Når jeg til mine venner under 30 år uten bolig sier frasen «etableringsfasen», kommer det som regel et langt og oppgitt sukk. Samfunnet utøver et enormt normativt press på at unge skal bli «voksne» og etablere seg – og måten dette gjøres på i Norge er ikke bare å starte en arbeidskarriere, men også en boligkarriere.

Voksenpoeng

Sammenhengen mellom å bli voksen og å kjøpe bolig kommer sjelden like tydelig frem som i tittelen til OBOS’ nettserie om boligkjøp: «Voksenpoeng». I en kultur hvor ungdommens fravær av kjedelig voksenkultur til stadighet hedres, er det interessant å se at begrepet «voksenpoeng» brukes uironisk.

Serien skal hjelpe unge inn i det uregulerte gjeldspregede private boligmarkedet – som OBOS en gang representerte et sosialt alternativ til. OBOS presenterer den nye serien på sine hjemmesider. «Jeg er selverklært førstegangskjøpsekspert og sykt interessert i bolig», sier programlederen Malin på 25 år. Videre står det

«Til tross for sin unge alder har Malin allerede har rukket å:

1) bo i kollektiv med syv venninner

2) bo et halvår i annekset i hagen til svigers

3) selge og kjøpe leilighet to ganger

4) kapre drømmeboligen på Torshov

Denne erfaringen skal nå Malin bruke «slik at din vei fra boligleier til boligeier blir enklere.»

På tross av sukkene til mine venner, er det for så vidt ikke så rart mange av dem vil se på Voksenpoeng og få «råd» til hvordan de kan bli en ekte voksen, ved å gjøre en boligkarriere og ende opp med «drømmeboligen». Hvem vil vel kaste bort store deler av inntekten sin på en dyr drittleilighet eid av en utleiebaron? Samtidig er ikke dette utelukkende et spørsmål om et «rasjonelt» individuelt valg. Unge handler i et terreng som er politisk skapt, et terreng som gir grobunn for denne forakten og disse drømmene om boligmarkedet.

Å støtte mennesker og ikke boliger

Derfor er det sørgelig at nær sagt all politikk viet boligmarkedet, ikke går ut på å transformere landskapet ved å skape en sosial boligsektor eller regulere prisveksten, men å «hjelpe» individene til å mestre et usosialt marked. Som kommunal- og moderniseringsminister Nikolai Astrup sa på NRKs Debatten (15.10.2020): «Vi må støtte mennesker og ikke boliger». Men hva om det forholdt seg slik at ved å «hjelpe» nettopp boliger, kunne vi også hjelpe mennesker?

Som en motsats til Astrup vil jeg påstå at er det én ting ungdom ikke trenger, så er det hjelp. For hva kan vi egentlig si om en hjelp som fører til en ungdom som konstant tenker på etablering, og når den først har blitt etablert, sitter igjen med et historisk høyt gjeldsbyrde? En gjeld som ikke bare kan føre til en privatøkonomisk ruin, men også en nasjonaløkonomisk krise.

Det er mange grunner til at politikere ikke vil «støtte» boliger, at dagens boligmarked ikke utfordres. Én av dem er at boligkjøp blir ansett som en form for sparing. Derfor svarer for eksempel Astrup i den nevnte debatten på NRK på spørsmål fra programlederen om hvorfor han ikke ønsket en sosial boligsektor at «å låse folk inne i en tredje boligsektor og avskjære dem fra den verdistigningen som resten av markedet får ta del i, det er ikke en god ide.» Ikke bare sparing – men også altså en idé om likhet – ingen skal falle utenfor. Alle skal med.

Etableringen av etableringsfasen

«Å spare i egen bolig er for mange den enkleste og mest naturlige spareformen» heter det på første side i den konservative regjeringens Strategi for boligmarkedet fra 2015. Men hvordan ble det naturlig å spare i bolig? Bak hva som fremstår som naturgitt, ligger en lang linje av politikk.

Hadde vi støttet boliger – ved å regulere prisen til de som allerede eksisterer, ved å begrense tilgangen til kreditt (som i dag fører til prisvekst) og/eller ved å bygge ut en tredje boligsektor med prisregulerte boliger – ville vi ha fjernet økonomiske vare-karakteren boliger har fått. Men det er denne karakteren ved boliger nær sagt alle politikere elsker, fordi den gjør boliger til et investeringsobjekt. Som igjen angivelig skaper likhet.

