– Begrepet «System Ernst» er Bøler-slang, det kommer fra et tysk toalettsystem og betyr noe som går rett i dass.
I mesteparten av november har Christopher Nielsen, under vignetten System Ernst/Oslo Streetview, stilt ut over 130 verk på Gamle Munch på Tøyen. Omfangsrike akrylmalerier beskriver livet i Indre Øst, i en fargesterk stil kunstneren selv kategoriserer som sosialsurrealisme. Her er portretter av romfolk, psykiatriske tilfeller og rusmisbrukere, slik Nielsen selv har sett dem på sin daglige vandring mellom boligen i Gamlebyen til atelieret i Torggata bad. Han driver selv bar i området: Mangelsgården, som tidligere var galehus og tvangsarbeideranstalt, har siden 2016 huset et serveringssted med misnøye som konsept og tema.
– System Ernst kom i stand på grunn av Ivar Winther, redaktøren din, som i en kritisk reportasje mente at Misfornøyelsesbaren var en spydspiss i gentrifiseringa.
Hadde han et poeng?
– Det er fullt mulig. Samtidig er det litt urettferdig: Det finnes sterkere gentrifiseringskrefter enn en uavhengig bar drevet av små aktører. Jeg tok tak i tematikken i selve bygget. Det har ikke Prindsens hage eller andre utesteder gjort. Det er en tematisk sammenheng mellom Misfornøyelsesbaren og det som faktisk var i de lokalene før: Tvangsarbeid og fattige. Jeg tok tak i det, dro det ut og inkorporerte byutvikling, arkitektur, ruspolitikk, og mental helse-problematikk.
– System Ernst er først og fremst en stemningsrapport fra dette strøket. Redaktøren har jo rett i at strøket er i forandring. Men nå har jeg dokumentert det slik det er nå.
Hvordan har Storgata og området rundt forandret seg gjennom årene, slik du ser det?
– Storgata var det første stedet jeg bodde i sentrum. Nabobygget til der den åpne russcenen er nå. Det var belasta da også, men mye mer alkoholikere. Leiligheten hadde dass på gangen, og vi måtte skritte over fylliker som hadde tatt seg inn i oppgangen om natta for å sove. Det har alltid vært et belasta strøk.
Og nå eies vel det meste av Olav Thon …
– Han eier Gunerius og store deler av Brugata. Olav Thon har alltid gjort sitt beste for å ødelegge denne delen av byen. Han ville gjerne kaste ut Teddys, etter hva jeg har forstått. Etasjen over var et levende miljø med støymusikere. Kjempefint. Men han pælma dem ut for noen år siden og har latt det stå tomt siden. Det er så jævla dårlig stil. Under lockdown var det bare den åpne russcenen som var igjen, det var jo dritskummelt.
Et av maleriene bærer tittelen Stenersgata 1. Oslo Street Fashion ’84 Junkie stail. Renegat og viser en kvinne utenfor Renegat, et arnested for Oslo-rocken tidlig på 1980-tallet.
– Det er viktig å få med seg at det lå på tomta der Oslo City ligger nå. Det var en av de kuleste stedene i byen. Masse bra konserter. Ved siden av Renegat lå Cafe Vera, den eneste klassiske kaffebaren før kjedene tok over. I toppetasjen lå den illegale klubben Yum Yum Klubb. Det var kjempegøy. Et alternativt underholdningskompleks.
På denne tiden var den eldre bebyggelsen på Vaterland for lengst revet for å lage T-banelinje mellom Tøyen og Jernbanetorget.
– Grønlands torg lå brakk i mange, mange år. Det var en gigantisk busstasjon. Ikke som nå, hvor man kan gå inn. Men en diger plass hvor det stoppet busser. Midt i østkantens sentrum. Det var drepende for ethvert miljø. Det var kjempefint der før, men selvfølgelig slitent og slumaktig. Så kom den svære motorveien, flyoveren der – den hadde du ikke sluppet unna med på vestkanten. Og selvfølgelig Postgirobygget. De jobba ikke veldig hardt med å gjøre det trivelig der nede, for å si det sånn. Det hjalp litt med Smalgangen.
Du tenker på det som et løft?
– … ja. Jeg synes jo ikke husene er så fine, men det er bedre enn en gigantisk busstasjon. Folk var redde for å gå der. Jeg husker det som jævla dystert. Det er jo ved trafikknutepunkter at all synden i storbyer foregår. Så det er jo litt kult også. Slik Istedgade utenfor Hovedbanegården var den verste gata i hele København.
Hva har byplanleggerne gjort feil i Oslo, synes du?
– Å ikke planlegge. Å ikke gjøre jobben sin overhodet. Jeg veit ikke om det finnes noen byplanleggere, jeg, som står bak Oslo. De har i så fall gjort en jævla dårlig jobb. Det bygges jo nytt i Amsterdam også, selv om de gamle, fine husene er bevart. Men med restriksjoner på høyde. Ikke digre klosser ved siden av små, smale kanalhus. De holder seg i samme høyde, med samme proporsjoner. Det er sånn det blir fint!
