På det kriminalitetsforebyggende feltet importeres ofte tiltak fra utlandet til Norge. Selv om norske politikere er ivrige tiltaksfremmere, er de lite interessert i å få undersøkt hva som virker. Vi mener det er behov for forskning på lokale og særegne forhold.
Forebygging funker. Det sier seg selv. Om man faktisk får forebygget kriminalitet, så «funker» det. Flere positive effekter kan tenkes, som at liv ikke blir ødelagt eller at samfunnet kan spare penger på å etterforske og straffeforfølge kriminalitet. Dermed er det ikke merkelig at politikerne ofte forslår nye tiltak, som da Høyre-politikerne i Aftenposten før jul forslo at man burde se til Danmark der man «fotfølger de mest aktive ungdomskriminelle».
At forebygging funker, er likevel ikke det samme som å si at vi vet hva slags tiltak som vil ha positive effekter. Ja, forskningen viser at det til og med er tiltak som kan medføre økt kriminalitet. Et eksempel er «Trygge gater» som ble gjennomført i Baltimore, USA. Forskerne som evaluerte prosjektet fikk ikke entydige svar. Voldshendelser som involverte skytevåpen ble rapportert å bli redusert i enkelte områder (med 21%) til å øke i andre nabolag (med inntil 112%). Heldigvis er det tiltak som synes å ha mer sikre positive effekter, som «fokusert avskrekking». Det vil si at myndighetene søker å påvirke enkeltpersoners atferd gjennom en kombinasjon av tiltak utført av politiet, sosialtjenesten og sivilsamfunnet.
Som Mellgren, Rostami, Gerell med flere nylig påpekte, er det meste av forskningen dessuten fra USA. Selv om samfunnsforskjellene mellom Norden og USA kan være store, betyr det ikke at vi kan slå fast at tiltaksimport er dumt. Likevel vil vi hevde at tiltak uansett burde studeres i en norsk eller nordisk kontekst. Om et tiltak ment å forhindre at unge blir eller forblir gjengkriminelle, er det trolig lurt at vi har kunnskap om målgruppen. Hvis vi vet hvordan rekrutteringen til «nabolagsgjenger» foregår i USA, og dermed kan målrette forebyggende tiltak for å forhindre rekrutteringen, kan det være at slektskapsbaserte og grensekryssende kriminelle nettverk i Norden burde møtes på andre måter.
Et annet poeng, er et tiltak eller tilbud med samme navn, kan være ulikt bygd opp i ulike områder. Nyere forskning peker på at det å legge ned ungdomsklubber og politistasjoner, hadde en rekke negative effekter i Storbritannia. Hvordan ungdomsklubbene er organisert og hvordan politiet jobber i Storbritannia, kan være annerledes i Norge. Dermed er det ikke gitt at disse to institusjonene har identiske «effekter» her hjemme.
Selv om det er vanskelig å studere hva slags effekter et «samfunnsforebedrende» tiltak har, er det å håpe at norske politikerne vil sette av midler til å studere et relativt omfattende og kostbart prosjekt der unge kriminelle gjengangere skal «fotfølges» gjennom døgnet – nå også her til lands.
Når det er sagt, kan tilbud være riktig å opprettholde uavhengig av om de funker forebyggende. Om vi fortsatt er usikre på om ungdomsklubbenes kriminalitetsforebyggende virkninger, vet vi at de er verdifulle steder for en rekke ungdommer. Gjennom mange prosjekter har vi sett hvor viktige disse lokale arenaene er for unge, kanskje særlig i levekårsutsatte områder. I områder uten klubb, er dette noe ungdom selv trekker frem som en mangel. For de som har tilbudet, er klubben et sted de kan få venner, flørte, gjøre lekser, få hjelp til å skrive jobbsøknader og mye annet. For å avslutte med et positivt budskap: Kanskje er ikke lavterskeltilbud som ungdomsklubber det mest idiotiske tiltaket om politikerne vil gi de unge gode oppvekststeder også i tiden fremover.
Foto: Ssu/Wikimedia Commons