Sånn har det imidlertid ikke alltid vært. Etterkrigstidens politikk, som Einar Gerhardsens Arbeiderparti utviklet, gjorde boliger om til et velferdsgode folk hadde rett til – blant annet gjennom å utvikle en borettslagsektor hvor boliger ikke var varer, men hjem. Nikolai Astrups parti, Høyre, motgikk dette på 80-tallet, og fjernet mekanismene som hindret ukontrollert vekst i borettslagsektoren, godt hjulpet av en banksektor som Kåre Willochs Høyre-regjering også deregulerte, med den effekt at kreditt strømmet til boligsektoren og presset prisene oppover.

Hadde borettslagssektoren fremdeles eksistert, ville det ikke være noe problem å komme «inn» i boligmarkedet i dag, fordi vi i pressområder som Oslo ville hatt en stor sosial boligsektor som kunne tilbydd et alternativ til et eiemarked mange ikke kommer inn i og et dyrt utleiemarked. Det var da også «gårdeierveldet» Arbeiderpartiet jobbet mot idet de etablerte den sosiale boligsektoren. De skjønte at det nettopp forholdt seg slik at ved å «hjelpe» boliger, å skape en sosial boligsektor, kunne de også hjelpe mennesker.

Med det uregulerte nyliberale boligmarkedet som vokste frem på 1980-tallet, vokste også bekymringene for å få folk «inn» i boligmarkedet. Boligpolitikken hadde lenge brydd seg om unge mennesker, at de skulle få seg et anstendig hjem – det var nettopp derfor den sosiale boligpolitikken ble utviklet. Men på 1980-tallet ble fokuset endret, nå var målet heller å få folk til å få én fot innenfor det private boligmarkedet, for på den måten å starte en «boligkarriere». Unge skulle både kjøpe stadig dyrere og bedre leiligheter, men også tenke på et boligkjøp som en investering. Og her er det viktig å få én fot innenfor så fort som råd, så også du kan bli med i stigespillet. Derfor ble ideen om «førstegangskjøper» født.

Søker du i Nasjonalbibliotekets omfattende digitale avissamling (1), ser du blant annet at ordet «førstegangsetablerere» aldri ble brukt før 1980, men siden har vokst kraftig. Den samme tendensen ser vi med tanke på begrepet «førstegangskjøpere»: Mellom 1950 og 1969 ble det brukt 28 ganger, mellom 1970 og 1979: 81 ganger, og mellom 1980 og 1989 106. På 90-tallet tar bruken seg opp, og sammen med boligprisveksten fra og med det tidlige 2000-tallet stiger det kraftig. I løpet av de ti første årene på 2000-tallet ble det brukt hele 1 241 ganger, og ca. 3 000 ganger mellom 2010 og 2019. Ikke overraskende skjer det samme stigningen av begrepet «etableringsfasen», det tar av litt mot slutten av 70-tallet, men eksploderer tidlig på 80-tallet.

Høyre og «finansieringsspørsmålet»

Begrepet «ungdom i etableringsfasen» var da også essensielt når Boligsparing for ungdom (BSU) ble innført med skattereformen i 1992. Strategene bak reformen ønsket egentlig å fjerne skattefradrag i sin alminnelighet, fordi deres effekt var varierende og håndteringen av fradrag ble vurdert som byråkratiske. I dokumentet som introduserte reformen heter det likevel: «En opprettholdelse av særlige spareordninger bør kun vurderes hvor helt spesielle hensyn gjør seg gjeldene. En slik vurdering ligger til grunn for forslaget om en særlig bospareordning for Ungdom  (BSU)» (Ot. Prp. Nr. 35: 1990-91, s. 285). Videre, på side 288, siteres et annet dokument som argumenterte for behovet for en slik spareordning, der het det: «Flertallet mener at skattereformens generelle profil imidlertid tilsier spesielle sparestimulerende ordninger for unge i etableringsfasen» (2).

Boligsparing for ungdom ble innført idet tidligere generelle spareordninger ble fjernet. Spareordninger er noe Høyre hadde viet mye oppmerksomhet i sine stortingsvalgprogram i etterkrigstiden. I motsetning til Arbeiderpartiet, som på den tid snakket om en sosialistisk boligsektor og kollektiv sparing i form av pensjon, fremmet Høyre privat sparing – i sin alminnelighet, men også som løsning på boligkrisen. Selv om sparing ble nevnt i relasjon til programmet i 1958, var det først i 1961-programmet at Høyre lanserte en konkret spareordning. Her kommer også begrunnelsen, under overskriften «Boligsparing»: «Et av de grunnleggende problemer i boligbyggingen, er finansieringsspørsmålet. På lang sikt kan dette bare overkommes ved større sparing, og den økonomiske politikk må derfor legge forholdene til rette for dette» (Høyres Stortingsvalgprogram 1961). Høyre slår fast at dette vil føre til en større «forhåndssparing til bolig», som igjen vil «utbygge selveier-demokratiet ved å gjøre det mulig for langt flere mennesker å eie sitt eget hus.»

