Etter syv år i et tidligere galehus i Storgata i Oslo, stenger nå Christopher Nielsen Misfornøyelsesbar for godt.
– Jeg tenkte på Misfornøyelsesbar som et kunstverk helt fra starten, sier Nielsen til Plan. – En kunstbar. En helhet.
Nielsen, som også er kjent som tegneserieskaper og kunstner, beskriver baren han åpnet i 2017 som en temabar, et helhetlig verk. Lokalene i Mangelsgården er et tidligere dårehus, en tradisjon Nielsen ønsket å videreføre. Hvert rom er viet en psykiatrisk tilstand.
Les intervju med Christopher Nielsen om byutvikling i Oslo her.
– Rommene i første etasje tar for seg paranoia, schizofreni og angst, forklarer Nielsen.
– Jeg har prøvd å avstemme de kunstneriske virkemidlene etter tematikken – schizofrenirommet er f.eks. malt med neonfarger og UV-lys. Mange mener at sykdommen nærmest er som en tripp, der alt blir veldig intenst.
Angstrommet har speilgulv og speilvendt skrift i taket.
– Det er i angstens vesen, du skjønner ikke alltid hva som feiler deg når det kniper i brystet og du blir svett i håndflatene uten at det er noen grunn til å være livredd. Og så har du paranoia, men da har du en annen diskusjon. Jeg tar for meg overvåkningssamfunnet og blablabla.
Kunstneren er usikker på hva som kommer til skje med psykiatri-kunsten, nå som baren legges ned.
– La meg si det sånn: Jeg vet ikke. All kunsten er tilpassa veggene, organisk skreddersydd et flere hundre år gammelt bygg. Det går ikke an å ta ned kunsten og sette den opp et annet sted.
Misfornøyelsesbar har vært et tapsprosjekt, men skaperen, som forrige høst solgte over hundre verk salgsutstillingen System Ernst på Gamle Munch, har gjort seg tanker om et videre liv for kunsten.
– Jeg kommer ikke til å lande på null økonomisk. Det er lønn og feriepenger. Så selv om det blir bra de siste ukene, vil det være et etterslep når jeg skal gjøre opp med partnerne. Men nettopp fordi det gikk så jævla bra på Gamle Munch, så har jeg en mulighet akkurat nå, til å nullstille det hele. Og det er jo ikke så høy husleie for lokalet. Vi får se hva jeg finner på. Kanskje jeg klarer å selge verket? Kanskje jeg klarer å gi det bort til Oslo Kommunes kunstsamling? De har investert i noen malerier fra System Ernst som skal stilles ut på Prindsens mottakssenter – kanskje de bare kunne tatt over her?
Som et kulturminnevern?
– Det hadde vært helt topp, Nasjonalmuseet kjøpte jo den løa til Marianne Heske. Men det var visst veldig vanskelig å kjøpe Misfornøyelsesbar. Oslo kunstsamlinger har jo regler de må forholde seg til. De kan ikke kjøpe kunstverk som har driftsutgifter. Og dette har driftsutgifter. Men samtidig leier jeg jo av Oslo kommune. Kunne de ikke bare satt en strek over husleia og bare … tatt det? Greia med lokalet er at det er superverna. Vi brukte et år på å forhandle med byantikvaren om hva vi kunne gjøre og ikke gjøre. Med en dyr arkitekt som tegnet det hele og veiledet oss gjennom mølla. Tanken var jo å gjøre det tilgjengelig ved å lage utested. Men det kunne like gjerne vært gjort om til et museum. Hvorfor ikke?
Tegneseriskaperen og multikunstneren kommer ikke til å savne det han kaller «alkobransjen».
– Den er jævla døv. Alkobransjen er turn-off. For det første er det vanskelig, det er så mye byråkrati. Det er spesialavgifter og du må ha revisor og komplekse kassasystemer. Bardrift er definert som en verstingbransje hvor det skal forhindres at folk jobber svart. Og så har du den «geniale» løsningen på tips, som gjorde at den ene lille gulroten ved å jobbe i et lavtlønnsyrke forsvant. For det er dessverre et lavtlønnsyrke å være bartender. Du må forholde deg til skjenkekontroller som kan komme i tide og utide. De skal se en masse papirarbeid, du må skrive ut alkoholloven hver uke. Det er et styr uten like.
