemmer av FUS:
– KS og medlemmene i FUS har i flere år spilt inn til ulike departementer at det trengs flere studieplasser, professorater og mer forskning i planlegging, for å få tilført midler til det. Det behovet KS peker på i kommuner og fylkeskommuner er bredt anerkjent, men det skjer lite. Henvendelser til myndighetene vises gjerne tilbake til studiestedene, som i liten grad prioriterer dette kunnskapsfeltet, forteller Grønning.
Han sier at planlegging er et sammensatt fag, der det i arbeidslivet rekrutteres fra ulike utdanninger. I akademisk sammenheng er det hybrider som ikke settes først når høyskoler og universiteter gjør sine prioriteringer. Komiteen ble etablert som en plattform mellom sentrale myndigheter, brukerne og utdanningsinstitusjonene for å samarbeide om en nasjonal kapasitetsøkning.
– Dette er spesielt i Norge. I mange europeiske land finnes det arbeidsløse planleggere, som resultat av en uheldig kombinasjon av oversatsing i utdanningssektoren og nedskjæringer i offentlig forvaltning. I Norge er det omvendt; det er underskudd på kompetanse i planlegging, samtidig som nye kommuner og regioner skal rustes til å løse viktige samfunnsoppgaver gjennom planlegging: omstilling til kunnskapsøkonomi, det grønne skiftet, klimautfordringer osv. Særlig i distriktene må kommuner ofte rekruttere fra andre fagområder. Her kan man bli satt til å løse mange ulike oppgaver uten å ha et fagmiljø rundt seg. Ikke bare er opplæringen en belastning, for arbeidsgiver; kompetansen forsvinner ofte ut igjen til større og attraktive fagmiljøer. I dag trenger vi en nasjonal kapasitet og en kompetanse som gir raskere innfasing i jobber i hele landet.
– Hvor attraktive er planfagene for unge når de velger studier?
– De er populære, og i raskt økende grad, men mange ferdigutdannede planleggere går til tunge faglige virksomheter som Jernbaneverket og Statens vegvesen, eller til private konsulenter og utviklere. Sentrale steder utkonkurrerer dessuten distriktene. Rapporten peker på at vi må utdanne 400 planleggere i året for å møte behovet, altså mer enn dobbelt så mange som i dag, forteller han.
Dokumentet er utformet som et veikart videre for aktørene i feltet og byr på tiltak som alle kan sette i gang med. Grønning mener det er viktig å ivareta det store mangfoldet av utdanninger innen feltet, alt fra integrerte planleggerutdanninger til geografi-, arkitekt- eller ingeniørutdanning med spesialisering i planlegging, men at utdanningsinstitusjonene må spørre seg hvordan de kan styrke den kompetansen offentlige arbeidsgivere etterspør:
– Dette vil ikke la seg løse som én plutselig, massiv reform. En realistisk og faglig forsvarlig tilnærming vil være en gradvis, inkrementell økning som over tid kan bygge momentum i prosessen. Her må alle snu på hver stein for å se hva de kan få til, de etablerte planleggerutdanningene, etterutdanningstilud og andre. Rapporten anbefaler flere utdanningsløp å få opp antallet undervisere og veiledere med relevant kompetanse innen planleggingens kjerneområder, og ta ut potensialet i eksisterende studietilbud, fra naturforvaltning til sosiologi, avslutter Marius Grønning.
Viktig og nødvendig tiltak! Noe en kan starte med umiddelbart, forutsatt noe statlig støtte, er å opprette praksisplasser for potensielle studenter/ nyutdannete i kommuner og fylkeskommuner.