Da, som nå, mente Høyre altså at vi ikke skulle «støtte» boliger, men mennesker. Istedenfor å snakke om et «boligspørsmål», som det gjerne het den gang, snakket Høyre istedenfor altså om et «finansieringsspørsmål». Med andre ord, boligproblemet må løses gjennom privat sparing, ikke offentlige tiltak.

Der det konservative partiet diagnostiserer problemet som et «finansieringsspørsmål», er løsningen altså sparing henimot et «selveier-demokrati». Det vil si, høyres individuelle utgave av sosialdemokratiet. Der vi i dag ofte snakker om «eierlinja» – den partipolitiske enigheten om at flest mulig skal eie sitt eget hjem – er det viktig å påpeke at Arbeiderpartiets eierlinje i etterkrigstiden betød en sosial boligsektor, mens Høyres «selveierdemokrati» er hva vi har endt opp med i dag – et uregulert marked hvor den sterkeste rett trumfer. 

I en slik situasjon er politikerne bekymret for de unge, for at de ikke kommer «inn» i boligmarkedet. Som vi har sett, blant annet fordi de da ikke får ta del i prisstigningen – og på den måten får spart penger. Mange unge kommer da også inn i boligmarkedet, ved hjelp av kreditt fra bankene. Det gjør at myndighetene også er bekymret for høy gjeldsgrad, som særlig Finanstilsynet er satt til å overvåke.

«Befolkningen er rasjonell»

Denne dynamikken, mellom et generelt ønske å få unge «inn» i boligmarkedet, og en bekymring for at de unge har for mye gjeld kommer frem til stadighet i politisk debatt. Da Finanstilsynet i 2019 foreslo å tvinge bankene til å redusere utlånsmengden sin, het en Aftenposten-leder: «Usosial utlånspolitikk fra Finanstilsynet». DN hadde på lignende vis en forside preget av bekymring den 11.09.2019, og på nettsiden deres kunne vi den samme dagen lese følgende ekspertsitat: «Førstegangsetablerere kan bli utestengt fra boligmarkedet». NRK hev seg på, og på Debatten den 12. september 2019 hadde de invitert Finanstilsynet, slik at de kunne forsvare sine forslag overfor både en programleder, så vel som unge personer som var irritert fordi mindre lån ville vanskeliggjøre boligkjøp.

Denne spenningen er, slik jeg ser det, det største paradokset dagens boligmarked står overfor. Det er en selvmotsigelse som kryper inn i selv statsministerens resonering. I et intervju om mulige rentehevninger i 2018, uttrykte statsminister Erna Solberg en slags liberal tvetydighet til tingenes tilstand. Befolkningen er rasjonell, men gjør potensielt dårlige valg: «Vi skal ikke krisemaksimere. Folk er fornuftige. Men du må ikke låne mer enn du kan tåle. Jeg håper folk har tatt høyde for at renten har vært kunstig lav i lang tid, at de har lagt penger til side» (DN 8. sept. 2018). Utsagnet er kuriøst sett i lys av boligstrategien som Solbergs regjering hadde lansert få år før, som nettopp slo fast at det er gjennom bolig nordmenn sparer. Sagt på en annen måte, nordmenn sparer vitterlig gjennom å forgjelde seg. Boligsparing for ungdom er slik sett ikke en spareordning, men en gjeldsordning. Høyrevendte politikere og liberale økonomiske teorier forutsetter gjerne aktører som handler «rasjonelt», men når det kommer til noe så essensielt som et «hjem», er det ikke alltid enkelt å være en rasjonell investor som kalkulerer risiko – særlig ikke når leiemarkedet er som det er, og når bolig er en måte å sikre fremtiden: boligen som pensjonssparing. Derfor må vi tenke nytt, helt nytt.

