I en tid preget av landskapsendringer som savner sidestykke i vår nære historie, er det uheldig at faglig revirhevding skal prege Norges oppfølging av den europeiske landskapskonvensjonen.
I en artikkel i Plan 2/2019 uttrykker landskapsarkitekt Marius Fiskevold seg sterkt kritisk til den nye landskapstypeinndelingen som er utarbeidet i regi av Artsdatabanken som del av type- og beskrivelsessystemet Natur i Norge (Halvorsen, m.fl. 2016). Landskapstypeinndelingen (heretter NiN landskap; Erikstad m.fl. 2019) ble presentert på et seminar i regi av kommunal- og moderniseringsdepartementet den 2. april i år. I NiN landskap beskrives variasjonen i generelle og observerbare trekk i landskapet i Norge gjennom en inndeling i typer. Det er utarbeidet et landsdekkende kart over disse typene og de egenskapene (landskapsgradientene) som typene bygger på. Det er utarbeidet beskrivelser av alle landskapstypene. Vi som har utarbeidet dette systemet, har behov for å oppklare misforståelser og imøtegå flere feilaktige påstander i innlegget til Fiskevold.
Fiskevolds ankepunkter mot NiN landskap kan i korte trekk oppsummeres slik:
Vi mener Fiskevold tar feil i alle disse påstandene, og vi vil utdype hvorfor.
Landskap er mer enn estetikk
Selv om enkelte fagdisipliner ønsker eksklusivt eierskap til landskapsbegrepet, er det et faktum at landskapsanalyse, både i Norge og internasjonalt, har foregått med utgangspunkt i flere faglige ståsteder (Jerpåsen, m.fl. 2015). Grovt sett kan vi si at det finnes tre faglige tradisjoner innenfor landskapsanalyse: 1) en naturgeografisk tradisjon som adresserer naturvariasjon på grov skala; 2) en kulturgeografisk tradisjon som omfatter studier av folks forhold til steder og sosiokulturelle forhold, inkludert historisk bruk av landskapet; og, 3) en visuell/estetisk fagtradisjon som studerer landskapet som visuelt bilde. Det sier seg selv at ikke én enkelt metode kan fange opp alle disse aspektene i én samlet analyse på en troverdig måte. Det må gjøres noen valg. Til grunn for enhver landskapsanalyse må det derfor ligge noen premisser. Valg av tilnærming, skala og metode får konsekvenser for hva en landskapsanalyse kan brukes til. Hvis vi f.eks. vil studere landskapsvirkninger av klima- eller arealbruksendringer, er det nødvendig med andre metoder enn når målet er å forstå den kulturhistoriske utviklingen av et landskap over tid. Gjennom hele arbeidet med NiN landskap har vi vært helt klare på at dette systemet vil bli gjennomført i en naturfaglig (geoøkologisk) tradisjon, der observerbare landskapsegenskaper står i fokus. Samtidig har vi vært tydelige på at ulike metoder dekker ulike behov og oppfyller ulike formål, og kan bidra til å utfylle hverandre. Det at vi nå har fått et landskapstypesystem med utgangspunkt i en naturfaglig statistisk analyse, betyr ikke at andre metoder og faginnspill devalueres. Disse kan, og bør leve godt ved siden av dette systemet som supplement og som selvstendige faglige tradisjoner som dekker ulike behov.
«Slik folk opplever det …» Men hvem er folk?
Den europeiske landskapskonvensjonen understreker nettopp behovet for tverrfaglighet i arbeidet med kartlegging, analyse og forvaltning av landskap. Det vil derfor være helt urimelig at fagtradisjoner som geomorfologi, økologi og naturgeografi som i over hundre år har brukt landskapsbegrepet, ikke lenger skal kunne arbeide på landskapsnivå på grunn av en innskutt bisetning i en konvensjon: «slik folk opplever det». At landskapsanalyse heretter utelukkende skal kunne utføres med en rent estetisk tilnærming, er etter vårt syn en selektiv og uheldig tolkning av konvensjonsteksten. En slik snever tolkning er heller ikke i tråd med hvordan andre land følger opp konvensjonen. Vi har belegg for å si dette fordi vi nylig har gått systematisk gjennom et omfattende utvalg metoder for å kartlegge landskap internasjonalt (Simensen m.fl. 2018). Det er lange tradisjoner for naturvitenskapelige studier av landskap. Slike metoder anvendes over hele verden, og vi ser ingen grunner til at det ikke skal være rom for dette også framover – like selvfølgelig som det er et behov for faglige analyser av kulturhistorien i landskapet og studier av menneskers landskapspreferanser. Landskapskonvensjonens definisjonsuttrykk «slik folk ser det» understreker et ønske om folkelig deltagelse i planlegging og utvikling av landskapet vårt. Dette er bra, og vi tror at arbeid med å beskrive og forstå landskapet med dets store variasjon ikke skal komme i stedet for, men hjelpe til med denne prosessen. Fiskevold gir uttrykk for et ønske om en sterkere vektlegging av fagekspertens subjektive erfaring, kompetanse og dømmekraft basert på subjektive landskapsopplevelser. Vi mener dette er sårbart, fordi det tillegger eksperten i plansituasjon en definisjonsmakt som kan bli tilfeldig avhengig av hvem «eksperten» er. Fra studier av landskapspreferanser vet vi dessuten at det ofte er avvik mellom hvordan eksperter og folk flest opplever landskap, og at det er store individuelle forskjeller knyttet til landskapsopplevelse. Vi tror at NiN landskap sammen med innspill fra andre fagtradisjoner og supplert med folkelig deltagelse ikke gir noe dårligere utgangspunkt en slik ekspertvurdering alene.
