Dag Johan Haugeruds filmer betrakter det norske samfunnet med noe så film-unorsk som et sosiologisk blikk. I novellefilmen Thomas Hylland Eriksen og historien om origamijenta (2005), doserer en viss sosialantropolog om markedsliberalismens innvirkning på hverdagen. Klassebetingede begrensninger var et ledemotiv i spillefilmdebuten Som du ser meg (2012). Barn, som ble vist i filmfestivalen i Venezia i 2019, er en studie av samspillet mellom det menneskelige og det institusjonelle, om hvordan disse størrelsene forholder seg til hverandre etter en tragedie i en skolegård.
Og kinoaktuelle Sex problematiserer en trang mannsrolle: To feiere, spilt av Jan Gunnar Røise og Thorbjørn Harr, må ransake seg selv og omgivelsene etter opplevelser som stiller spørsmål om hvem de egentlig er. Sex vant tre priser under filmfestivalen i Berlin og foregår i all hovedsak i og utenfor næringsbygg, offentlige kontorer og boliger på Økern i Oslo.
– Det er avgjørende å finne et riktig miljø å plassere rollefigurene i, sier Haugerud, som også anser åstedet for handlingen som en rollefigur i seg selv.
– Det begynner alltid med karakterene. Mens jeg skriver, har jeg en løs tanke om hvor det skal foregå. Så leter vi, og når vi har funnet opptaksstedene, prøver jeg å inkorporere dem i manuset sånn at de kan oppleves som egne karakterer. Tidligere var Økern og Groruddalen bare noe jeg ville gjennom og bort fra. Men etter å ha laget Barn og Sex har jeg forstått egenarten bedre.
Et riktigere bilde av østkanten
Barn, Haugeruds forrige spillefilm, hadde et mulig drap i en drabantbyskolegård som omdreiningspunkt. Tematikken gjorde det krevende å finne location:
Historien var inspirert av en opplevelse Haugerud selv hadde på barneskolen da han var ni.
– I utgangspunktet tenkte jeg det skulle foregå på en skole som lignet min egen, men alle avslagene tvang oss til å tenke mer kreativt. Og riktigere, på en måte. Så vi endte opp med noe mer gjennomtenkt enn utgangspunktet. Groruddalssatsningen har gitt masse ressurser til bydelen, så Veitvet er en modernisert og fin skole. Det ble et mye riktigere bilde av østkanten slik den er og slik den kommer til å bli.
Byrom som verden
65 minutter lange Lyset fra sjokoladefabrikken (2020) foregår på Grünerløkka og St. Hanshaugen.
– Jeg prøver å plassere rollefigurene etter hvor de hører hjemme sosioøkonomisk. Unge voksne i middelklassen kan bo litt hvor som helst, men siden Freia-fabrikken er en viktig location i filmen, og siden karakterene skulle bo i nærheten, ble det en sentrum-Grünerløkka-film.
I filmene representerer Oslos byrom hele verden.
– Det er et poeng å ta inn verden, at karakterene er plassert slik at man aner et rom rundt dem der det også finns andre mennesker som muligens strever med samme dilemmaer. Derfor prøver vi å lage bilder der vi kan se verden i bakgrunnen. Enten gjennom vinduer eller at vi er ute i offentligheten.
Hvordan trer offentligheten frem gjennom byrom?
– Når du ser alle husene i Sex, er det mange ting de kan uttrykke eller symbolisere. men først og fremst viser de at her bor det mange, mange mennesker og at de vi beskriver er en del av en større masse. Det er masse folk du ikke ser, men som er inni alle disse rommene, i disse bilene, og som er en del av den samme strukturen.
I åpningsscenen i Sex betror Harr og Røises nølende feiere hverandre nokså intime opplevelser, mens biltrafikken fra Ring tre dundrer utenfor de store kantinevinduene.
– Jeg hadde et først et Egner-romantisk bilde av at feierne holdt til på et kontor i sentrum, jeg vet ikke hvorfor jeg trodde det, på Torshov eller noe. Så fant vi ut at feiertjenesten i Oslo ligger under Brann- og redningsetaten og at de holder til i et nytt bygg på Risløkka. Det er svært og moderne, men veldig mørkt og med sota vinduer. Så det funka ikke helt å filme akkurat der. Derfor la vi kontoret til feierne til et industribygg på Økern.
Hvorfor er hovedpersonene feiere?
– Jeg tenkte det kunne være interessant å bli kjent med en ny yrkesgruppe. Jeg kjenner jo ingen feiere. Og jeg er nysgjerrig på arbeidskulturen i et felt som er så spesifikt, og hva det er som gjør at folk søker seg dit. Jeg snakket med masse feiere og skjønte at det er mye romantikk rundt yrket. Den flosshatten – som jeg ikke trodde fantes – er noe de får med svennebrevet, og de har den med seg i bilen. Det er en stolthet over uniformen.