Nielsen er ikke begeistret for Fjordbyen.
– Bjørvika er helt feil. Barcode er ødeleggende. Hvorfor bygge høyt i vannkanten? Hvorfor bygger man ikke høyt i høyden? Oslo er en gryte, det ville jeg brukt som utgangspunkt. Når man bygger høyhus rett foran Gamlebyen, Grønland og Tøyen, tar man utsikten fra alle de som bor der.
De snakket jo om å åpne byen for havet for havet og fjorden …
– For rikinger, ja. Det er de som får utsikten.
Ville du bifalt det hvis de hadde bygget lavere?
– Jeg ville vært mer på gli. Barcode er toskete og håpløst. Før hadde jeg så vidt fjordgløtt, jeg kunne se Danskebåten. Nå er det dekket til.
Hender det at du er der?
– Ja, her forleden. Jeg var på Oslo S og skulle hjem og visste at det er et bakeri i Bjørvika. Da ble jeg gjenkjent av noen som hadde sett meg gi fingeren til området på Dagsrevyen. Det ble stygge blikk og dårlig stemning. Jeg lever kanskje ikke helt etter hvordan jeg preker, men det var litt praktisk å stikke innom og kjøpe et brød der. Og hvis jeg går dit ellers, er det for å følge med. Det jo litt interessant: Det er en helt død bydel. Tomme gater, glisne restauranter. Når det ikke er action på Nye Munch, det vi si turister …
I et essay i utgivelsen Weltschmerz 10B, som også rommer tegneserier og katalog over utstillingen, skriver Nielsen om dagens arkitekturtendenser.
– Jeg kaller det kube-isme, som ikke må forveksles med kubisme. Alt er sentrert rundt kuber, og jeg synes det er utrolig trist. For å ta et eksempel herfra: Tøyenbadet hadde jo en flott bue. Som gjorde det litt spesielt. Nå er det bare noen kasser som kommer opp. Det er bare disse kubene overalt. Min teori er at dagens arkitekter har vokst opp med Lego. Legoklosser er det eneste de klarer. Urettferdig kanskje, dette bestemmes jo av entreprenørene, som skal ha maksimal avkastning. Skal de utnytte hver eneste kvadratcentimeter, kan de ikke ha ornamenter – det blir for dyrt, de kan ikke ha det for høyt under taket – det er bortkasta penger. Du kan ikke ha runder hjørner, det er fordyrende logistikk.
Nielsen presiserer at han ikke er på linje med arkitekturopprøret, han har ingenting imot modernisme. Det er kube-ismen han vil til livs.
– Det er bare kuber det går i. Masse små kuber som blir til en svær kube. Alt er ferdigelementer, selv leilighetene er jo skrudd sammen i forkant. Jeg har med selvsyn observert hvordan en leilighet ble heist inn i reisverket i et nybygg fra en kran. Skap var på plass, alt var ordna. Noe så trist! Det er sånt man beskylder kommunistiske orienterte land for, men det faktisk en helt reell byggestil her. Så fremmedgjørende og dehumaniserende, på så mange måter. Samtidig går prisene bare opp og opp og opp, og jeg sier bare: Reguleringer, nu!
Observasjoner av utsatte grupper har vært en sentral del av Nielsens kunstnerskap, og brorparten av maleriene i System Ernst er viet rusavhengige i stadig mer polerte byrom i sentrum øst.
Hvor skal de gjøre av seg den dagen gentrifiseringen blir fullbyrdet?
– Det gjorde ikke så stor forskjell at Storgata ble pusset opp. Men det som kommer til å skje, er det samme som i USA. På 1970-tallet var gatene i storbyer som New York livsfarlige. Følelsen var at man kunne bli drept hvis man gikk rundt feil hjørne.
Taxi Driver-New York, liksom.
– Det var masse slum, med fattige mennesker, kriminalitet, narkotika og det som verre var. Sånn er det jo ikke lenger. Fordi det har blitt for dyrt å bo i by. Det er ikke sosiale problemer lenger, for de fattige har ikke råd til å bo der. Det er en helt tydelig utvikling i USA der alle de sosiale problemene er nå på landsbygda. Opiat-epidemien er mer et ruralt enn et urbant fenomen. Sånn blir det nok her også. Ingen fattige, ingen rusmisbrukere i byen, de kommer til å flytte ut.
Internett har kanskje også gjort den tradisjonelle gatepusheren mer overflødig?
– Ja, rusmiljøet i Storgata er mye mindre enn på Plata ved Oslo S. Der kunne det være flere tusen mennesker innom i løpet av en dag. Det var enormt. I dag er det en bevisst politikk å legge lavterskeltilbud utenfor bykjernen. Samtidig ligger jo sprøyterommet, Evangeliesenteret og Frelsesarmeen i sentrum, så miljøet forsvinner nok ikke med det første. Men det er voldsomt press fra næringslivet for å kvitte seg med disse elementene, andre næringsdrivende enn meg selv ….
