Mange føler seg utrygge på Grønland

Det er liten tvil om at Grønland er et nabolag mange trives i og er stolte av. Samtidig er Grønland nok det området i Oslo der fattigdoms- og kriminalitetsproblemene er mest omfattende. Mens mange av områdene i nærheten har gjennomgått såkalt transformasjon eller gentrifisering, ser det ut som en del av problemene har bitt seg mer fast her på Grønland. VG har i en serie artikler skrevet om situasjonen Grønland. Eller mer presist, så har VG dekket det som kan sies å være en kamp om å ha rett virkelighetsbeskrivelse og de riktige virkemidlene for å fikse opp i særlig «kriminalitetsutfordringene».

Mens politikerne er uenige om det i det hele tatt er grunn til å føle seg utrygg på Grønland eller ikke, sier de fem beboerne i avisen intervjuet at de aldri har kjent på en slik redsel når de beveger seg ute i lokalmiljøet. De fem er alle relativt unge voksne. Også SV-politiker Kirsti Bergstø kan rapportere at hun «alltid har følt [seg] trygg på Grønland».

Siden 2007 har jeg vært del av flere forskningsprosjekter der nabolagstilfredshet, trygghet og kriminalitet i denne bydelen har stått sentralt. Her har vi vist hvordan en rekke beboere, unge som gamle, stortrives på Tøyen og Grønland. Samtidig har vi dokumentert en viss ambivalens: Begge disse områdene i bydel Gamle Oslo er steder for trivsel og steder for uro og bekymring. Kanskje mest bekymringsverdig er det at enkelte barn og ungdom kunne fortelle om utrygge skoleveier og at de unngikk visse fritidstilbud for å unngå ubehagelige opplevelser. I motsetning til Bergstø som sier at det å være en «hvit kvinne» kan virke som en beskyttelse mot ubehageligheter, forklarte en majoritetsnorsk kvinne i 30-årene oss at selv om hun likte det «multikulturelle» Grønland, så …

«… hater jeg de utenlandske mennene som ofte roper til meg eller kommer med upassende seksuelle tilnærmelser. Dette er hovedgrunnen til at jeg vurderer å flytte bort. Jeg føler meg også generelt utrygg når jeg går alene gjennom Grønland på kveldene. Ofte tar jeg taxi for å slippe å gå alene. Noe som føles urettferdig og unødvendig når man bor i området.»

Hun var ikke alene. I en spørreundersøkelse og i flere intervjuer rapporterte mange kvinner om at uønsket oppmerksomhet fra menn var et stort problem, mens gatekriminaliteten og omsetning av narkotika ble ansett som problematisk av nær sagt alle som deltok i våre undersøkelser. Og det var ikke bare en opplevelse. Fire av de gatene med mest registrert kriminalitet i bydel Gamle Oslo lå på Grønland da vi gjorde vår omfattende kartlegging av situasjonen. Også i en rapport fra i år, oppsummerer politiet situasjonen slik: «Grønland har svært høy andel utrygghetsskapende kriminalitet». Det er derfor grunn til å anta mange beboere fortsatt legger om sine liv for ikke å komme i slike utrygghetsskapende situasjoner. For det å føle seg trygg er koblet både til nabolagstilfredshet og personlig velvære. Da vi sammenlignet beboernes trygghetsfølelse i ulike nabolag i bydelen, fant vi ikke overraskende at grønlandsbeboerne var langt mer utrygge i eget nabolag sammenlignet med beboerne nabolagene rundt.

Tøyen og Grønland, og kanskje spesielt sistnevnte, er altså steder både for trivsel og utrygghet. Det å føle seg utrygg eller stadig kjenne på en uro – kombinert med de relativt høye kriminalitetsratene – medvirker nok i stor grad til at Grønland er et nabolag med mye gjennomtrekk. Mange bor her i en relativt kort periode for så å flytte videre. For de som har råd, vil flyttingen da ofte skje til områder som oppfattes som tryggere. For de som blir værende, kan denne stadig beboerutskiftningen igjen være en kilde til uro: Det blir vanskeligere å etablere et naboskap i nabolaget. At folk kjenner hverandre og aktivt deltar i lokalmiljøet kan bidra positivt til trygghet og kriminalitetsforebygging. Med større grad av anonymitet eller flyktige vennskap, kan dette så påvirke trivselen og tryggheten negativt. Når færre engasjerer eller bryr seg, kan kriminalitetsproblemene vokse. Politikerne synes å være ivrige på å stille opp for journalistene, men gitt at Grønland har vært «utsatt» i veldig lang tid, kan det virke som de samme politikerne er mindre villige til å iverksette tiltak som faktisk virker.