– Mange feiere sier at folk ikke er sånn kjempeglad når en kommunalt ansatt ringer på døra, men at feiere tas imot med åpne armer. Det er litt stas å få besøk av en feier.
– Og så gi det en anledning til å komme opp på takene hvor man får et luftig overblikk over byen og luft for tankene. Og så er det et maskulint yrke, som gir mulighet for å beskrive mannlige fellesskap, det er ikke mange kvinnelige feiere.
For Haugerud har Økern vært noe av en gåte.
– Da vi bestemte oss for å filme der, var jeg der masse. Jeg dro opp på toppen av Økern portal, der ser du hele området. Kjempefint bygg å gå opp på, egentlig. Og da falt ting på plass. Det er mye med Økern jeg synes er fascinerende. Det er et vanskelig sted å navigere i, og jeg har kjørt masse feil. Jeg har brukt lang tid på å skjønne Groruddalen, men spesielt Økern-krysset. Men nå føles det som jeg har fått et grep om akkurat det: Slik det ser ut, er det et prosjekt hvor man nå bygger en svær boligmasse og kjøpesentre midt i en enorm trafikkmaskin som ellers omgis av industribygg. Det er vanskelig å forstå hvordan de har tenkt at dette skal kunne være et godt bymiljø.
Et godt stykke fra Egner-romantikken …
– Veldig. Det er et sted hvor biler og biltrafikk har veldig stor plass. Det er nesten en anakronisme, ideen om at biler ikke skal dominere byen er på vei vekk, tenker vi. Trafikken gjør det også kronglete for fotgjengere – en strekning det ser ut som man kan gå på fem minutter, kan ta 25. Men det er interessant på mange måter, for det har jo vært planlagt en gang, dette området. Hva har de tenkt? Det er vanskelig å skjønne. Det er vanskelig å få øye på ideene bak byplanleggingen.
En planlegging som ikke virker fullbyrdet, området er fortsatt under konstruksjon. Hvor viktig var det å vise denne byggingen i filmen?
– Det var viktig av flere grunner. Karakterene er jo også under konstruksjon. De opplever nye ting i livet som gjør at de er i en slags utvikling. De vet ikke hvor de skal. Det gjelder både enkeltkarakter og forholdene de er i. Så byggingen er en enkel metafor for det. Men jeg synes også det er interessant å peke på hvordan det kommer til å bli seende ut. Å få lov til å filme byrom under konstruksjon, hvor du ser en stor åpen tomt du vet vil bli tettet igjen om noen år. Det gjør filmen til et historisk dokument. Når alt ikke er bygget, er det også mulig å få en innsikt i hvordan det kunne ha vært.
Og i tankegangen bak?
– Du skjønner hvor trangt det kommer til å bli. Og at man vil at det skal bli mørkt. Det anses som kjempeviktig at alle skal ha balkong, men hva skal man gjøre på balkongene? Det er et paradoks: Balkong er et uttrykk for frihet, åpenhet og luft. Her vender balkongene rett inn i en annen vegg, og er bare med på å lage mer skygge.
På Økern har mennesket tredjeprioritet, sier Haugerud.
– Først er det bilene, så kommer næringslivet og når næringen er ferdig for dagen, kommer folkene. Hvis du ser utover fra Økern Portal fra morgenen av, er det først rushtrafikken, så folk som kommer på jobb. Det er mange restauranter inne i portalen som bare fungerer som kantiner for de som jobber der. Og når de går derfra, stenger det. Og så, på kvelden, ser man folk som jogger og går tur med hunder – menneskene kommer frem. Økern er alt dette på en gang. Trafikken har første prioritet, næringen andre og så prøver menneskene å finne seg til rette inni der.
Og det kan jo være utfordrende.
– Det tenker jeg at det er. Det er interessant med alle bydeler: Man kan se hvordan gangstiene i en park er planlagt, men så finner folk ut at de ikke skal bruke dem, og så tråkker de opp nye ruter. Folk finner måter å navigere på for å skaffe seg plass, et handlingsrom. I noe som på Økern er veldig begrensa.
Haugerud tenker på hvordan Groruddalen artet seg før motorveier, industri og drabantbyer.
– Det må ha vært en grønn dal. Jeg leste selvbiografien til Oddvar Bull Tuhus, han vokste opp på Furuset da det var på landet. Jeg tenker på det som en vakker dal som en gang var frodig og fin. Og så lurer jeg: Hvordan ble det seende ut som det gjør? Hva var tankegangen? Var det sånn at man fant en ledig flekk og bare bygde der? Eller har det vært en kongstanke? Det er vanskelig å få tak på når man ser dalen i dag.
