– Utlysningen har veldig praktiske problemstillinger. Den gir klare føringer til fysisk bruk. KORO har som kriterium at minnestedet skal utformes slik at det kan holdes markeringer og seremonier der. Derfor burde ikke dette utlyses som et kunstprosjekt. Det er en ren arkitekturfaglig oppgave, slik det også ble på Utøya til slutt.
– Minnesmerket ved Utøya ble et arkitekturprosjekt?
– Dette er «gigaprosjekter» som krever kompetanse langt utenfor kunstneres praksis. KOROs første forsøk med Jonas Dahlbergs vinnerprosjekt havarerte med ett budsjett på over 30 millioner kroner. Flere millioner ble brukt på planlegging, honorarer og jus. Det mange kanskje ikke husker var at dette var et todelt prosjekt, både for Utøya og Regjeringskvartalet. Massene fra det konfliktfylte «arret» Dahlbergs installasjon lagde i landskapet, skulle brukes til et minnesmerke i regjeringskvartalet. Utøya fikk til slutt et annet minnesmerke lagd av arkitekter. Statsbygg tok over ansvaret fra KORO da alt skar seg, og satte opp et kaianlegg og en «clip art sculpture» med alle ofrenes navn.
– KORO-prosjekter der det kunstneriske begrenses, er det en trend eller er disse «gigaprosjektene» enestående?
– Litt vanskelig å si helt generelt. Men Utøya-monumentet er et eksempel på det. Og nå er de jaggu i gang med en ny konkurranse til 65 millioner! Det er så mye penger at det kunstneriske knapt får noen rolle, så dette kommer til å bli noe helt annet.
– Du kaller det et «kuratorisk traume»?
– Det er veldig trist at minnesmerket over det virkelige traumet blir til en slags prinsipiell, politisk kampsak i kombinasjon med et byggeprosjekt, rehabilitering og såkalt kunstneriske investeringer med store økonomiske effekter. Det virker som om KORO ønsker å rette opp i den tidligere fadesen for enhver pris, derav det kuratoriske traumet.
– Blir kunst i offentlig rom for problematisk noen ganger?
– Det er en interessant problemstilling. Det er problematisk at kunsten kan miste noe av sin verdi i den offentlige sammenhengen dersom den ikke formidles og forklares, da det gjerne ligger mange interessante tanker bak et verk. Man kan muligens skjære det ned til spørsmålet om kunst kanskje egentlig er best preservert og formidlet i en privat sfære eller i galleriets hvite kube, og i museenes samlinger. En annen utfordring er at kunstfeltets selv har en rimelig stor skepsis til den offentlige kunsten. En del kunstnere arbeider med den som ren «brødkunst».
– «Brødkunst» som «brød og sirkus» eller brød som i det å ha «mat på bordet» eller brød som den enkleste form for mat?
– Det siste. Det betyr at de lager noen store varianter av det de ellers gjør av maleri og skulptur på atelieret, det er lite kontekstuell bevissthet og eksperimentering. Det er heller ikke slik at kunstnerne selv nødvendigvis formidler sine offentlige verk gjennom sine egne porteføljer og presentasjoner. Kunstnere vet dessuten at denne kunsten ikke nødvendigvis gir deg noen fordeler i sammenheng med stipendsøknader og liknede.
Christensen var en av kunstnerne som initierte en boikott av regjeringskvartalet i 2020, der en rekke andre kunstnere sluttet seg til. De stilte spørsmål ved prosessene som har foregått, men i hovedsak handlet den om å understreke for politikerne at de «skalter og valter med historiske verdier og historisk kultur».
– Hvordan går det med boikotten?
– Den opprettholdes. Det er akkurat dette den kunstneriske boikotten av regjeringskvartalet handler om. Denne utsmykkingsprosessen tydeliggjør hvordan kunst i offentlig rom gjerne «instrumentaliseres». Oppdragsgiverne har en egen agenda. Og makthavere har alltid ønsket å lage monumenter over sin egen tid.
– «Instrumentaliseres» som at kunst blir pynt?
– Ja, kall det gjerne en slags pynt.
– Vil boikotten av regjeringsbygget ha noen følger for konkurransen?
– Mange spør om det. Jeg har inntrykk av at veldig mange kunstnere vet om boikotten, og det er mange som deler vår holdning. Det er mye som tyder på at mange ikke vil involvere seg. Noen føler at det kan være litt trøblete, men at de fortsatt ønsker å være en del av konkurransen, og premieringen selvsagt. Men det er bare KORO selv som vet om boikotten har gitt dem noen utfordringer. Det motsatte skjedde også. AK Dolven var aktivt støttende til boikotten, men lot seg invitere inn i juryen som avgjorde prosjektet for gulvet på plassen foran Høyblokka. Hun ble til og med intervjuet om problemstillingen i Kunstavisen hvor hun presiserte sitt syn på dette. Men min følelse er at kunsten til regjeringskvartalet er et av de sjeldne prosjektene hvor kunstnerne er lunkne til KORO, og der KORO ikke klarer å engasjere fagfeltet bredt. De ender opp med å invitere kunstnere, og går gjerne utenlands, hvor problemstillingen ikke er kjent. Den teoretiske muligheten for at det aldri blir plassert ny samtidskunst i maktens sentrum er i seg selv en mektig kunstnerisk tanke, og en påminnelse til alle politikere og byråkrater om konsekvensene av deres avgjørelser.
Foto Jan Christensen: Linda Bournane Engelberth.