En ny bok beskriver Fjordbyens historie fra plan til realisering. Forfatter Sverre Jervell mener fjordbyprosjektet er en suksess, men han trekker frem tre aspekter ved den nye bydelen som særlig kritikkverdige.
Vi er akkurat kommet til årets første vårmåned og solen skinner. Forfatteren av boken Fjordbyen: Oslo åpner seg mot fjorden (Skyline 2022), Sverre Jervell, tar meg imot på Sukkerbiten, den nye bydelens ubebygde perle.
– Jeg tenkte at før eller siden måtte det komme en bok om vårt største byutviklingsprosjekt noensinne, Fjordbyen i Oslo. Til slutt bestemte jeg meg like godt for å skrive den selv, forklarer Jervell på en benk vendt ut mot havet.
I bakgrunnen hører vi så vidt anleggsmaskinene som hektisk borrer ned i bunnen for å reise flere bygg i Fjordbyen. Selv sitter vi på det eneste området hvor eiendomsfolkene enda ikke har fått taket. Bak oss på den lille havnen er det en geodesisk dom konstruert av tre og glass, og foran oss ligger en rekke badstuer og flyter på havet.
– Jeg har vært styreleder i Badstueforeningen og Sukkerbitens venner, i tillegg bor jeg på Sørenga, sier Jervell og peker på sin balkong hvorfra det så vidt skimtes en fiskestang: – Der får du få makrell på stanga i juli. Du kan si jeg personlig har et veldig bra forhold til Fjordbyen.
Som omgivelsene våre røper, eller som baderne ved siden av oss roper fra det iskalde havet, finnes det noen spennende prosjekt i Fjordbyen.
– I boken gjør jeg et poeng ut av at nye byprosjekt har en evne til å utløse kreativitet. Jeg var spent på om hvorvidt Fjordbyen kom til å gjøre det samme som jeg har opplevd andre steder, blant annet i Berlin og Boston. Det skjedde virkelig: Badstueforeningen, Salt, roklubbene, det er mange prosjekt å trekke frem som sprang frem i lys av Fjordbyprosjektet.
Det er ingen hemmelighet at Jervell har et nært forhold til badstuene på Sukkerbiten. Han er styreleder for foreningen som har gitt så mange oslobeboere tilgang til varme i løpet av den kalde vinteren.
– Badstueforeningen begynte med én badstue og 1 300 badende gjester i løpet av et år. Nå består flåten av ni badstuer og stedet har 100 000 gjester i løpet av året. Historien bak prosjektet er interessant. Det var en gjeng med anarkister som lagde den første badstuen, Måken, og trakk den inn på Oslo Havns eiendom. Den ble tauet bort, men de fikk beskjed om at de kunne søke om ha flåten i havna. Anarkister kan jo per definisjon ikke søke om noe. Derfor dannet de et styre hvor 50 prosent bestod av anarkistene og 50 prosent av Utenriksdepartementets isbadeklubb. Det var slik jeg kom inn og ble styreleder.
Den forhenværende tjenestemannen fra UD forteller at de som hadde lagd badstuen var på jakt etter noen som kjente til systemet. Til sammen utgjorde de en god kombinasjon med ulike erfaringer.
– Ragna Marie Fjeld kom eksempelvis hjem fra FNs sikkerhetsråd og deltok i kampen om Sukkerbiten, og er i dag er hun generalsekretær for badstueforeningen. Den noe røffe badstuforeningen er nettopp det motsatte av Fjordbyprosjektets ellers så polerte stål- og glassfasader.
I tillegg til fortiden er også fremtiden sentralt i den nye boken om Fjordbyen, og Jervell er opptatt av at politikerne og planleggerne må lære av sine feilsteg.
– Langsiktig: Om 50 år, skriver jeg, så vil Fjordbyen strekke seg ned til Drøbak på begge sider. Kortsiktig, så ser jeg meg selv som en slags revisor. Hva har vært vellykket, og hva har vært mindre vellykket? Vi har brukt flere titalls milliarder kroner, derfor er dette et viktig spørsmål, særlig siden prosjektet skal fortsette.
Der utflyttingen av havnevirksomheten og nedleggelsen av motorveien i tuneller har åpnet havnearealene til flere. Samtidig er Jervell skeptisk til de sosiale aspektene ved prosjektet, og trekker frem tre aspekter han er særlig opptatt av:
– Det som ikke har vært vellykket, er for det første den sosiale sammensetningen av beboerne. Og det har skjedd på tross av at politikerne har ønsket det motsatte. Før hadde du vestkanten og østkanten, men nå har du fått en fjordkant for de rike også. Det andre går ut på tilgangen til fjorden. Det heter i styringsdokumentene at alle skal sikres tilgang til fjordens herligheter, men i dag er det større etterspørsel enn tilbud. Derfor er det viktig at de nye områdene som skal utvikles, Grønlikaia og Filipstad, får nok av offentlige rom så flere får tilgang til grøntarealer og havkanten. Det må gå på bekostning av luksusleiligheter.
Det siste ankepunktet i revisjonsrapporten til Jervell handler om måten første etasje har blitt kommersialisert i den nye bydelen:
– En tredje utfordring jeg skriver om, er at dette i stor grad er et prosjekt som har reist seg på offentlig grunn, men fellesskapets tomter har så blitt delprivatisert. OSU (Oslo S utvikling, en viktig eiendomsaktør bak utviklingen av Bjørvika, journ. anm) har eksempelvis solgt bygulvet til det New York-baserte Madison International Realty, eiendommer som driftes av Carucel Eiendom, sier en oppgitt Jervell.
– I flere tilfelle har eierne valgt å la lokalene sto tomme framfor å gå ned i leie, fortsetter Jervell. – Det finnes ikke eksempler på at lokaler som har stått tomme i årevis på Sørenga er tilbudt for eksempel ungdomsklubber eller flerkulturelle hus. Dette er viktige diskusjoner som vi må ta før politikerne vedtar planene for Grønlikaia, Vippetangen og Filipstad. Her må vi ta den tiden vi trenger. Vi må også sørge for at byens politikere få de verktøy som er nødvendig for å styre og korrigere utviklingen. I dag har markedskreftene og utbyggerne for mye makt, konkluderer Jervell.
Foto av Fjordbyen av Oddbjørn Monsen. Plans redaktør Ivar Winther var varamedlem i styret i Sørenga Badstue & Helårsbadeanstalt i 2018.