Hvordan har synet ditt på Økern blitt påvirket av å filme der?
– Jeg har blitt glad i Økern etter å ha jobba der så mye. Og liker jo veldig godt den svømmehallen, som skal bort, selvfølgelig. Man lager en fargeklatt midt i Økernkrysset, et sted det er utrolig fint å være i. Det er et paradoks: Når det kommer noe fint og vakkert som gir merverdi, skal det fjernes.
Arbeidet med Barn og Sex har altså gitt Haugerud et mer nyanserikt syn på Groruddalen og Økern.
– Jeg ser bedre hva stedene er, ikke minst de positive sidene, at det også er fint. Jeg ser ikke bare på Økern som en gjennomfartsåre mer. Og det håper jeg vises i filmene: At dette er autonome, egne steder med et eget preg.
Alle locations må behandles med respekt, påpeker filmskaperen.
– Når man lager film skal man være klar over og respektere at alle steder betyr noe for folk. Med en gang man retter kamera mot noe, tar man et valg. Man kan velge å henge ut et sted, men det er mer interessant å vise at alle steder har en slags skjønnhet.
Hva slags tilbakemeldinger får du på byskildringene i Sex?
– Mest i form av at folk setter pris på blikket på byen. Noe av det jeg liker aller best, er å sette opp kamera og filme selve bylivet, observere hvordan fotgjengere, syklister og bilister navigerer i forhold til veiene og bygningsmassen. Hvis man ser lenge nok på det, ser man alle formasjonene som oppstår, som på en måte er en slags tilfeldig koreografi. Sånne bilder har en egenverdi utover at vi viser hvor vi er. Men man må klare å gi det tid. Tørre å dvele ved bilde, la folk få øye på det. Jeg kan like det når jeg ikke filmer også. Bare sitte og se.
Tillit-installasjonen til Lars Ramberg er godt synlig i Sex, og den krediteres på rulleteksten. Hvordan passer den inn i filmen?
– Altfor godt og altfor dårlig. Det er litt sånn 1:1, veldig tydelig. Den er jo der og jeg liker den veldig godt, og vi har filmet den mye, men endte med å bruke den mindre enn vi planla. Men installasjonen er med i mange bilder. Jeg synes den er veldig fin. Den fremhever et veldig følsomt ord midt i et område som ellers er preget av en hardhet. Det gjør installasjonen til noe veldig skjørt og fint.
Økern-senteret huset Nationaltheatrets gigantoppsetning av Døden på Oslo S og nå er det uoffisiell Banksy-utstilling der. Hva tenker du om kultur på Økern?
– Jeg er ambivalent. Når du bygger en bydel med næringseiendommer og boliger, trenger du også kulturaktiviteter. Man trenger Munchmuseet i Bjørvika for å gi området en slags kulturell kred. Det trenger man på Økern også. Utbyggerne har stått på for å få Nationaltheatret dit, det passer bra med ideen om hva en bydel skal være. Nå har det ikke helt blitt sånn, men det ser ut som at den del kunstneriske aktiviteter har funnet veien dit selv. Det er litt berlinsk: Å innta en bydel som ikke er helt ferdig ennå.
Sex er første del i en trilogi som også rommer de kommende filmene Drømmer og Kjærlighet.
Drømmer, som får premiere i løpet av våren, ser på Motzfeldts gate på Tøyen med det samme blikket som i Sex.
– Den går fra Botanisk hage og ned til Grønlands torg som jo bare er et steinkast fra Bjørvika. Som gate utgjør den en kultur- og klassereise som er ganske unik i byen. Det er interessant å se hvordan ulike mennesker har eierskap til ulike deler av gata. Det er få av de som befolker midten i Motzfeldtsgate du vil finne i Botanisk hage. Og motsatt. Og folk som bor i Bjørvika, ser man ikke i noen deler av Motzfeldtsgate.
Kjærlighet som blir en del av filmhøsten, sirkler i og rundt Oslo Rådhus.
– Det handler om alle idealene som ligger i bygget, om hvor mye man har tenkt at rådhuset skal være, for så mange. Det føles som et veldig åpent og generøst bygg. Utsmykningen dekker alt; mytologien, de viktigste historiske hendelsene og nasjonsbyggingen. Men også folks hverdagsliv, på godt og vondt. Alt i utsmykningen er ikke harmoni, den viser alle sider av livet, og er dermed en anerkjennelse av hele mennesket. I alle fall slik det var. Sånn sett føles det som et bygg som tar imot deg med åpne armer.
Portrettfoto: Motlys.