Men så vidt jeg kan se, evner hverken Solberg eller hennes relevante boligpolitiker, Astrup, å fremme noen løsninger på dette dilemmaet med unge som står utenfor eiermarkedet og er prisgitt et dyrt leiemarked på den ene siden, og unge som forgjelder seg innenfor eiemarkedet på den andre siden. Boligprisene stiger, og følgelig gjør gjelden det. Løsningen til den konservative regjeringen har på den ene siden vært å styrke BSU-ordningen. I en pressemelding fra Finansdepartementet het det at ettersom både egenkapitalkrav (som ifølge valgkampretorikken skulle senkes av Høyre og fjernes av FrP hvis de ble valgt i 2013 fordi reguleringen rammet unge boligkjøpere, men som de likevel har valgt å beholde) og høye boligpriser gjorde det «vanskelig å komme inn på boligmarkedet» var BSU en løsning. «Formålet», kunne vi lese, «er å hjelpe unge inn på boligmarkedet» (Pressemelding fra Finansdepartementet 07.10.2015). På den andre siden har de «forenklet» planprosesser og fjernet reguleringer for utbyggere så de kan bygge «førstegangsboliger». Høyre vil, med andre ord, aldri støtte boliger, de vil kun støtte mennesker (gjennom blant annet BSU-ordningen), og så vil de støtte utbyggerbransjen til å bygge stadig mindre leiligheter.

«Perfekt førstegangskjøp/utleieobjekt!»

På Facebook så jeg for ikke lenge siden en bekjent som delte en av sine venners Finn-annonser med kommentaren «Min venn selger førstegangsperlen». Min venn skrev videre: «Den er faktisk så nærme du kommer et perfekt førstegangskjøp». Søker du ordene opp på Finn.no, finner du flere eksemplarer: «Perfekt førstegangskjøp/utleieobjekt!» var tittelen på en av annonse i forfjor. Leiligheten var av det mindre slaget og var derfor av det «billigere» slaget. For «bare» 3,6 millioner kunne 43 kvadratmeter bli dine i Oslo. Førstegangskjøperleiligheter er et begrep mine venner, media og eiendomsmeglere har begynt å kalle hva som i realiteten er upraktiske, små leiligheter uten tilgang på sol.

Boligforskeren Jon Guttu (2011) påpekte for noen år siden, at «[e]t argument for det som er kalt ‘den nye gråbeinstandarden’, har vært at ungdom ‘kommer seg inn på boligmarkedet’ og kan begynne å klatre.» Argumentet om å «klatre» eksisterte for så vidt før boliger ble et spareinstrument, men tidligere var dette i større grad et spørsmål om å få mer areal. «Førstegangskjøper» forutsetter en idé om en boligkarriere, relatert til en slik karriere er ikke bare å smart klatre økonomisk, men også arealmessige hensyn. Sistnevnte trekkes ofte frem som et av argumentene for at boligmarkedet i det hele tatt ble deregulert, og ønsket velkommen ikke utelukkende av høyresiden. Ettersom borettslagleiligheter ofte var mindre enn f.eks. en enebolig, var det for mange irriterende å være fastlåst i en prisregulert borettslagleilighet og dermed ikke ha muligheten til å kunne kjøpe en større bolig på det dyrere, uregulerte boligmarkedet, noe Agenda-rådgiver Hannah Gitmark (2020) skriver godt om i Det norske hjem (2020, s. 77). Problemet var altså at det var vanskelig å gå fra å være førstegangskjøper til en andregangskjøper, osv.

Ettersom den samme problematikken eksistere i dag, om enn i en ny form, er begrepet boligkarriere enda mer sentralt idag. Istedenfor å generelt å bygge boliger med høy standard og nok areal til å tåle nye kjærester eller nye barn eller hva det måtte være, er løsningen heller altså å oppfordre til å flytte. Som arkitektforsker Margrethe Dobloug (2011) kommenterer om utviklingen fra og med markedsrettingen i boligmarkedet på 80-tallet: «Målet for utbyggere er å selge boliger så fort som mulig, og beboeres fremtidige behov registreres knapt.» Forandringer i livssituasjonen skal ikke løses i leiligheten (f.eks. en ny vegg), men ved å flytte til en annen leilighet, påpeker Dobloug. Guttu (2011) skriver også om at undersøkelser viser at folk flytter fordi det er for liten plass. Drømmen om leiligheter som kunne tilpasse seg situasjonen til dem som bebor dem, er for Dobloug slik sett hva hun omtaler som et lukket kapittel. Men der vi av å lese Gitmark kan få inntrykk av at problemet med rimelige og små leiligheter i den sosiale sektoren på den ene siden og dyre og store leiligheter i den private sektoren på den andre siden ble løst med dereguleringen av boligmarkedet, er problemet brennaktuelt igjen i dag.

