Forebygging, trygghet og politinærvær

I etterkant av relativt sjokkerende kriminelle hendelser som eksplosjonene i Oslo sentrum og på Strømmen utenfor hovedstaden, vil ofte politiet forsøke å betrygge befolkningen med sin tilstedeværelse.

I Aftenposten kunne vi lese nylig lese at Oslos politimester konstatere at «politiet er opptatt av at befolkningen skal oppleve at de er trygge og blir ivaretatt, og vi vil ha synlig tilstedeværelse i området». Senest fredag den 26. september, fulgte en annen politileder opp på NRKs Nyhetsmorgen med å si at de nå «jobber forebyggende for å ta ned konflikten» som lå bak håndgranatepisoden i Pilestredet. Som svar på NRKs journalist ledende spørsmål om «at 13-åringer går rundt i Oslo med håndgranater gjør folk engstelige, burde vi være det?» sa politiet at «vi må sørge for at vi prøve å skape en opplevelse av trygghet og da er vi også mer ute i disse områdene der folk bor og er mer synlige».

I flere forskningsprosjekter har vi sett på nettopp på hva Oslo-beboere selv etterlyser av trygghetsskapende tiltak. Særlig har vi konsentrert oss om de nabolagene som politiet nå har begynt å omtale som prioriterte områder. Dette er nabolag der man ifølge politiet blant annet kan se en «svært høy andel antatt utrygghetsskapende kriminalitet og ungdomskriminalitet, et synlig kriminelt nettverk, i tillegg til stor opplevd utrygghet». Det som altså gikk igjen i våre studier fra disse områdene, var nettopp et ønske om mer «synlig politi» lokalt. En etterlysning også en del av barna vi snakket med kom med.

Et hovedmål med politireformen, var at man da skulle få «et nærpoliti som er operativt, synlig og tilgjengelig og som har kapasitet og kompetanse til å forebygge, etterforske og påtale kriminelle handlinger, og sikre innbyggernes trygghet». Det er da interessant at i dagens Oslo virker politiet ikke å være veldig synlig i byens mange nabolag. Beveger man seg rundt i byens mer sentrale strøk, er det heller private selskapers vektere som er bærer av uniform i hovedstadens byrom. En politileder virket å bekrefte dette da vedkommende sa at «politiet har ikke kapasitet. Jeg skulle gjerne ha sett at vi hadde et større eierforhold til det å være trygghetsskapende, gå fotpatrulje, vært mer synlig og ha en forebyggende funksjon.» En stortingspolitiker delte våre observasjoner og kom med følgende analyse: «I utgangspunktet vil jeg mene at det med et tilstedeværende politi i bybildet er en viktig del av politiets forebyggende oppgaver: Å skape nærhet og trygghet. Så tror jeg det er mer et ressursspørsmål som gjør at utviklingen har gått som den har gått: I praksis kan man si at det er en form for privatisering av den type oppgaver, nettopp fordi at politiet ikke har hatt den kapasiteten de trenger».

Hvis politiet i hovedsak er synlig til stede først etter alvorlige hendelser, har kanskje ikke reformen hatt ønsket effekt. Uansett, politiets manglende «trygghetsskapende» rolle kan kanskje gi «gatekriminelle» større spillerom. I våre studier har vi i hvert fall vist hvordan den utrygghetsskapende kriminaliteten synes å medføre at beboere i de prioriterte områdene i mindre grad ser for seg å bli boende. Dette kan igjen medføre lavere grad av nabolagsengasjement. Noe som i liten grad er belyst i norsk forskning, men som i svensk og annen internasjonal forskning er vist å føre til nettopp mer kriminalitet og derfor utrygghet. Kort sagt, kan man få en negativ spiral med en stadig forverring for folk som blir igjen i nabolagene, prioriterte eller ikke.