Frykten for naturvitenskapen
I arbeidet med NiN landskap har vi anvendt naturvitenskapelige metoder. Gjennom dette arbeidet har vi oppdaget at frykten for naturvitenskapen stikker dypere enn antatt i deler av humaniora. Anklager om naiv positivisme, reduksjonisme, og teknofuturisme sitter løst hos Fiskevold. Særlig later det til å provosere at velprøvde statistiske og geografiske analysemetoder er tatt i bruk for å analysere variasjon på landskapsnivå. Vi mener statistiske metoder er særlig nyttige i landskapsanalyse fordi de gjør det mulig å finne sammenhenger mellom ulike egenskaper i de store informasjonsmengdene som nå er tilgjengelige. De flervariabel-statistiske metodene som er brukt i arbeidet med NiN landskap har vært anvendt i vegetasjonsøkologien, i psykologi og i en rekke andre fagfelt i over 50 år, med gode resultater og bidratt vesentlig til å utvikle kunnskap innenfor de respektive fagfeltene. Disse metodenes styrke er at de skiller signaler fra støy, dvs. at de identifiserer gjennomgående mønstre og sammenhenger i et stort og uoversiktlig datamateriale. Det undrer oss at Fiskevold uten videre avfeier bruken av slike metoder, tilsynelatende uten å kjenne til hvordan de fungerer. Hans kritikk bygger på en forestilling om at metodene umulig kan håndtere den komplekse virkeligheten. All erfaring viser imidlertid at det er nettopp dette disse metodene er gode til. Fiskevold er kritisk til hvor mange fagpersoner som har tilstrekkelig innsikt i statistikk til å kunne etterprøve systemets innhold og oppbygning. Vi mener alle med en viss innsikt i statistikk, f.eks. erfarne vegetasjonsøkologer og statistikere, kan gjøre dette. Fagfellevurdering er, som i annen vitenskap, testen på dette. Vitenskapelig fagfellevurdering står derfor sentralt i arbeidet med utvikling av NiN-sysemet.
Verdigrunnlaget for NiN landskap
Fiskevold mener det «vedvarer en tilbakeholdenhet mot å innrømme og klargjøre det åpenbare verdigrunnlaget til NiN Landskap». Dersom det på noe tidspunkt har vært uklarhet rundt dette, vil vi umiddelbart både få innrømme og klargjøre! NiN landskap bygger ganske enkelt på naturvitenskapens verdigrunnlag. Det betyr at vi forsøker å etterleve vitenskapelige idealer som søken etter sannhet, at det skal finnes empirisk grunnlag for konklusjoner, selvkorreksjon, etterprøvbarhet, fagfellevurdering, åpenhet og fri debatt. Få som arbeider med naturvitenskap i dag mener full objektivitet er mulig, men vi mener definitivt at det er et ideal å strekke seg etter. I arbeidet med NiN landskap har vi ganske enkelt vært ute etter å forstå hva som skaper variasjon i landskapet i Norge på en gitt romlig skala.
En rettesnor for arbeidet med NiN landskap (og resten av NiN) er en klar intensjon om å skille kunnskap om hvordan verden er fra kunnskap om hvordan verden bør være (verdivalg). Det første spørsmålet tilhører vitenskapen, og det ligger derfor bare innenfor NiNs mandat å beskrive landskap. Spørsmål om hvilke landskap som skal tillegges særlig vekt i forvaltningen eller hva som er en ønsket utvikling i de ulike landskapene, er verdivalg som etter vår mening bør overlates til etterfølgende demokratiske prosesser. Det er mange eksempler på uheldige sammenblandinger av vitenskap og ideologi. I NiN-arbeidet har vi gang på gang forklart hvorfor og hvordan vi skiller beskrivelse og kartlegging (er) fra vurderinger av landskapsverdi, sårbarhet og ønsket utvikling (bør). Vi har presisert, og vil gjenta, at NiN landskap skal være én og bare én del av kunnskapsgrunnlaget for arbeidet med forvaltning av landskap, og at denne kunnskapen må alltid suppleres og oppdateres med analyser som er målrettet mot de spørsmål som stilles.