Om disse nye små leilighetene ment for førstegangskjøpere, skriver Guttu (2011): «Det er heller ikke gitt at disse boligene også i framtiden vil tjene som springbrett for ungdom i en boligkarriere. Like sannsynlig er det at de dårligste boligene i et uregulert boligmarked vil utgjøre et lavpristilbud for boligkjøpere med liten betalingsevne og bli deres permanente bolig.» Jeg ville lagt til, ikke bare en permanent eiebolig, men en ikke-permanent leiebolig. Som vi ser i tittelen til Finn-annonsen nevnt over, er disse leilighetene ikke bare et perfekt «førstegangskjøp», men også et perfekt «utleieobjekt». De unge førstegangskjøperne konkurrerer ikke bare med eldre personer som trenger et sted å spare til pensjon, men også investorer på jakt etter profitt. Praksisen til disse aktørene omtaler statsviteren Bent Sofus Tranøy i en fagartikkel fra 2008 som offensiv spekulasjon, en praksis som presser boligprisene opp, som tvinger unge til å drive med hva Tranøy kaller defensiv spekulasjon for å «unngå videre tap» ved å betale hva de egentlig synes er for mye,  «i den hensikt å ‘komme inn’ før boligprisene stiger enda mer.»

Fortidige familiestrukturer

Men denne defensive spekulasjonen unge idag bedriver, er som regel godt hjulpet av ens foreldre, hvis en er så heldige å ha noen med penger. I en av episodene i OBOS’ serie Voksenpoeng, som vi møtte i introduksjonen, møter vi leieboeren Elin, «hun bor fremdeles med broren sin». Programleder Malin sier hun ikke kan tenke seg at det «er noe særlig kult». Heldigvis skal Elin nå få hjelp med å få kjøpt en bolig. Episoden heter «Egenkapital», og problemet er at Elin mangler det. Råd er imidlertid dyrt: I en kort seksjon kalt «Spør en voksen» kommer OBOS’ forhenværende konsernsjef, Martin Mæland – som var leder for boligsamvirket idet det ble transformert til det ugjenkjennelige på 80-tallet – og han sier: «Dersom du har for liten egenandel, så er det jo vanlig å spørre sine foreldre eller kanskje besteforeldre om de kan bistå med et lån, som gjør at du får nok egenandel. Alternativt så kan du jo kanskje kjøpe sammen med en god venn.» Der alternativet med en venn ikke er så lite kreativt, er påstanden om familien hårreisende tatt i betraktning sosialdemokratiets lovnad om å befri oss fra familiære bånd, en lovnad om at klassebakgrunn ikke skulle være bestemmende for fremtiden din.

Som vi har sett, er det nettopp ved å kjøpe et hjem vi blir «voksne». Som antropologen Marianne Gullestad påpekte: «Et eget hjem (helst et eget hus) er et av de fremste tegn på selvstendighet» (1989). Sosialantropologen Runar Døving har imidlertid kritisert både Gullestad så vel som den norske offentligheten for å overdrive hvor autonome vi egentlig er i Norge i dag. For å forklare hvor avhengige (mange) norske barn er av sine foreldre, og hvordan de er det lenge etter at de er unge, har han lagd begrepet «voksne barn» (2007). I en artikkel av i fjor har Døving videreutviklet denne kritikken, og skriver: «I det offentlige politiske Norge forklares unges etablering som ‘etableringsfase’, som om den var selvstendig og kontekstløst, ikke at foreldre er forpliktet til å hjelpe sine voksne barn.» Den 01.02.2019 meldte eksempelvis DN på forsiden at hele 7 av 10 unge får hjelp av foreldrene til å kjøpe bolig. I artikkelen kommer det imidlertid en rekke moralske formaninger om at de unge bør bli mer ansvarlige og for eksempel legge av mer penger til Boligsparing for ungdom (BSU). Det vil si, der moralen krever at vi skal være selvstendige og bør spare, viser praksisen at de fleste er avhengige av foreldrene (3). Men ettersom den liberale ideen om «autonome» individ står så sentralt, underkommuniseres foreldrenes ansvar, og unge gjennomgår angivelig en selvstendiggjøring gjennom avhengighet til foreldrene.

Sånn er det å leve i disse liberale tider. Vi behandles på den ene siden som rasjonelle, men overforgjelder oss likevel. Vi snakker om frihet, men føler oss likevel presset til å defensivt investere i et boligmarked fordi ingen rimelig alternativ finnes. Og, som Døving har påpekt flere steder, vi snakker om etableringsfasen som om den var en autonom fase, liberalismens selvstendige subjekt som endelig skal oppnå frihet, men bak handlingen ligger slektens usynlige økonomiske hånd (4).

