Klimaet er i endring – det blir villere og våtere, og det blir hyppigere forekomster av store nedbørmengder over korte tidsrom. Dette byr på utfordringer, ikke minst i byene og tettstedene, og særlig sett i lys av satsningen på kompakt byutvikling. Det å bygge byer mer kompakte blir presentert som «klimavennlig». Logikken er at ved å konsentrere utbyggingen rundt kollektive knutepunkter så reduserer man transport- og energibehov og derved også klimagassutslipp. Paradoksalt nok blir byene også mer sårbare for klimaendringer, siden man ved å bygge kompakt reduserer åpne, grønne arealer som kan bidra til å infiltrere vannet (Norsk Vann 2008; NOU 2015:16). Mange ledningsnett i norske byer holder en svært variabel standard, og det er en utfordring for kommunene å skulle oppgradere et aldrende ledningsnett som ikke vil være i stand til å ta unna de ekstra mengdene med vann. Den klassiske måten å takle overvann på, å sluse det inn på det eksisterende ledningsnettet, er altså ikke liv laga i lengden. Hvordan skal man tenke for å finne frem til de beste løsningene for å håndtere overvannsutfordringene ved fortetting av byer og tettsteder?
Denne artikkelen er basert på en masteroppgave skrevet av Ingvild Rønning Johansen og Ingvill Handegård Eikelund, og veiledet av Charlotte Helleland og Synne Movik (Eikelund & Johansen 2017). I artikkelen viser vi noen av utfordringene med overvannshåndtering, og kommer med forslag til en framgangsmåte for å få til bedre overvannsløsninger i byer og tettsteder. Vi begynner med å skissere utfordringer knyttet til lovverk, ansvar, kunnskap og samarbeid. Dernest beskriver vi mulighetsstudier som en egnet metode for å legge til rette for kreativitet, kunnskapsutveksling og samarbeid på tvers.
Først vil vi gå igjennom noen utfordringer.
Overvann omfattes av flere forskjellige lover, som plan- og bygningsloven, vannressursloven, vannforskriften og sivilbeskyttelsesloven, noe som gjør tematikken uoversiktlig. Plan- og bygningsloven plasserer ansvaret for arealplanlegging hos kommunene, og kommunene har dermed hovedansvaret for overvannshåndtering innenfor rammene av statlige føringer og retningslinjer (PBL 2008). I følge lovutvalget fra 2015 bør det inn et nytt punkt i Plan- og bygningsloven som gir planmyndighetene plikt til ‘å legge til rette for helhetlig forvaltning av vannets kretsløp, med nødvendig infrastruktur’ (NOU 2015:16, s. 109). Helhetlig forvaltning betyr bl.a. at hele nedbørsfelt tas i betraktning når man skal analysere utfordringene og finne løsninger på overvannsproblemer (Ødegård et al. 2013). Valget av hvilke tiltak som bør settes inn avhenger av mengden og lokalisering av avrenning i nedbørsfeltet. Kommunen kan lage overvannsstrategier, og også utforme planbestemmelser som sier noe om hvordan overvann skal håndteres, som f. eks. ved å båndlegge grøntområder for å sørge for fordrøyning og infiltrasjon. Men det er utforende å implementere føringer i bestemmelsene til kommuneplanene, og det å ‘bare’ ha retningslinjer gir ikke like stor gjennomslagskraft. Dette kommer frem gjennom intervjuer vi har gjort, hvor flere VA-ingeniører gav uttrykk for at de syns det kan være vanskelig å få gjennomslag for overvannshåndtering. Noen kommuner har også laget temakart som viser utsatte områder og flomveier. Dette er et potensielt svært nyttig planverktøy, men det råder usikkerhet rundt hvilken rolle kartet skal ha i planprosessen.