Det siste kommer med en skinnhellig mine.
– … og sannsynligvis vil de bli borte.
Næringslivets ønske om å fjerne miljøet har avstedkommet et maleri, laget ut fra en scene Nielsen selv var vitne til: To politimenn ransaker en rusavhengig i rullestol, uten bein og med bare en arm. På skinnjakkeryggene dere, i ordensmaktens fonter: THON POLITI.
Odd og Geir, også kjent som To trøtte typer, er blant Nielsens mest kjente figurer. Tegneseriene følger dem fra barndom og ungdom i drabantbyen, til en sentrumstilværelse hvor rusen går fra å være festlig destruktiv rekreasjon til å gå ut over livskvaliteten og etter hvert bli en dødelig trussel. Tonen er observerende og morsom, en slags kynisk humanisme uten advarsler og moralisering.
Odd og Geir manifesterte seg første gang i Gateavisa i 1982, i den minimalistiske tosidershistorien To trøtte typer fyrer en tjall, der de gjør nettopp det, på en benk i en park.
Blir det noen gang forklart hvor de sitter?
– Det er jo Slottsparken. Den første åpne russcenen i Oslo, på 1960- og 1970-tallet.
Nielsen opplevde selv myndighetenes kamp mot miljøet.
– Det begynte med hippier som spilte gitar og sånn, det var ikke harde stoffer. Deretter oppstod det et miljø på Egertorget som drev med amfetamin og heroin. De begynte å jage Egertorget -miljøet til Slottsparken. Man ville ha alt på ett sted. Og så begynte kampen mot hele miljøet der. Hvor de til slutt pløyde opp hele Nisseberget, så det bare var en svær gjørmehaug igjen. Man gikk til knes i gjørme.
– Det interessante er at de ALDRI har klart å bli kvitt den åpne russcenen. De har jagd den rundt, men målsetningen har vært å bli kvitt den. Det er jo en triumf for de som er på gata. Men jeg tviler på at de holder stand så veldig mye lenger. Hvis vi får en rusreform, blir det sannsynligvis til at de forsvinner. Da vil de få greiene sine andre steder.
Ett av bildene poengterer diversiteten i det åpne rusmiljøet.
– Rusmiljøet har et overtruffent mangfold. Det er ingen andre miljøer der så mange forskjellige folk vanker sammen. Ung, gammel, funksjonshemmede, alle mulige etnisiteter. Det er et tverrsnitt av dagens Oslo.
Med en fordomsfri tone seg imellom, tror du?
– Det er alle slags folk, det finnes ymse oppfatninger. I rusen er det nok mye toleranse. Men du vil helt sikkert finne rasisme der også. Hvis du blir bøffa av en melaninrik person, kommer nok N-ordet.
Nielsen er, temmelig mildt sagt, mer begeistret for Gamle Munch, der denne samtalen finner sted, enn for det nye bygget i Bjørvika.
– Munchmuseet var en fin greie for Østkanten. Selvfølgelig gikk det tapt i en hestehandel. Dette bygget er uendelig mye mer arkitektonisk interessant.
Han peker mot bærekonstruksjoner i stål.
– Se på de linjene der! Det nye er som å gå inn på en flyplass. Jeg får følelsen at attraksjonen er baren, restauranten og taxfree-butikken, ikke kunsten.
Den perfekte bruken av det gamle Munch-lokalet ville vært en flerbrukshall for undergrunnen og andre alternative ting, mener Nielsen.
– Det er masse fine rom og masse plass. Man burde hatt løs jakke og invitert inn folk som har noe å vise fram.
Edvard Munch har ikke kunstneren noe forhold til, egentlig.
– Jeg er skikkelig lei. Har fått tuta ørene fulle så lenge nå. Det er vel døde kunstneres lodd; å bli allemannseie.
Har du angst for det selv? Å skulle bli allemannseie om hundre år fra nå?
– Da er jeg jo dau. Mange tenker på ettermælet sitt. Jeg er ute etter noe her og nå, jeg. Hvis jeg ikke lever, kan det være det samme. Så den anerkjennelsen kan du tørke deg bak med.
Hva har viktigst for deg med System Ernst?
– System Ernst er en dagbok fra de siste årene. Ideen kom før pandemien, og jeg var godt i gang med å skildre sentrum før det stengte ned. Det er en stemningsrapport.
Er du litt ensom om denne type skildringer? Finnes det andre kunstnere som driver med noe tilsvarende?
– Som er sosialsurrealister? Eh. Hvem skulle det vært? Har du noen forslag? Jeg driver i et landskap kunstscenen rynker på nesa av, jeg har tydelige budskap. Men det synes jeg er stas.