Rapporten Praktisering av byggteknisk forskrift og planbestemmelser på tvers av landets kommuner (Menon 12/2018) er utarbeidet på oppdrag fra KMD. Kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland sier i en kommentar til rapporten at «den viser at det er behov for å fortsette forenklingsarbeidet. Vi må ha et regelverk som er enklere og som gir forutsigbarhet for både kommunene og utbyggerne».
Det er ikke vanskelig å være enig i statsrådens kommentar, men i tillegg bør rapporten gi opphav til refleksjoner rundt den statlige organiseringen av plan- og bygnings-politikken. Det statlige ansvaret for bolig- og byutvikling er i dag for utydelig og spredt på for mange ulike aktører. Dette er ikke bare uheldig for kommuner og utbyggere, men også for staten selv. Brukerne opplever en fragmentert stat – og staten har tungt for å skaffe seg overblikk.
Rapporten viser at mange kommuner inkorporerer tekniske krav i planbestemmelsene. Kommunene blander planbestemmelser og byggteknisk forskrift (TEK) på en måte som både er unødvendig og ulovlig. Det dreier seg blant annet om å gjenta bestemmelser i TEK som de synes er viktige, som for eksempel god tilgjengelighet, og at de legger på egne nye krav, som er strengere enn TEK.
Dette kan kanskje tolkes som inkompetent og unødvendig forsøk på kommunal styring, men kan også tolkes i lys av en utydelig statlig plan- og bygningspolitikk. Ville en strammere organisering og samling av statlig kompetanse berede grunnen for en mer treffsikker og effektiv statlig politikk på dette området? I NBBL tror vi det.
Regjeringen gjennomførte et viktig og riktig grep etter forrige valg da den samlet plan- og bygningsloven i ett departement (KMD). Men fortsatt henger det igjen viktige lover i andre departementer som burde vært med inn i KMD. Aller viktigst her er bustadoppføringslova (Justisdepartementet), men også andre lover burde vurderes for overflytting, blant annet avhendingsloven og tinglysningsloven.
Men vel så viktig: Ansvaret for bolig, bygg og plan er fremdeles fragmentert på direktoratsnivå. Noe ansvar ligger i Direktoratet for byggkvalitet (DiBK) og noe ligger i Husbanken. I tillegg forvalter et statlig organ som Enova viktige ordninger inn mot energieffektivisering av bygg og boliger. På plansiden utøver dessuten Planavdelingen i KMD direktoratmessige funksjoner, siden man i Norge mangler et «Plandirektorat».
Plan- og byggesak bør i større grad ses som en og samme prosess. Dette er ganske åpenbart ut fra et brukerståsted, og går også klart fram av rapporten fra Menon. Statens ansvarshåndtering bør gå i samme retning. NBBL foreslår derfor at regjeringen vurderer å opprette et nytt Bolig- bygg- og plandirektorat som statens viktigste utøvende verktøy i bolig- og byggesektoren. Her kan mange av de funksjoner som er nevnt ovenfor samles, samt at mer utøvende oppgaver flyttes ut av KMD.
Staten får med dette bedre styring og evne til rask og riktig respons på endringer i samfunn og marked. Mens marked og aktører i større grad får én stat å forholde seg til. På toppen av dette har staten høye ambisjoner for sitt digitaliseringsarbeid – også når det gjelder plan og bygg. Et bolig- bygg- og plandirektorat kunne gitt dette arbeidet mer kompetanse og kraft.
Det nye utbyggingspresset i mange norske byer og tettsteder representerer en stor utfordring planfaglig, gjennomføringsmessig og politisk. Ikke minst er konflikt- og kostnadsnivået ofte svært høyt i sammenheng med den statlig prioriterte knutepunktsutbyggingen. Disse utfordringene er det viktig at staten kommer kommunene i møte på. Dels ved å samle og bygge opp relevant kompetanse sentralt, og dels ved at tydelige statlige føringer og policy er med på å avlaste konfliktnivået på det lokale og regionale plannivået.
NBBL tror at et slikt samlet og sterkt direktorat for bolig, bygg og plan vil kunne tilby både faglig og politisk støtte i de mange vanskelige utbyggingsbeslutningene som i tiden framover må tas lokalt. Vi tror også at en samling av oppgaver og funksjoner er mulig å få til uten at det skapes en eneste ny byråkrat.