Kommunen har altså hovedansvaret for arealplanleggingen, men reguleringsplaner blir som oftest initiert av konsulentfirma på vegne av private utbyggere. Deres kunnskap og interesse for å finne gode overvannsløsninger kan variere sterkt, og i mange tilfeller blir det først og fremst et økonomisk spørsmål hvor man prøver å finne fram til løsninger som ikke koster utbyggerne for mye, men som imøtekommer kommunens minstekrav. Selv om kommunene skal kvalitetssikre løsninger som utbyggere foreslår, kan det ofte skorte på kunnskap og gode rammevilkår – prosjekter skal gjerne gjennomføres i henhold til stramme budsjetter og tidsfrister. En utfordring utbyggerne møter er kravet om å sikre trygg avrenning til nærmeste resipient, dvs. nærmeste elv, innsjø eller annen vannforekomst. Hvis en utbygger skal utvikle en tomt som ligger midt inne i et bebygd område og det er lang vei til nærmeste resipient, kan dette være problematisk. Hvor langt nedover nedbørfeltet har en utbygger ansvar for? I slike situasjoner kan det være problematisk å forlange at en utbygger høyt oppe i systemet skal gjøre tiltak for å følge vannstrømmen til en bekk eller annen resipient.
Innad i kommunen er det først og fremst plan- og bygningsavdelingen og kommunalteknisk avdeling som sitter med kompetanse og ansvar for overvannshåndtering. Studier har vist at samarbeidet mellom planavdelingen og vann- og avløpsavdelingen kan være utfordrende, bl. a. fordi måten de er organisert på ikke tilrettelegger for samhandling (Hanssen et al 2015; Orderud & Winsvold 2012). Planavdelingen og VA-avdelingen har ofte ulike bakgrunner og perspektiver, og ulik forståelse og måte å nærme seg problematikken på. Vann- og avløpsavdelingen anses gjerne som en ganske homogen gruppe med spisset kompetanse på sitt fagfelt, mens planavdelingen samler flere ulike fagkompetanser. Ulike tilnærminger og kompetanse kan i mange tilfeller by på samarbeidsutfordringer, selv om dette selvfølgelig ikke gjelder alle. For å kunne planlegge byer og tettsteder som er rustet for klimaendringer er det avgjørende at ulike fagfelt samarbeider og utveksler erfaringer, for å skape engasjement og kunnskap om nye utfordringer. Ved å dele kunnskap er man bedre rustet for nye endringer ved at flere sitter på den samme kunnskapen, og man legger dermed til rette for å finne flere ulike løsninger (Amdam 2012). Spørsmålet er: Hvordan kan man få til en bedre utveksling av kunnskap og ideer for å jobbe frem de mest optimale overvannsløsningene?
Mulighetsstudier er et godt verktøy for å få frem nye ideer og illustrere ulike potensialer for et område. For å utforske overvannshåndtering i kombinasjon med utviklingen av kompakte byområder gjennomførte vi en mulighetsstudie for et område i Lillestrøm, i Skedsmo kommune. Vi ønsket å illustrere forskjellige konsepter som viser ulike løsninger for å håndtere overvann lokalt, innenfor en tomts grenser. I Skedsmo og Lillestrøm er overvann en utfordring – landskapet i Lillestrøm er flatt, med en svak stigning mot Kjeller, og består for det meste av sletteland og leirgrunn, og området har gjentatte ganger gjennom historien vært utsatt for flom. Med en rivende utvikling og fortettingspolitikk er det viktig for kommunen å finne frem til gode overvannsløsninger.
