– Jeg kan ikke lenger ramse opp alle dokumentene som nasjonale myndigheter forventer at jeg skal følge. Jeg har ikke rukket å lese dem alle, for å ikke snakke om å implementere dem i planarbeidet. Planarbeid gikk fra å være morsomt til å være frustrerende, sier arealplanlegger.
Da jeg begynte som fersk arealplanlegger for 15 år siden i en liten kommune langt oppe i nord, var det utfordrende nok. Men etter å ha lest plandelen av plan- og bygningsloven, begynte jeg å få oversikt. Den første forskriften om konsekvensutredninger som kom ut på den tiden, virket fremmed og komplisert, men den ble også etter hvert en naturlig del av planleggerhverdagen. Med disse to dokumentene fremst i pannebrasken, følte jeg meg godt rustet til å håndtere de fagutfordringene som måtte komme. Ny kunnskap som jeg klarte å fange opp i fagblader og på fagkonferanser var inspirerende og nyttig. Og ikke minst – det var utrolig morsomt å være arealplanlegger!
Fra tid til annen kom det nye rikspolitiske bestemmelser, rikspolitiske retningslinjer, rundskriv, osv. De virket for det meste fornuftig og nyttig, og det var fortsatt greit å holde oversikt.
Så kom databaser for de forskjellige temaene, noe som også virket både fornuftig og nyttig.
Etter hvert som nye lover, forskrifter, veiledere, retningslinjer, forventninger, databaser osv. dukket opp i innboksen, har entusiasmen min avtatt. Ikke fordi at jeg er blitt mindre interessert i faget mitt. Jeg er fortsatt like opptatt av gode planprosesser, medvirkning, helhetstenking, langsiktighet og samordning av interesser for å oppnå best mulig resultat. Jeg har bare mistet oversikten. Jeg kan ikke lenger ramse opp alle dokumentene som nasjonale myndigheter forventer at jeg skal følge. Jeg har ikke rukket å lese dem alle, for å ikke snakke om å implementere dem i planarbeidet. Planarbeid gikk fra å være morsomt til å være frustrerende.
Parallelt med det konstante informasjonsskredet, har brevene fra sektormyndighetene blitt stadig lengre. Da det før var vanlig å få uttalelser på 2–5 sider, er det nå normalt med 15–20 siders brev. Jeg har stor forståelse for at sektormyndighetene har sine interesser som de skal ivareta. Jeg er også veldig glad for at det jobber flinke folk hos Statsforvalteren og fylkeskommunen, som kan faget sitt. Jeg skulle bare ønske at de brukte mer energi på å hjelpe planleggere med å samordne de forskjellige interessene og å oppnå målene med planen, og mindre energi på å ramse opp alt som planleggere skal ivareta. For det er blitt veldig mye. Og kravene øker for hver gang det varsles oppstart av en ny plan.
Planarbeid er blitt så omfattende og komplisert at det begynner å bli en utfordring å fullføre en planprosess, både mht. tid, kostnader og kompetanse. Dette kan ikke være meningen, for vi trenger gode planer for å få til bærekraftig utvikling.
Det er på tide å sette fokus på en veldig viktig setning i PBLs §3-1: «Planleggingen skal bygge på økonomiske og andre ressursmessige forutsetninger for gjennomføring og ikke være mer omfattende enn nødvendig».
Utredninger kan alltid bli bedre og mer omfattende, men det er ikke alltid slik at lengre og dyrere utredninger fører til bedre planer. Planprosessen må tilpasses til plannivået og de målene som planen skal løse, da først kan vi oppfylle regjeringens forventninger til effektive og kunnskapsbaserte planprosesser.
