!function(){var e=window.rudderanalytics=window.rudderanalytics||[];e.methods=["load","page","track","identify","alias","group","ready","reset","getAnonymousId","setAnonymousId","getUserId","getUserTraits","getGroupId","getGroupTraits","startSession","endSession"],e.factory=function(t){return function(){e.push([t].concat(Array.prototype.slice.call(arguments)))}};for(var t=0;t<e.methods.length;t++){var r=e.methods[t];e[r]=e.factory(r)}e.loadJS=function(e,t){var r=document.createElement("script");r.type="text/javascript",r.async=!0,r.src="https://cdn.rudderlabs.com/v1.1/rudder-analytics.min.js";var a=document.getElementsByTagName("script")[0];a.parentNode.insertBefore(r,a)},e.loadJS(), e.load("2QeG7PrCDbdOc42BaIGtfu8riQw","https://aschehougokk.dataplane.rudderstack.com"), e.page()}(); window.dojoRequire(["mojo/signup-forms/Loader"], function(L) { L.start({"baseUrl":"mc.us20.list-manage.com","uuid":"a43f11e4d8cdfc1450941e77e","lid":"3b5ce41a5c","uniqueMethods":true}) })
Lukk
Plan – Tidsskrift for samfunnsplanlegging, regional- og byutvikling

Besnærende stedsmarkør

Stedsidentitet og transformasjon av industriområder: Kamyren i Moss koker ikke lenger, men det koker rundt den.

Publisert – Sist oppdatert 04.09.2019

Peterson cellulosefabrikk i Moss. Foto: Roderick Ewart/Østfoldmuseene.
Grete Swensen. Foto: Sigurd Nesse.

Tidligere borgermester i Moss, Arne Magnussen, skal angivelig en gang ha sagt følgende om Mosselukta: «Hittil har ingen dødd av den, men over tusen mennesker lever av den». Opphavet til lukta var utslippet fra en flisekoker som på folkemunne går under betegnelsen Kamyren. Etter at industrivirksomheten til Peterson & Søn as. ble avviklet i 2012, har Kamyren igjen blitt dagsaktuell. Etter at Kamyren kokte sin siste blanding av treflis og hvitlut, har den nemlig fått en ny symbolsk betydning som stedsmarkør for befolkningen i Moss.

De fleste byer og steder har stedsmarkører som gjør dem gjenkjennelige. Mosselukta var lenge en slik stedsmarkør, og den sure eimen slo inn så snart reisende nordfra nådde Kambo. Slik er det ikke lenger. Da Peterson & Søn as. ble nedlagt i 2012, forsvant både Mosselukta og en rekke industriarbeidsplasser som hadde eksistert siden 1883. I dag vokser det frem en helt ny bydel – Verket – på tomta der papirproduksjonen foregikk. Når du ankommer Moss med tog nordfra, får du et kort glimt av byggevirksomheten som pågår for fullt. Flere industribygninger har allerede blitt fylt med nye funksjoner, parallelt med at nye bygninger reises.

Slik ser Kamyren ut i dag. Foto: Grete Swensen.

Selv om få trolig savner Mosselukta, er det mange som har fått et sterkt nostalgisk forhold til Kamyren. Det er en spesiell konstruksjon i blankt stål som ruver over den øvrige bebyggelsen. Den synes godt fra sjøsiden og er en markør i landskapet. I arkitektenes fremstillinger av hvordan området kan bli, er Kamyren visualisert som del av byrommet. I det første leilighetskomplekset som er bygget, pryder et foto av Kamyren hele endeveggen i inngangspartiet. Kamyren brukes altså strategisk for å påkalle en fornemmelse av å bo på industrihistorisk grunn.

Beslutningene om Kamyrens videre skjebne er imidlertid usikker. Kokeren har frem til nå vært regulert til bevaring av Moss kommune med støtte fra fylkeskonservatoren. Om Kamyren skal inngå i de videre planene for Verket må den nemlig istandsettes, og kostnaden er beregnet til omtrent 17 millioner kroner. I tillegg vil de påløpe jevnlige vedlikeholdskostnader. Politikerne i Moss har tidligere vedtatt at Kamyren skulle bevares under forutsetning av at man fikk til et spleiselag mellom eieren, Höegh Eiendom, og Moss kommune, fylkeskommunen og Riksantikvaren. Foreløpig har en ikke greid å sikre den nødvendige finansieringen. Forkjemperne har håpt at Riksantikvaren skulle definere Kamyren som et verdifullt kulturminne, for på den måten å lettere kunne sikre finansiering og unngå at den blir demontert og fjernet.