For å undersøke ulike løsninger i sentrumsområdet valgte vi en tomt som i hovedsak er avsatt til framtidig sentrumsformål i kommuneplanens arealdel, med et areal på 14,5 ha. Området preges av småhus, enkelte innslag av blokkbebyggelse og store, åpne områder. Sør i det avgrensede området er det allerede igangsatt fortetting. De naturgitte forholdene med leirgrunn utelukket i stor grad å vurdere infiltrasjon som metode for overvannshåndtering. Vi vurderte fordrøyning av det ventede overvannet som en mer realistisk løsning. Etter å ha analysert tomten nøye, la vi i samarbeid med en VA-ingeniør premissene for fordrøyningsbehov. VA-ingeniøren kunne hjelpe oss med å regne ut hvor stort fordrøyningsareal det var behov for med tanke på forventede nedbørmengder. I dette samarbeidet var det i tillegg vesentlig å diskutere mulige påslippsløsninger for overvannet.
I mulighetsstudien utviklet vi tre ulike overvannskonsepter for tomta; ‘flerfunksjonell park’, ‘lokal hage’ og ‘blågrønt nett’.
Det etableres et større parkareal (to nivåer 20 cm og 30 cm dybde) som håndterer overvann fra tomten, samt er en attraksjon i bybildet. Fordrøyningsarealet fungerer som en tørr dam, og ved ekstreme regnskyll vil arealet fylles med overvann fra tomten. På dager hvor dammen ikke er fylt med vann vil det være mulighet å benytte fordrøyningsarealet til diverse aktiviteter.
For hvert kvartal etableres det et felles uteareal/hage (20 cm dybde), som i perioder med ekstreme regnskyll fungerer som fordrøyningsareal for overvann. Fordrøyningsarealet er integrert som en naturlig del av et felles uteareal for beboerne. Tiltaket skal styrke lokalmiljøet og oppmuntre til aktivitet og opphold.
I dette konseptet, blågrønt nett (10 cm dybde), benyttes infrastrukturen som fordrøyningsareal, slik at det dannes et flerfunksjonelt blågrønt nett i bystrukturen. Et utvalg gater vil fungere som fordrøyningsareal. Fordrøyningsgatene vil være dekket med permeabelt dekke og regnbed som ekstra tiltak for infiltrering av overvannet så langt dette er mulig.
Mulighetsstudien viser hvordan tomten kan håndtere intense nedbørhendelser, samtidig som det er lagt vekt på å vise hva slags gode, flerfunksjonelle byrom de tre konseptene kan skape. Kvaliteten på byrommene er vurdert etter NIBRs sjekkpunkter for å oppnå god bokvalitet i byer og Alexander Ståhles kriterier for bykvalitet (NIBR 2008; Ståhle 2011). Målet er at byrommene skal ha sammenheng og danne forbindelser med omkringliggende områder. Byrommene bør møbleres for å legge til rette for lek og opphold. Det er også viktig at tiltak for lokal overvannshåndtering utgjør et sentralt element i byrommene og at vannet blir et estetisk element i by- og lokalmiljø.
Vi mener at mulighetsstudie er en god metode for å få til et samarbeid mellom planleggere, ingeniører, landskapsarkitekter og arkitekter. Metoden er fleksibel og åpner mulighetene for å utforske faglige tilnærminger, og kan være hensiktsmessig å arbeide med ettersom avdelinger og fagpersoner kan ha ulike måter å jobbe på. Mulighetsstudie er en tilnærming som kan illustrere klimaendringer tydeligere ved å vise de konkrete endringene i lokalmiljøet (Sheppard et al. 2011). De kan dermed bidra til å øke bevisstheten og forståelsen for klimatilpasningstiltak. Videre kan denne tilnærmingen bidra til å etablere konsensus på lokalt nivå, noe som vil være viktig i en beslutningsprosess. Ut ifra våre erfaringer kan mulighetsstudier fungere som et verktøy for samarbeid ved at konseptene ikke er endelige løsningsforslag. Dermed står man friere til å tenke løsninger som kan anses som kontroversielle. Dette er nyttig for å ha en åpen prosess hvor flere parter har mulighet til å belyse sine ønsker uten at det skaper utfordringer for resultatet.
