– Det er mange som strever, sier Kathrine Emilie Standal i Boligstiftelsen i Trondheim. Den ikke-kommersielle stiftelsen eier 875 leiligheter og tilbyr langsiktige boforhold for mennesker som av ulike årsaker ikke kommer inn på markedet.
– Det ser vi på antall søknader vi får. Kommunen har rundt 4000 kommunale boliger til de mest vanskeligstilte. De tilbyr treårige leiekontrakter. Trondheim er en stor kommune, og de rimelige boligene er gjerne et stykke utenfor sentrum, kanskje også langt fra arbeidsplassene til folk. Prisene har økt og boligmarkedet er trangt.
Standal forteller om problematiske forutsetninger for lavtlønnede, folk som faller utenfor arbeidslivet, trygdede og mennesker som kommer ut fra DPS-er eller andre institusjoner.
– De får kanskje kommunal bolig, men utrygge boforhold. Både med tanke på korte kontrakter og et hardt miljø. Kommunen skal hjelpe de mest vanskeligstilte, men gjør det uten tanke for beboersammensetningen.
Tidligere i vår mottok Standal fortvilte telefoner fra pensjonister som bor i kommunale boliger. De fortalte om roping, brøling og stadige politioppbud i boligblokken hvor de leier av kommunen. Utryggheten det skaper tvinger frem spørsmålet:
– De har tak over hodet, men har de egentlig et hjem? En bolig kan være et rom på et hospits. Men et hjem er noe annet. Det handler om tilhørighet, trygghet, eierskapsfølelse og identitet.
Og danner kanskje et bedre fundament for å fungere i samfunnet?
– Vi i Boligstiftelsen leier blant annet ut en leilighet til en kvinne som kom rett fra et krisesenter. Hun fikk ikke kommunal bolig, fordi hun kom fra en annen kommune og hadde bodd mindre enn to år i Trondheim. Tilbudet hun fikk fra hjemkommunen var en bolig i nærområdet til han som hadde utøvd alvorlig vold mot henne. Nå er hun involvert i masse frivillig arbeid. Hun opplever at tilliten fra Boligstiftelsen har gitt henne et helt nytt liv. Vi snakker mye om bolig, men for lite om livskvalitet i hjemmene våre. Hva er samfunnsøkonomisk smart? Denne leietakeren har gått fra å være en kostnad for samfunnet til å bli en kjemperessurs, både lokalt i boligblokka og i nærmiljøet.
Hvordan jobber og tenker dere i Boligstiftelsen i Trondheim?
– Jeg var daglig leder for Svartlamon boligstiftelse i åtte år, det er et beboerstyrt område. Jeg har tatt med meg mye erfaringer og ideer derfra. Vi har innført beboermøter, beboerne har satt ned en koordineringsgruppe og en vaktmestergruppe som hjelper de andre beboerne – til å henge opp gardinstenger og bilder eller skru opp en hylle. Vi arrangerer beboerfester. Alt sammen skaper fellesskap. Felleskap gjør at man trives bedre og boligsituasjonen blir tryggere og sikrere hvis man kjenner naboene. Møtene vi arrangerer gjør det lettere for folk å ta kontakt med hverandre.
Tanken er at beboerne skal være med å påvirke boforholdene sine.
– Både innad i beboerforeningen, men også opp mot stiftelsen. Vi har for eksempel en plan for oppgradering av et uteområde: Vi har engasjert en landskapsarkitekt. Vi ba beboerne møte henne og sammen gikk vi en runde rundt blokka og så på grøntarealene og snakket om behov og hva som kunne gjøres. Hun foreslo løsninger som ble hengt opp og på den måten luftet med beboerne. Det er ikke noe poeng å gjøre masse ting hvis det ikke gagner de som skal bo der.
Hvorfor går ikke flere inn i denne type dialog og utveksling med beboerne, tror du?
– Altså. Det er jo krevende. Det er mye lettere å ha en sjef som bare kan bestemme. Eller å bare være sjef selv – ta alle avgjørelser på egen hånd. Det er mye mer tidkrevende og komplisert å involvere beboerne. Men jeg tror veldig på at du får de beste resultatene på den måten. Jeg kan sitte med mange gode ideer. Men beboerne har bedre ideer. De kjenner området og hva de selv ønsker å være med på og hva de trenger. I en bygård hvor det har kommet til mange barn, fant de ut: Vi må ha trampoline. Uteområder for ungene. Samlingsplasser, felles grill. Det skaper sosiale møtesteder.
Virker som dere forholder dere mer til virkeligheten i terrenget snarere enn teorier og tall på kartet.
– På sikt er det besparende at beboerne er aktivt deltakende i sine egne liv. Det skaper tilhørighet og stolthetsfølelse over hvor man bor. Og hvis man vet at man kan bo der så lenge man vil uten å bli kastet ut eller skrive ny treårskontrakt, får man også lyst til å ta vare på boligen sin. Vi får utrolig mye positive effekter, men det tar tid å skape og det krever at man har en vilje til å jobbe med det.
Er hovedprosjektet å lage et fellesskap?
– Ja. Det er hele målet mitt. Fordi jeg tror vi er et fellesskap. Uansett. Alt henger sammen. Hvis folk på Brundalen får det bedre, påvirker det meg som bor på andre siden av byen. Det er avgjørende for samfunnet at folk har et trygt hjem.
Og nå vurderer kommunen å legge dere ned. Hvorfor?
– Penger. 2,2 milliarder. Det er hva eiendommene våre er verdt. De sier det handler om demokratisk styring, men det er kommunedirektøren som oppnevner styret for stiftelsen. De sier de skal bedre det boligsosiale arbeidet, men går ikke i dialog.
Standal har forsøkt å bistå kommunen med å løse problemer og kartlegge behov, men får ikke tilbakemeldinger.
– Både det boligsosiale arbeidet og den demokratiske kontrollen er stråmannsargumenter som skjuler hva det egentlig handler om: 2,2 milliarder kroner. Som er hva de kan få hvis de selger. Jeg skjønner at det kan høres fristende ut, men tapet, det veldig mange mister, det er det ikke skrevet noe om i saksfremlegget.
– Hvis man skal bygge en by som er tilgjengelig for alle, er vi nødt til å ha en ikke-kommersiell sektor. Vi trenger privat eierskap, vi trenger private, seriøse utleiere, vi trenger flere kommunale boliger, men vi trenger også en ikke-kommersiell sektor.
Hva er de viktigste erfaringene du har gjort deg i arbeidet i Boligstiftelsen?
– At det ikke er nødvendig å eie en bolig for å føle eierskap. At en bolig ikke nødvendigvis er et hjem. Og at hvis du involverer beboerne, får du mye bedre resultater.