Misfornøyelsesbar ble – kanskje skjebneironisk – forfulgt av små og store katastrofer helt fra etableringen i 2017.
– Det var partnere som rotet det til. Graving i Storgata tømte området for folk. Og så kom koronaen. Vi fikk ikke støtte, vi hadde for dårlig økonomi. Det var bare koronastøtte for de rike. For det de kalte «sunne bedrifter», så ikke masse folk skulle sko seg på koronaen. Og da den endelig var ferdig, fikk vi vannlekkasje på loftet. Det sprakk et rør over nabobaren og alt vannet fløt ned på Misfornøyelsesbar. Vi vasset i vann til anklene. Vi skulle egentlig gjenåpne, men måtte bare ta ned veggplater for å tørke. Dermed måtte vi vente til sommeren, og uteserveringen er alltid et sjansespill. Begynner det å regne, går det dårlig. I år klarte vi oss greit i juni, men overskuddet forsvant fort da været ble dårligere. Og så er det faktumet at folk har sluttet å gå ut etter koronaen. Folk har funnet ut at de kan sitte hjemme og drekka for en billigere penge, at det er like hyggelig, om ikke hyggeligere. Vi ble lovet masse kunder etter oppussingen av Storgata, men gata er jo helt død. Et granitt-helvete. I det hele tatt har vi hatt så jævla uflaks i sju år. Nå ser jeg skriften på veggen og blir kvitt dette her.
Misfornøyelsesbar ligger innerst i en bakgård som også huser relativt nyetablerte etablissementer som Hør Hør og Folk i Storgata.
Hvordan er samspillet med de andre utestedene?
– Bare kaos. Du kan ikke krysse skjenkegrenser. Du kan ikke forvente at folk ikke skal bevege seg mellom uteservingene hvis de møter bekjente. Da må vi kjefte og herje, og når det er trøkk i baren er det åpenbart at det ikke går. Noen ganger er det fullstendig kaos her. Folk driter i ting når de får alkohol innabords. Synergieffekter har vi ikke merket noe til.
Hvordan har Misfornøyelsesbar blitt tatt mot av publikum?
– Det alle sier er at «det er kjempefint, men jeg orker ikke sitte der». En annen ting er at folk ikke klarer å kombinere kunst med bar. De går inn, går rundt, tar masse bilder og sier «oi så fint» og så går de rett ut og drikker øl hos konkurrenten.
Har du frekventert baren selv, som gjest?
– Jeg har alltid elsket å gå på bar. Hvis jeg drar til utlandet prøver jeg alltid å finne de kule barene og det har vært mange Oslo-steder som har betydd mye for meg gjennom årene. Men hvis jeg går ut, har jeg liksom fri. Her føler jeg at jeg er på jobb. Jeg har ingen glede av å gå Misfornøyelsesbar selv. Jeg blir nervøs hvis det ikke kommer noen, jeg lurer på om folk er for fulle og har til og med opplevd voldshandlinger.
Mot deg selv?
– Nei, mellom gjester. Når man har temabar om psykiatri, blir det ganske mange syke episoder, for å si det rett ut. Vi får la være å nevne navn, men en herværende forfatter som avslører konspirasjonsteorier kom i krangel med en som trodde på dem. Forfatteren fikk et ølglass knust mot hodet, blodet spruta. Jeg ble innkalt til avhør, det var masse gnål. Ikke noe moro.
Føler du at du har gjort noe riktig hvis folk er misfornøyde i baren eller foretrekker du at de koser seg?
– Det har jo vært ganske god stemning noen ganger, men … det er jo noe i det å kalle det Misfornøyelsesbar, det har vært en stående vits hele tiden. Benytt klageboksen! Men når folk blir genuint misfornøyde, lar de være å komme.
Du pusher ikke misnøyen for langt?
– Jeg gjorde en feil, jeg gjorde jo det. Baren er for utfordrende. Jeg hadde til og med lydinstallasjon. Jeg synes den var veldig bra, men folk skvatt og ble livredde.