Nå er det imidlertid på høy tid å slutte å «hjelpe» unge – la oss heller befri dem fra en potensielt skadelig defensiv spekulasjon.

Støtt boliger, styrk pensjonen, skap etablerings-faen!

Istedenfor å rope om at unge ikke kommer «inn» i boligmarkedet, som bare fyrer under spekulasjons-dynamikken Tranøy beskriver, tror jeg vi må gjøre noe helt annet.

For det første må vi skape et sosialt boligmarked med boliger av høy kvalitet hvori en kan bli boende lenge. Videre må boliger bli omgjort til sosiale goder istedenfor investeringsobjekter. Altså må et alternativ til dagens boligmarked skapes, i form av en tredje boligsektor på lang sikt, men på kort sikt gjennom kraftige (indirekte og direkte) reguleringer prisveksten av eiesektoren, samt en sosialiseringer av utleiesektoren som kan presse ned leieprisene. Utover dette, å endre det boligpolitiske terrenget, må vi imidlertid også tenke utenfor boligboksen.

Unge kjøper ikke utelukkende bolig for å få et sikkert hjem og for å unngå å kaste bort inntekten sin på offensive spekulanter, de gjør det også for å spare. Derfor må vi sørge for at unge ikke er bekymret for sin fremtid fordi de er redd for å ikke ha nok pensjon. Hvis unge gjør risikable boligkjøp for å sikre fremtidig pensjon, kan dette løses med å sikre en solid kollektiv pensjonssparing, altså det motsatte av hva som foregår i dag, hvor pensjonsreformer minker pensjonen og på den måten tar fra unge fremtidig sikkerhet – noe staten gjør fordi den er redd for eldrebølgen (som angivelig ikke kan løses med skattlegging av de rike). En av grunnene til at bolig blir behandlet som et investeringsobjekt – pensjonssparing – må få et alternativ. Det er ikke nok å tilby regulerte og rimelige boliger, all den tid folk vil spare til fremtiden, fordi den offentlige pensjonen ikke er god nok. På engelsk omtales trenden til at vi i større grad må ta vare på vår egen (fremtidige) velferd for «asset based welfare» (5), og om ikke like uttalt i politikk, så er det i praksis hva som skjer i Norge. Hvis bolig er forbundet med sparing, både for å komme «inn» i boligmarkedet, og så sparing «i» bolig i form av nedbetaling og eventuell prisstigning, er det nettopp ved å behandle «boligspørsmålet» som et sparefenomen vi kan finne en løsning. Vi må imidlertid ikke gjøre det under det private selveierdemokratiets fane, men under sosialdemokratiets fane – kollektive utfordringer som boligmarkedet, krever kollektive løsninger, både i boligspørsmålet og i pensjonsspørsmålet.

For det tredje må vi kanskje hente inspirasjon fra et uventet hold. Det er mer hjelp å hente fra den konservative tyske filosofen Friedrich Nietzsche enn konservative Nikolai Astrup. Nietzsche hevdet at det ikke er nok å kritisere det bestående:

«Alt som sies om noe, vokser fra generasjon til generasjon bare fordi folk tror på det, til det gradvis vokser inn i tingen og til sist blir tingens egen kropp. Det som først var utseende, blir til slutt nesten alltid tingens vesen og fungerer som det. Hvor dumt det ville vær å anta at man bare kunne påpeke illusjonens opprinnelse og bedragets tåkeslør for å ødelegge den verden som gjelder som virkelig, den såkalte ‘virkelighet’.» (sitert i Neumann 2001)

I boligdebatten er det mange kritikker. En slik kritikk, er for eksempel den jeg tilbød over, å påpeke at liberalismen er fylt til randen av selvmotsigelser hvor vi blir bedt om å ikke forgjelde oss samtidig som vi blir oppfordret til å kjøpe dyre boliger. En annen er antropolog Døvings relaterte påpekning av at liberalismen fungerer tåkeleggende fordi den med sin individsideologi, skjuler hvor avhengig mange unge faktisk er av sine foreldre. Ideologikritikk som dette er viktig, men all den tid folk ønsker å etablere seg i et dyrt boligmarked, løser den ikke nødvendigvis alle problemer. Det er likefullt særlig medias hysteri knyttet til boligetablering som er problemet her; det vil si, de stadige skrikene om at unge ikke kommer «inn» i boligmarkedet. Dette er for så vidt ikke ideologikritikk, men liberale bekymringer. Men uten å tilby reelle alternativer, ender dette ofte bare opp med å forverre problemet, gjøre at unge blir enda mer redd for å ikke komme «inn» i boligmarkedet før det er for sent. Og det gir eiendomsgiganter blod på tann i sin kamp for å minimere leilighetsstørrelsene så også de kan «hjelpe» unge med å komme «inn» i boligmarkedet.

