Klaner, slekt og kriminalitet i Norden

Under overskriften «Innvandring er ikke forenlig med en velferdsstat, hevder Anders Magnus at «i Sverige har kriminelle klaner brutt seg inn i velferdsstaten. Det samme kan skje i Norge om få år». Rajee Sivam kritiserer så Magnus og sier blant annet at «velferdsstatens utfordring handler ikke om kultur.»

Her skal jeg la både velferdsstat og kultur ligge, selv om en debatt om dette kunne vært interessant, siden vi vanskelig kan fjerne «kultur» fra diskusjoner om for eksempel tillit, solidaritet, segregering og sosiale fellesskap.

Magnus sitt «hovedpoeng var å advare mot hvordan kriminelle klaner fra hovedsakelig muslimsdominerte samfunn truer velferdsstaten». Han skriver videre at svenske gjenger er et problem i alle norske politidistrikter, og at disse gjengene er «klanbaserte strukturer». Begrepet «klan» kan i denne sammenheng fremstå provoserende eller skremmende, men har man studert fag som sosialantropologi, er innføringsboken Små steder – store spørsmål av Thomas Hylland Eriksen velkjent. Eriksen viste her til at begreper som «klan» og «ættelinje» ofte går over i hverandre i faglitteraturen. Viktigere er det at klan kun er en av mange måter slektskapsrelasjoner er ordnet i ulike samfunn. Selv om enkelte antropologer har hevdet at slektskap har blitt «usynliggjort i moderne samfunnet» da individers autonomi har blitt så viktig, viser Tuva Beyer Borch til hvordan en rekke andre studier har vektlagt hvor viktig slektskap fortsatt er et sentralt organiserende prinsipp i Norge. Poenget mitt her, er at selv om «klan» kan fremstå som noe eksotisk, så burde vi ikke bli overrasket om også kriminelle kan trekke på den ressursen slektskapsrelasjoner kan være. Dessuten, i en kommende publikasjon fra vårt prosjekt om grensekontroll i Norden, viser den svenske sosiologen Bertil Rolandsson og jeg hvordan også politiet trekker på egne nettverk, inkludert slektskapsrelasjoner, i sitt arbeid mot grensekryssende kriminalitet.

Selv om jeg ikke har klart å finne mange norske studier av hvordan slektskap kan være en ressurs for de som begår kriminalitet, har svenske forskere hevdet at for den svensk-syriske mafiaen, synes medlemskapet å være betinget av familierelasjoner der klanssystemet er organiserende prinsipp. I Tyskland trakk Jaraba også hjem til folk når han ønsket å foreta en antropologisk studie av såkalt «klanbasert kriminalitet». Om vi skal få en bedre forståelse av hvorvidt og eventuelt hvordan både kriminelle og politiet kan dra nytte av slekt og andre sosiale nettverk i sitt virke, kan vi huske på Marianne Gullestads studier av hverdagslivet også rundt kjøkkenbordet. For som Borch hevder, «studier av hjem har uendelige tolkningsmuligheter», spesielt om man antar at slektskap er viktig. I så fall kan vi kanskje få en økt forståelse hvordan og hvorfor også kriminelle organiserer seg samtidig som debatten blir mindre eksotiserende.