Hvordan har klientellet levd opp til forventningene generelt?
– Jeg hadde sett for meg at det skulle være et fristed for freaksa. Men det funka ikke, de ble pælma ut allerede første kvelden. Det går ikke å la folk frike ut. Da får du prikker og problemer. Vi har aldri klart å få stamgjester. Ingen har peila seg ut Misfornøyelsesbar. Nå skjønner jeg mye bedre hva en bar er. En vellykket bar krever at en del bokser må tikkes av. Som vi sannsynligvis manglet.
Hva har bardriften gjort med menneskesynet ditt?
– At det kverner gradvis nedover mot det totale mørke.
Å se fulle folk på baren?
– Det har ødelagt det som var en fet opplevelse. Jeg så på det å gå på bar som en kul greie, nå synes jeg ikke det lenger. Nå jobber jeg med å slutte å drikke – det er en annen side. Når man arbeider med alkohol, får man en voldsom tørst. Det er et velkjent fenomen i bransjen at folk drekker som svin.
Det går an å tenke seg at forgjengelighet og oppbud lå i kunstnerens tanker helt fra oppstarten.
Den britiske gatekunstneren Banksys «Girl With Balloon» ble makulert i det den ble solgt …
– Banksy stjeler alle ideene mine. Han er en jævla kjeltring. Hadde jeg hatt han her, skulle han få. Jeg tror han har agenter her i Norge som fanger opp hva jeg driver med og sender ham rapporter og så gjør han det samme.
Et halvt år etter at Nielsen skapte Misfornøyelsespark på Henie Onstad, lanserte Banksy det satiriske Dismaland. Innholdet i klageboksen inne på Misfornøyelsesbar blir makulert hver kveld. I april fant politiet det de trodde var en død kvinne i galleriet til Banksys tidligere agent. Det viste seg å være en skulptur, mistenkelig lik et Nielsen-skapt overdoseoffer i rullestol – en del av System Ernst-utstillingen på Gamle Munch i fjor.
Sprøtt.
– Det er ikke sprøtt, det er suspekt!
Hva er forholdet ditt til Banksy?
– Forferdelig dårlig siden han stjeler alle ideene min. Han har åpnet hotell på Vestbredden, som går veldig bra, i motsetning til Misfornøyelsesbar. Han kan bare komme hit og melde seg. Da skal Banksy få BANK.
Nielsen anser seg selv som en lokal kunstner, i motsetning til Banksy.
– Han er jo så engasjert og sosialt bevisst og har hele verden som lekeplass! Men det viktigste nå er å ta en samling i bånn og lage kunst og kultur som er lokal. Kunstnerne gikk foran da verden ble globalisert. De strømmet til kunstmetropolene. Nå må kunsten desentraliseres. Vi må holde oss hjemme. Og det er en greie med Misfornøyelsesbar – det er lokal kunst som ikke kan være noe annet sted enn i disse lokalene.
Hva var tidsperspektivet i utgangspunktet? Var forgjengelighet en del av prosjektet?
– Barer varer i snitt to år. Det ligger i barers natur. Det er helt greit å bare avslutte. Det skulle jo bare være en bar.
Foto av Misfornøyelsesbar: Jacob Krogvold.
Stedsidentitet og transformasjon av industriområder: Kamyren i Moss koker ikke lenger, men det koker rundt den.
Framtida for en støtteordning som skal sikre framtidig vedlikehold av industrielle kulturminner i Norge er uviss. Per Harald Grue, leder for Industrianleggenes Fellesråd, ber regjeringen ta grep.
Videointervju: Boken Midtøstens metropoler tar for seg byens framvekst, utvikling og egenart i Midtøstens tidlige historie. Fokuset ligger på bykulturen som vokste fram i Mesopotamia i overgangen mellom steinalder og bronsealder, men perspektivet utvides etter hvert som bykulturen sprer seg til andre deler av regionen. Ved siden av en grundig gjennomgang av begivenhetshistorie diskuteres byens egenart, årsakene til at byen vokste fram, og spørsmål rundt hvordan byen ble styrt og organisert, med særlig vekt på folkelige eller kollektive innslag i bystyret.