Offentlig debatt
Det er direkte feil som Fiskevold skriver at NiN landskap er innført uten en offentlig debatt om systemets status. NiN ble innført som offisielt kartleggingssystem etter en omfattende debatt i Stortinget i 2014 og 2015 (Innst. 144 S (2014–2015). Hovedbegrunnelsen for dette er at NiN skal gi grunnlag for en mer kunnskapsbasert naturforvaltning, mindre preget av tilfeldige og subjektive utslag av den enkelte fageksperts personlige vurderinger. Fordi NiN eksplisitt skiller beskrivelse og kartlegging fra analyser og vurderinger, skal naturkartleggingsresultater basert på NiN kunne brukes av alle sektorer. Et felles kunnskapsgrunnlag vil innebære at den samme naturen ikke trenger kartlegges flere ganger, av hver sektor for seg, noe som vil kunne fremme kommunikasjon mellom sektorene og spare samfunnet for store summer. At NiN skal brukes som standard for kartlegging av norsk natur er siden slått fast gjennom stortingsmeldingen Natur for livet, norsk handlingsplan for naturmangfold (Klima- og miljødepartementet 2015). Disse vedtakene betyr selvfølgelig ikke at ikke den faglige debatten om systemets kvalitet og relevans skal avsluttes, tvert imot. NiN-systemet blir løpende revidert og forbedret.
Feil, mangler og usikkerhet
Kulturforskjellene mellom naturvitenskapelige og humanistiske fag kommer klart til uttrykk også når det gjelder forholdet til usikkerhet, feil og mangler. Innenfor naturvitenskapene er det et ideal å være åpen om usikkerhet i datagrunnlag, faglige vurderinger, metodebruk, modeller og resultater. I presentasjonen av første generasjons landskapstypekart for Norge la vi derfor vekt på å synliggjøre usikkerhetsmomenter og mangler. Dette er viktig for at brukernes anvendelse av kartet skal skje med tilstrekkelig varsomhet og kildekritikk. Dette er særlig viktig når brukeren er interessert i finskalige landskapsanalyser. Dette tolkes av Fiskevold som at «de åpenbare feilslutningene sees, men aksepteres. Systemet ser ut til å trumfe den faglige dømmekraften». Vi som har arbeidet med NiN landskap, kunne selvsagt ønske at vi hadde en suveren faglige sikkerhet og dømmekraft, slik Fiskevold gir uttrykk for at råder innenfor den estetiske landskapsanalysetradisjonen. Det vil (dessverre) aldri bli tilfellet. Vi mener derfor det er helt nødvendig at usikkerheten ved resultatene blir klart kommunisert.
Om det generelle og det spesielle
Fiskevold slår inn åpne dører når han gjør et poeng av at NiN landskap er en «sosial konstruksjon». Dette har NiN landskap til felles med så å si alle andre vitenskapelige klassifikasjons- og typesystemer, enten det er tale om grunnstoffenes periodiske system, klassifikasjon av arter i biologien, bergarter i geologien eller personlighetstyper i psykologien. Alle typeinndelinger og klassifikasjonssystemer er abstraksjoner eller modeller som hjelper oss med å forstå en kompleks verden. I dette ligger også at de ikke vil kunne gi uttrykk for all variasjon. Men de blir ikke unyttige av den grunn, snarere tvert imot! En typeinndeling innebærer en sortering av objekter, i dette tilfellet landskapstyper, med klare likhetstrekk i de egenskapene typeinndelingen er basert på (og bare disse).
I norsk fagtradisjon har landskapstypebegrepet vært benyttet både om landskapstyper definert ut fra overordnede landformkriterier (fjordlandskap, dallandskap, fjellandskap m.fl.) og landskapstyper som inkluderer landskapets innhold, naturhistorie, arealbruk og kulturpåvirkning (jordbrukslandskap, skoglandskap, seterlandskap, industrilandskap). I NiN landskap er landskapet fordelt på typer på grunnlag av likhetsgrad i sammensetningen av landskapselementer, og med hensyn til hvilke prosesser som har gitt opphav til landskapsvariasjonen. Målet med en typeinndeling som på denne måten vektlegger generelle trekk i landskapet, er nettopp å tjene som en referanseramme for å beskrive lokal variasjon og individuelle særtrekk i landskapet.
