Protagonisten i romanen, Rodrigo, er hentet til den tidligere portugisiske kolonien for å kaste vestlig glans over det store prosjektet som tilsynelatende er tiltenkt å sikre internasjonal anerkjennelse til landet. Mer enn prestisje er prosjektet imidlertid besudlet av mammon.

Bullshit for pappa

Rodrigo sier ja til oppdraget for å vinne sin egen paradoksale selvstendighet bare pappagutter virker å kjenne til: Den som kommer gjennom anerkjennelse fra nettopp pappa. En oljerik nasjons visjon om å bygge en by fra grunnen av, er nettopp en situasjon stor nok for å realisere sønnens ønske om å overbevise sin far (med det samme navnet og som etablerte selskapet sønnen på papiret er president for). Pappa er da også ikke bare den biologiske faren, men den historiske skikkelsen Arkitekten representerer. Å fylle pappas store gamle frakk er imidlertid enklere sagt enn gjort.

Rodrigo jr. sin avmektighet i møte med den allmektige Rodrigo sr. speiles ikke bare i møte med guden General Diamantino, men også hans andre kontraktører, så som et fransk mellomledd i form av Fortune Capital og et kinesisk konstruksjonsfirma CHINCO. På vei inn i Fortune Capital, som formelt ansetter ham, ser Rodrigo en modell av en by. Sakte, men sikkert går det opp for ham at han er maktesløs i møte med ingeniørene i CHINCO. Ikke bare har de allerede planlagt og tegnet byen, men uansett opererer de med en 80-prosentregel som innebærer at all innsats over nevnte prosent, er overflødig og derfor ikke nødvendig å gjøre.

Følgelig omgjøres Rodrigos kontrakt-tvungne mangeårige opphold på stedet til en bullshit job, som den nylig avdøde antropologen David Graeber ville kalt det. Der Rodrigo først tar initiativ til et åpent kontorlandskap for å skape et «inkluderende» arbeidsmiljø såvel som muligheten for et kontrollerende overblikk over sine kollegaer fra CHINCO, ender han likevel opp med å gjemme seg alene i konferanserommet, det eneste værelse i anleggsbrakkene med dør.

Rodrigo er selvsagt ikke alene om å være en fake, ledelsen i mellomleddet Fortune Capital er som kryptisk valuta å regne, og er selvsagt registrert i skatteparadiset Seychellene. På sin side heter den (uregistrerte) direktøren for det hele i CHINCO intet annet enn Mr. Hoaxing, i hvert fall av og til. It’s all a hoax, som det stod på baksiden av coveret til DVD-en til den første The Matrix-filmen.

«The problem of Large»

I fravær av å ha påvirket den arkitektoniske matrisen til den nye byen, lurer Rodrigo på hva han kan ta æren for hjemme igjen hos pappa og de andre kollegaene. «Whatever one thought about Bilunga, it most definitely was large. Extra-large», sier Rodrigo stolt til seg selv, og spør filosofisk: «Was big the new beautiful?» Rodrigo forsøker å overbevise seg selv om at så er tilfelle, og fra nå av, fortsetter hans refleksjon, trenger arkitekturbøker bare å liste opp lengde, høyde og bredde: «A simple profession could be rid of its complex nature».

De Graaf gav da også for noen år siden ut sakprosaboken Four Walls and a Roof: The Complex Nature of a Simple Profession (2017), som også omhandler arkitekturens relasjon til eksterne maktrelasjoner. Passasjen om at size matters alluderer åpenbart også til De Graafs kollega i OMA, Rem Koolhaas og hans omdiskuterte artikkel «Bigness, or the problem of Large» fra den gigantiske og pubertale boken S,M,L,XL (1995). Der slår Koolhaas nihilistisk fast «The best reason to approach Bigness is the one given by climbers of Mount Everest: ‘because it is there.’ Bigness is ultimate architecture.»

Modernismens sjelløshet, spekulantenes spøkelsesby

Romanen ender imidlertid mer i linje med Koolhaas’ vel så kjente ideal om culture of congestion presentert i hans såkalte retroaktive manifest: Delirious New York (1978): en by fylt av mennesker. For selv om Bilunga risikerte å ende som real estate, og ikke fylt av real homes, som Rodrigo sier det, setter husokkupanter og kritiske journalister (som boken på postmoderne vis er tilegnet) en stopper for dét. Rodrigo blir tilfeldigvis kjent med de kritiske stemmene: «Tell me, which side are you on, Rodrigo?» spør Lucinda Lomba, som starter okkupasjonsbevegelsen for å besjele spøkelsesbyen arkitekten har skapt.

Mellom linjene, og av og til eksplisitt uttalt, er boken del av en kritikk av modernismens kjedelige by, en kritikk som ikke ender med å hylle nyliberalismens spekulasjonsby. Svaret ligger et annet sted hvor – som den sene Le Corbusier siteres på i boken – arkitekten tar feil og folket har rett; et budskap urbanisten Jane Jacobs også er kjent for å forkynne selv om hun ikke nevnes i boken.

Et kaotisk kall

The Masterplan er ikke en dyp roman, men gjennom krimsjangeren viser De Graaf på mesterlig vis arkitektens ego der det hårfint balanserer mellom id-ets begjær etter bekreftelse og superegoets ideal om å gjøre godt. Et relevant spørsmål, blir dermed «ord og lære», som de snakket om i min barndoms pinsemenighet: Hvordan forholder OMAs arkitekter seg selv til slike spørsmål?

Koolhaas’ er beryktet for å gjøre flere prestisjefylte oppdrag i autoritære regimer, det samme kan sies om De Graaf, og erfaringene er åpenbart trukket inn i romanen hvor konteksten er mer reell enn en fantasibakgrunn for en vestlig protagonist. OMA har imidlertid ikke bare blitt kritisert for prosjekter i Midtøsten, Russland og Kina, De Graaf har også møtt motstand i Skandinavia.

I en omtale av et av byggene De Graafs tegnet i Stockholm, Norra Tornen som stod ferdig i 2018, beskyldes De Graaf av arkitekten og skribenten Eric Lawler for å «gråvaske» luksusskysraperen. Lawler siterer De Graafs sakprosabok fra 2017, hvor det heter: “the same architecture that once embodied social mobility in béton brut, now helps to prevent it”, Lawler legger tørt til: «If there was someone I’d trust not to commodify the #brutalism revival, it would be De Graaf.»

Svaret på dette ord-og-lære-paradokset kom Koolhaas med allerede i sin 1995-bok. I forordet slår han fast at i sitt ønske om å forandre verden, er arkitekter uansett avhengig av andre, og derfor er det slik at:

“… incoherence, or more precisely, randomness, is the underlying structure of all architects’ careers: they are confronted with an arbitrary sequence of demands, with parameters they did not establish, in countries they hardly know, about issues they are only dimly aware of, expected to deal with problems that have probed intractable to brains vastly superior to their own. Architecture is by definition a chaotic adventure.”

The Masterplan åpner for at det finnes en vei ut. De Graaf viser at arkitekter tross alt kan lære av sine kaotiske eventyr og endelig slutte å være nyttige idioter for djevel-spekulantene og heller begynne å tjene den gode sak. Lærdommen kan imidlertid vise seg å være dyr.