Kanskje har Nietzsche rett, at språket vi bruker vokser inn i tingen? Altså, det er ikke bare ting som leiligheter som ender opp med å bli drittleiligheter, eller førstegangskjøp, men også unge blir omgjort til ungdom i etableringsfasen. Ved å konstant snakke om «unge i etableringsfasen» og unge «førstegangskjøpere» – uansett hvor godt ment – er jeg redd vi også skaper disse identitetene, og i dagens elendige boligmarked, er det ikke rart unge velvillig identifiserer seg med disse begrepene. Vi blir del av Nikolai Astrups styring av boligmarkedet, en liberal statlig styring som søker å «støtte» mennesker og ikke boliger.

Istedenfor å kritisere, argumenterer Nietzsche, må vi lære oss å dikte: «Vi kan bare ødelegge ved å skape» skrev han, og la til: «Men la oss heller ikke glemme: Det er nok å skape nye navn, vurderinger og sannsynligheter for på lang sikt å frembringe nye ting». Mens vi venter på at boligterrenget skal forandres, kanskje er det dette vi må gjøre i mellomtiden, skape nye måter å leve på. Jeg tror vi kan benytte oss av et produktivt raseri her. Dette sinnet kan foregripe nye måter å leve på som politikken kan tilpasse seg siden. En politikk som hjelper unge ut av bekymringene sine, en politikk som legger opp til at de kan leve livet ditt i nuet som ung, uten å miste en trygg alderdom. Dessuten, sinne kan også vise seg mer direkte politisk, og bidra til at forandringer faktisk skjer nå. Sinnet kan rettes mot der det hører hjemme, høyresiden og deres venner i eiendomsbransjen. Istedenfor ungdom i etableringsfasen, hva med en ungdom i etableringsfaen?