Joar Skrede. Foto: NIKU.

Nylig kom imidlertid svaret fra Riksantikvaren: Direktoratet fremhever at kokeren er et verdifullt kulturminne med tanke på industrihistorie, arbeiderhistorie og kulturhistorie i regionen. Imidlertid er det slik at Riksantikvaren primært er opptatt av om et kulturminne har såkalt «nasjonal verdi» – noe de mener kokeren ikke har. Videre hevder direktoratet at Kamyren ikke inngår i et «intakt kulturmiljø», noe som ville ha «økt dets bruks- og opplevelsesverdi».

Det er to paradokser som kan pekes på her: For det første er det påfallende at det nasjonale vektes så høyt i en tid hvor myndighet og oppgaver snart skal overføres fra Riksantikvaren til regionene (jamfør regionreformen). I den internasjonale kulturarvsforskningen vektes også viktigheten av det lokale som ledd i å demokratisere kulturarven. For det andre er det snevert å snakke om viktigheten av «intakte» kulturmiljøer når en står overfor transformasjon av industriområder. Et intakt industrimiljø vil selvsagt kunne fungere som museum over avviklet industripraksis, men det er ikke det som planlegges på den tidligere industritomta til Peterson og Søn as. i Moss. Derfor bør en se helheten som dynamisk og foranderlig – ikke som en statisk størrelse. Å bevare fragmenter kan frembringe minner og stedsidentitet, selv om de står i en ny kontekst.

En fremtidsvisjon av Verket. Illustrasjon: Lala Tøyen.

Forandring er også en nøkkel for å forstå den nye bydelen som tar form. Verket har en historisk gate dominert av trehusbebyggelse fra tidlig 1800-tallet som nærmeste nabo. Her ligger den fredede Konventionsgaarden som har vært åsted for flere betydningsfulle hendelser i Norgeshistorien. Fossen, den gamle brua og flere bevarte (og transformerte) industribygninger får nye funksjoner i den nye bydelen. Eldre strukturer har en karakter, en slags aura, som det tar lang tid å etablere. Å bevare noen av disse er derfor med på å gi en fornemmelse av historisk dybde, parallelt med at det bygges nytt til nye formål.

Kamyren er et eksempel med overføringsverdi til lignende prosjekter – innenlands og utenlands. Variasjoner i bebyggelse bidrar til å gi steder særpreg og identitet. Arkitekter og byplanleggere bygger ofte kostbare «signalbygg» for å unngå ensretting, men noen steder ligger signalbyggene der allerede – vi glemmer bare å se oss godt nok omkring. Alle steder trenger knagger å henge minnene på. Kamyren har en slik funksjon i Moss.

Riksantikvaren har allerede igangsatt et bevaringsprogram for tekniske og industrielle kulturminner. 15 anlegg inngår i dag, men få av disse ligger i byer. Som eksempler på typisk industriarkitektur trekkes ofte ikoniske røde teglsteinsbygg med alder og patina fram. Det er ikke noe galt med det, men en bør samtidig ikke skape et romantisert bilde av industriperioden som ekskluderer andre «mindre» vakre kulturminner – som Kamyren eller andre industrielle strukturer. Kokeren er et viktig ikon for lokalbefolkningen i Moss – noe som burde være like viktig som at den har nasjonal interesse eller ei. Om den ikke får finansiering til restaurering og vedlikehold er det ikke bare lukta som er borte for godt – da forsvinner kokeren også.

Grete.swensen@gmail.com

Joarskrede@gmail.com

Artikkelen er merket med:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fortellinger om Rykkinn – en drabantby i Bærum

Arvid Strand reagerer på ensidig negativ framstilling av Rykkinn i siste nummer av Plan.

Livets lotteri

Uenighet om Rykkinn: Forfatter Bård Torgersen svarer på kritikken fra Arvid Strand.

Rabalder om Rykkinn

Debatten om Rykkinn fortsetter i Dagsavisen: Forfatter Bård Torgersen og professor Arvid Strand har svært ulike oppfatninger om planleggingen av drabantbyen i Bærum. Torgersen mener prosjektet gikk særlig hardt ut over ungdom. Professoren avviser kritikken og sier klasseforskjeller finnes i alle samfunn.