Arkitekt og kunstner Joar Nangos utstilling Girjegumpi på Nasjonalmuseet – Arkitektur drøfter på subtilt vis spørsmål om kapitalisme, klimakrise og dekolonisering. Utstillingen inntar grensesprengende perspektiver og er et verdifullt bidrag til hovedstadens arkitekturoffentlighet.
I det lille bygget med to rom som utgjorde grendeskolen jeg gikk på i midten av Telemark, fantes ingen bibliotek. De få dagene i året kom det imidlertid en biblioteksbuss på besøk. Det var med andre ord ikke så ulikt en urealisert skisse av det britiske arkitekturkontoret Archigrams fra 1968 som så for seg en «Instant City» som ble sluppet ned fra himmelen hvor som helst slik at «en liten by eller landsby kunne bli en storby for en uke», som arkitekten bak, Peter Cook, påpekte.
Det er litt på samme måte jeg tenker når jeg går rundt i Joar Nangos utstilling på Nasjonalmuseet, bare at her er det «metropolen» Oslo som blir besøkt av et omreisende bibliotek.
Navnet på utstillingen, Girjegumpi er en sammensetning av det nordsamiske ordet for bok, girje og ordet gumpi, som er navnet for en liten og mobil reingjeterhytte. Det er da også en slik hytte som er gravitasjonspunktet for utstillingen, mens en rekke bøker kretser omkring. Til sammen har vi å gjøre med et mobilt samisk arkitekturbibliotek med hele 400 bøker, som allerede har rukket å besøke blant annet Harstad og Karasjok i 2018, Jokkmokk i 2019 og Bergen i 2020 og reisen går videre i 2022.
Som Nango selv har påpekt: «Det her er altså et sted hvor folk kan komme og bla i bøker, og lære seg mer om hva samisk arkitektur er for noe. Det har ikke vært et poeng å definere hva det er for noe, det er et sted hvor man selv kan finne ut sine egne meninger om spørsmål om samisk arkitektur og hva det er for noe.»
Utsagnet til kunne ikke vært mer beskrivende, fordi idet du går inn i utstillingen, blir du møtt av en rolighet som åpner for at du kan sette deg ned hvor hen du vil. Og, ja, bla i de utallige bøkene som ligger kategorisert rundt omkring under navn som kjønn og seksualitet, nomadisme, filosofi, tradisjonell urbefolkningsarkitektur og motstand. Her kan du, som det heter, lese deg opp.
I tillegg til samisk litteratur er det også en rekke annen, kritisk litteratur. Men også mer kuriøse innslag. I motstandsseksjonen finner du eksempelvis boken The Unabomber Manifesto, beryktet for sitt militante anti-teknologiske perspektiv i forsvar for naturen, skrevet av «bombemannen» Theodore John Kaczynski. I boken kan du kanskje ende opp med å lese i et kort kapittel om behovet for autonomi, uten at du som leser er riktig klar over hvem som har lagt inn et fint bokmerke på den siden, ikke ulikt som i et hvilket som helst bibliotek, det være seg nomadisk eller permanent. Samtidig har vi å gjøre med noe annet enn Kaczynskis vilkårlige bomber i denne utstillingen.
Utover bøker og deres hjem, Girjegumpi-en, finner du også i Sverre Fehn-paviljongen en rekke (kunst)artefakter. Blant annet en kartlegging av en rekke eksempler på samisk arkitektur dokumentert av Astrid Fadnes og Katrine Rugeldal, samt et sterkt maleri av en brennende gamme tent på av staten spendt opp ute i det fri på utsiden av glassveggene i utstillingsrommet, malt av Anders Sunna.
Sentralt i utstillingen er en kobling mellom ulike samfunn og steder. Konseptuelt kommer dette frem i måten Nangos medbrakte samiske utstilling står i dialog med den bestående moderne Fehn-tegnende paviljongen. Som utstillingsteksten selv påpeker: «Gjennom sammenstillingen blir Girjegumpi et møte mellom modernisme og duodji, mellom det samiske og det norske».
«INDIGENUITY IS TO TAKE THE SIGNS AND SYMBOLS OF OUR OPPRESSORS MAKE THEM OUR OWN AND MOBILIZE AROUD THEM» er da også det første mine øyne møter i utstillingslokalet. Teksten er fra Nangos film The Indigenuity Manifesto fra 2016, som viser raske bilder av en tekst i store bokstaver som kanskje kan hjelpe oss i å forstå hva samisk arkitektur kan være. I filmen vektlegges en kreativ kultur (navnet på manifestet spiller på de engelske ordene for oppfinnsomhet og kløkt slått sammen med ordet for urbefolkning). I manifestet er bærekraftige gjenbruk og kombinasjon av tradisjonell kunnskap og samtiden tema. Om indigenuiteten heter det: «ITS THE SMALL ACTS / FIXING AND / COPING STRATEGIES / USED IN EVERYDAY LIFE»; og dette finner sted mellom: «HYBRID SPACE BETWEEN THE INSIDE AND OUTSIDE BETWEEN THE CITY AND LAND», nettopp et sted utstillingen selv inntar, en utstilling som i stor grad består av gjenbruk.
I samfunnet vil det til enhver tid være visse verdier og perspektiver som verdsettes, og selv om et bibliotek potensielt kan romme mange bøker er det ikke alle som blir lagt fremst ved inngangen. Nango påpeker selv i en promovideo til Nasjonalmuseet at det var skuffende hvor lite det var av samisk arkitektur og perspektiver i arkitekturutdannelsen.
«Siden den gang», fortsetter Nango, «så har jeg vel sett på det som et slags ansvar å prøve å skape diskusjoner om det og utvikle kunnskap om diskusjoner ikke bare om samisk arkitektur, men også etter hvert urfolksarkitektur og hvordan tradisjonell urfolkskultur og landsforståelse for eksempel kan være viktig for en samtidsdiskusjon om arkitektur.»
Det er nettopp ved å åpne samtidsdiskusjonen for spørsmål om dekolonisering og post-kapitalisme som gjør utstillingen eksplosiv, om enn på en rolig måte som må oppleves selv. De neste målene for utstillingen har mye å glede seg til, og hvem vet hvilke nye bøker og perspektiver som har kommet med på lasset innen da?
Foto: Ina Wesenberg.
To publikasjoner fra henholdsvis Fragment og Rodeo/Hav Eiendom tar for seg mulighetene for hver sin havn, en i Oslo og en i Bergen. Tekstene avdekker to motsatte strategier for byutvikling.
I sin debutroman The Masterplan eksponerer Reinier de Graaf på mesterlig vis arkitektens ego, der det hårfint balanserer mellom begjæret etter bekreftelse og idealet om å gjøre godt.
Dokumentaren om utkastelsen av beboerne i Maridalsveien 128 er en samvittighetsfull skildring av et rått boligmarked i Oslo. Litt for samvittighetsfull?