Noter

1. Ifølge Nasjonalbibliotekets digitale avissamling, ble «førstegangsetablerere» aldri brukt før 1980, og hadde mellom 1980-1984 1 treff; 1985-1989: 86; 1995-2004: 329; 2000-2004: 999, 2005–2009: 1428; 2010–2014: 1636; 2015–2019: 1016. «Førstegangskjøpere»: 1950–1959: 4; 1960–1969: 24; 1970–1979: 81; 1980–1989: 106; ; 1990–1999: 330; 2000–2009: 1241; 2010–2019: 3073. «Etableringsfasen»: 1960–1964: 1; 1965–1969: 39; 1970–1974: 268; 1975–1979: 1,506; 1980–1984: 4,401; 1985–1989: 6,779; 1990–1994: 6,119; 1995–1999: 5,660; 2000–2004: 5,621; 2005–2009: 5,183; 2010–2014: 5,470; 2015–2019: 3,142. Søk gjort 02.10.19, https://www.nb.no/samlingen/aviser/.
2. Ikke bare media og politikk spiller en sentral rolle i etableringen av ulike diskurser og begreper, men også forskning. Det er imidlertid utenfor rekkevidden til dette essayet å undersøke om hvorvidt det er snakk om en kausal eller en konvergerende trend mellom boligforskningen og boligstyringen til politikere. Men all den tid mye norsk boligforskning er oppdragsforskning fra institutter som NOVA og NIBR ved OsloMet, er det sannsynlig å anta at den legger seg tett inntil maktens eget språ Boligforsker Marit Ekne Ruud påpeker da også at i feltet «boligforskning» har vi sett en utvikling som ligner den som er skissert i denne artikkelen: «En tendens de senere årene viser imidlertid at problematikk rundt ‘ungdom’  som kategori mer og mer knyttes til flytting og boligetablering» (2001, 16). Flere år senere har tendensen fortsatt, og hun skriver: «De senere årene har det imidlertid vært en større interesse for aldersgrupper og livsfaser i forhold til boligetablering og boligpreferanser, der både yngre og eldre har vært tematisert og der det settes fokus på prosessene ved det å flytte» (Ekne Ruud 2009, 41). Astrup ville sikkert nikket anerkjennende til dette – istedenfor å støtte boliger, støtter vi altså unge…
3. Det må imidlertid påpekes at skulle eksempelvis BSU bli avviklet – en ordning som mange med rette hevder er usosial fordi den tjener de rike mer enn de fattige – betyr ikke det nødvendigvis at spare-rasjonaliteten som skapte den forsvinner. En annen trend i boligmarkedet er nettopp de såkalte «leie-til-eie» Disse er et organisatorisk instrument for å sluse unge inn i boligmarkedet ved at de først leier en bolig, og på sikt kjøper litt og litt av den. Journalist Kjetil Gyberg (2019) har vist hvordan vi kan forstå Oslo kommunes nye «etablererboliger» og «leie-til-eie»-ordninger i forlengelse av eierlinja, og vi kunne legge til at de er skapt for å gjete unge inn i boligmarkedet. Dette er ikke boligpolitikk, som Gyberg påpeker, ettersom Oslo kommune ikke er villig til å «støtte» boliger gjennom subsidier – ordningene skal med andre ord ikke angripe boligprisene, og vil dermed bare være til nytte på kort sikt. Slik sett er de eksempler på mange mulige løsninger for å hjelpe førstegangsetablererne inn i en bolig- og sparekarriere i dagens dyre private marked, hvorav BSU og senkning av standarden på boliger er andre varianter.
4. I en fagartikkel av Bent Sofus Tranøy, Mary Ann Stamsø og Ingrid Hjertakers (2020), beskrives denne familiesituasjonen som noe av et paradoksalt fenomen. Likheten i Norge (at mange har høy lønn), har gjort mange kredittverdige. Med et deregulert finans- så vel som boligmarked, medfører det at boligprisene stiger fordi mange har tilgang til lå Det skaper igjen hva de kaller en «fmilialisering», det vil si, unge avhenger ikke bare av sin inntekt, men (hvis de er så heldige) også av «the bank of mum and dad» skal de ha råd til en bolig. Med andre ord, likheten, gitt dagens boligmarked, fører på lang sikt til en undergraving av en velferdsstaten som skulle befri oss ens klasseposisjon, fordi stigende boligpriser fordrer at de unge har rike foreldre.
5. Se for eksempel Alan Finlayson (2009), som min artikkel er inspirert av. Tusen takk også til Runar Døving for samtaler om etableringsfasen og liberal styring og ideologi, og takk til Christian Sørhaug for å ha lest gjennom og kommentert en tidligere variant av denne artikkelen.

Litteratur

Dobloug, Margrethe. 2011. Et lukket kapittel. I Arkitektur N, 93(2).

Døving, Runar. 2007. «Voksne barn: Husholdsviabilitet blant urbane skandinaver». Norsk antropologisk tidsskrift 18(1).

———. 2020. «Det bilaterale slektskapets spenninger i Prosjekt kjernefamilie. En analyse av fraværet av slektskapsperspektiver i Kitchen Table Society». Norsk antropologisk tidsskrift, 31(1-2).

Ekne Ruud, Marit. 2001. «Eget hjem for første gang: Å flytte hjemmefra blant et utvalg ungdom i Oslo». NBI-Prosjektrapport 311. Norges Byggforskningsinstitutt.

———. 2009. «Unges boligpreferanser». I NBBLs Framtidsprosjekt 2030: En artikkelsamling, 31–60.

Finlayson, Alan. 2009. «Financialisation, Financial Literacy and Asset-Based Welfare». The British Journal of Politics & International Relations, 11 (3): 400–421

Gitmark, Hannah. 2020. Det norske hjem: Fra velferdsgode til spekulasjonsobjekt. Res Publica.

Gullestad, Marianne. 1989. Kultur og hverdagsliv: på a sporet av det moderne Norge. 4. opplag. Oslo: Universitetsforlaget.

Guttu, Jon. 2011. «Det nye boligparadigmet». Arkitektur N 93(2): 16.

Gyberg, Kjetil. 2019. Boligdrømmen: Hvordan sikre alle et godt sted å bo. Forlaget Manifest.

Neumann, Iver B. 2001. Mening, materialitet og makt: En innføring i diskursanalyse. Fagbokforlaget.

Tranøy, Bent Sofus. 2008. «Bubble, bust and more boom: The political economy of housing in Norway». Comparative European Politics 6(3).

Tranøy, Bent Sofus, Mary Ann Stamsø, og Ingrid Hjertaker. 2020. Equality as a driver of inequality? Universalistic welfare, generalised creditworthiness and financialised housing markets. West European Politics, 43(2)