Som vi har understreket en rekke ganger i arbeidet med NiN landskap er det overhodet ingen motsetning mellom å beskrive landskapstyper (generelle trekk) og å gjøre grundige analyser av individuelle særtrekk det enkelte sted. Tvert imot, en typeinndeling kan hjelpe til mer presise og rikholdige analyser av det enkelte unike landskap fordi dette kan settes inn i en større sammenheng. Begrepet ‘landskap’ er ikke forbeholdt en spesifikk romlig skala, men landskapstypesystemet i NiN er det. Det vil derfor fortsatt være behov for landskapsanalyser på både grovere og finere skala enn landskapstypene.
Frykten for systemer
Eksemplene som Fiskevold bruker for å demonstrere at systemet etablerer en «fremmed og søkt» forståelse av landskap, er etter vår mening langt fra overbevisende. De fleste vil f.eks. være enige i at norske daler varierer i terrengform langs en gradient som spenner fra åpne vide daler og overganger til slettelandskap (f.eks. Glåmdalen) til trange og sterkt nedskårne daler som f.eks. Bøverdalen eller Lærdalen. Vi undres over at det skal være så provoserende at denne gradienten i dalform kan beskrives presist med en svært enkelt formel basert på forholdet mellom dalbredde og daldybde. Selv om bruken av presise begreper og kategorier er uvant innenfor enkelte landskapsanalysetradisjoner, tar Fiskevold feil (mot bedre vitende?) når han hevder at Glåmdalen «forsvinner i systemet» fordi den kategoriseres som en dalformet slette og ikke som en dal (ene og alene fordi den har «dal» i stedsnavnet). Å forklare en kompleks virkelighet med presise begreper og dypere prinsipper er ikke å forkaste dets rikholdighet. La oss bruke en parallell fra geologien: At en stein fra Gudbrandsdalen av bergarten glimmerskifer har andre individuelle egenskaper (kjemi, historie, osv.) enn en glimmerskiferstein fra Troms, behøver ikke å bety at den individuelle stein «blir borte i systemet». Det betyr heller ikke at tanken om å etablere systemer for bergartsklassifikasjon er «fremmed» eller «søkt».
Behovet for kunnskap om landskap
Vi er enige med Fiskevold i at landskap er dynamiske og endrer seg over tid. Skal vi kunne beskrive og kanskje tallfeste, for ikke å si forstå, disse endringene, må vi kunne kartlegge situasjonen på gitte, faste tidspunkt, som referanse for å kunne studere utviklingen over tid. Selv om et kart over landskapstyper er et statisk øyeblikksbilde over landskapsvariasjon, er nettopp slike øyeblikksbilder en forutsetning for å kunne studere endringer over tid.
I en tid preget av landskapsendringer som savner sidestykke i vår nære historie er det større behov enn noensinne for å forstå endringene som foregår, som grunnlag for en kunnskapsbasert planlegging og forvaltning av landskap. I dette arbeidet er det bruk for flere faglige innfallsvinkler. Det er både unødvendig og uheldig at faglig revirhevding skal prege Norges oppfølging av den europeiske landskapskonvensjonen og vi håper at det kan være mulig at de ulike fagtradisjonene kan leve godt sammen til berikelse for vår forståelse av landskapet og de endringer vi daglig ser rundt oss.
Referanser
Erikstad, L., Halvorsen, R. & Simensen, T. 2019. Natur i Norge (NiN) versjon 2.2. Inndelingen i landskapstyper. – Artsdatabanken, Trondheim. https://www.artsdatabanken.no/nin/landskap
Erikstad, L., Uttakleiv, L. A. & Halvorsen, R. (2015). Characterisation and mapping of landscape types, a case study from Norway. Belgian Journal of Geography, 3.
Fiskevold M (2019) Landskapskartlegging, systemtenkning og faglig dømmekraft. Plan 51(02):48-51
Innstilling 144 S (2014-2015). Dokument 8: 89S (2013-2014). – Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om representantforslag fra stortingsrepresentantene Per Olaf Lundteigen og Marit Arnstad om tiltak for en kunnskapsbasert naturforvaltning. – Oslo: Stortinget.
Jerpåsen, G. B., Erikstad, L., Melby, M. & Nesbakken, A. (2015). Analyse av eksisterende verktøy for kartlegging og/eller analyse av landskap. NIKU oppdragsrapport 14/2015.
Klima- og miljødepartmenetet (2015) Meld. St. 14 (2015–2016). Natur for livet. Norsk handlingsplan for naturmangfold.
Simensen, T., Halvorsen, R. & Erikstad, L. (2018). Methods for landscape characterisation and mapping: A systematic review. Land Use Policy, 75, 557-569.