I den konkrete håndteringen av overvann står kommunen i stor grad alene med ansvaret, og økonomiske begrensninger og mangel på kunnskap og samarbeid mellom sektorer og etater oppleves av mange som utfordrende. Tematikken strekker seg over flere nivåer og administrative grenser. Statens og regionale myndigheters ansvar begrenser seg til en viss grad til lovgivning, føringer, veiledninger og tilsyn av kommunenes arealplanlegging. Vi ser at ansvarsforhold kan gjøres tydeligere og at samarbeid på tvers av sektorer kan styrke kunnskapsgrunnlaget. Da vet planleggere mer om hvilke krav som skal utarbeides i planer, i tillegg til at de kan få tilstrekkelig med kunnskap for å sikre gode tiltak i forhandlinger med utbyggere. Mulighetsstudier kan illustrere konkrete endringer og vise hvor arealkrevende overvannstiltakene vil være, samtidig som det legges til rette for flerfunksjonelle løsninger for overvannstiltakene i bystrukturen. Slike studier kan derfor potensielt ha stor nytteverdi for å legge til rette for mer samarbeid på tvers, og skape mer bevissthet og kreativitet rundt gode overvannsløsninger i kompakt byutvikling.
Amdam, R. (2012). Fokus på prosess: Kommunikativ og samarbeidande planlegging. I: Aarsæther, Falleth, Nyseth & Kristiansen (red.) Utfordringer for norsk planlegging.
Kunnskap, bærekraft, demokrati. Kristiansand: Cappelen Damm Høyskoleforlaget.
Eikelund, I.H. & Johansen, I.R. (2017). Tilrettelegging for åpne overvannsløsninger i utviklingen av planlagte fortettingsområder. Masteroppgave, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, Ås.
Hanssen, G. S., Hofstad, H. & Saglie, I.-L. (2015). Kompakt byutvikling: muligheter og utfordringer. Universitetsforl., Oslo.
NIBR. (2008). 10 sjekkpunkter for utendørs boligkvalitet i by. I: Gutu, J. (red.). Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning 23 s.
Norsk Vann (2008). Veiledning i klimatilpasset overvannshåndtering. Rapport 162/2008: Norsk Vann.
NOU 2015:16. Overvann i byer og tettsteder. Oslo: Fagbokforlaget. 276 s.
Orderud, G. I. & Winsvold, M. (2012). The role of learning and knowledge in adapting to climate change: a case study of Norwegian municipalities. International Journal of Environmental Studie, 69:6, : 946-961.
Plan- og bygningsloven. (2008). Lov om planlegging og byggesaksbehandling av 27. juni 2008 nr. 71.
Sheppard, S. R. J., Shawa, A., Flanders, D., Burcha, S., Wiekb, A., Carmichaelc, J., Robinsond & Cohene, S. (2011). Future visioning of local climate change: A framework for community engagement and planning with scenarios and visualisation Elseivier.
Ståhle, A. (2011). Värdering av stadskvaliteter Sammenfatning av metod og resultat: Spacescape.
Vannressursloven. (2000). Lov om vassdrag og grunnvann av 24. november 2000 nr. 82.
Ødegård, I. M., Clewing, C. S. & Thorén, K. H. (2013). Urban overflatevannhåndtering. Erfaringer fra Institutt for landskapsplanlegging Kart og plan, 5-2013.
– Mange snakker om «urbant landbruk» som om det er noe fullstendig annet enn landbruk på bygda, sier Øystein Hvamen Rasmussen. Han er kommunalt ansatt bybonde i Oslo.
Hav Eiendom ber om innspill fra innbyggerne til hvordan Grønlikaia i Oslo skal bli i framtida. – Da Fjordbyen ble planlagt for snart 20 år siden, var det stor avstand fra det arkitektene jobbet med og folks bevissthet. Nå som området har tatt mer form, begynner bevisstheten hos innbyggerne å bli mye tydeligere, og da følger engasjementet med, sier Henning Sunde i Rodeo arkitekter.