Det er ikke mange samfunnsvitenskapelige forskere i dette kongeriket som publiserer flere vitenskapelige artikler internasjonalt enn denne duoen, og svært få, om noen, byforskere. Men sosialantropolog Andersen og sosiolog Skrede har ikke skrevet bok sammen før nå. Ekstra relevant er den for dem de kaller «by-og arkitekturnerder». De trekker skamløst på egne erfaringer, og er generøse med eksempler fra aktuell norsk byforskning i boken.
– Et mål med boken er å avmystifisere intervju som metode, forklarer Andersen. Vi mener at om man ønsker å finne ut av hva folk tenker og hvordan de opplever verden så er det lurt å snakke med dem. For å ta et hverdagslig eksempel fra boka: Sitter man bak et skrivebord og analyserer data så kan man finne mønstre som tyder på at de som bor i leilighet skiller seg oftere enn de som bor i enebolig. Dette kan skyldes at ektepar som bor i leilighet har færre muligheter til å trekke seg unna partneren før, under eller etter en krangel. Men for å finne ut hvorfor de faktisk skiller seg, må man spørre par som har gått gjennom en skilsmisse. Vi bruker oftest intervjuformen «semistrukturert», og da kan man gjerne åpne med spørsmål som «hva føler du nå?».
Hvem er boka for?
– Primært studenter som er i gang med å gjøre intervjuer, eller vurderer å gjøre en intervjubasert studie innenfor samfunnsvitenskapelige eller humanistiske fag. Studenter innen «Urban studies» vil også ha god bruk for denne boken. I tillegg er det mange forskere som aldri har gjennomført et intervju, og det er mange forskere som ønsker å lære seg bedre intervjuteknikk. Denne håndboka er også for dem, sier Skrede.
Dere har gjort en mengde intervjuer i deres karriere, vil jeg tro. Har dere lenge ønsket å skrive en metodebok?
– Forlaget var interessert i en bok om «intervju som metode», i og med at Cappelen Damm Akademisk har en bokserie som heter «Forskningsmetoder». Skrede har
allerede gitt ut to bøker i serien, en om «Visuell kommunikasjon» og en om «Kritisk diskursanalyse». Nå fikk Skrede litt ekstra reklame, ler Andersen.
– Vi kom fort frem til at vi ville trekke det hele ned på jorda. Mens noen metodebøker er med på å mystifisere eller gjøre intervjuene til en veldig teknisk greie, så prøver vi å si, «slapp av, du kommer til å klare dette her». Det er viktig for studenter å vise dem metode i praksis og vise til eksempler de kan relatere til. Istedenfor å snakke om intervju i universell forstand, viser vi intervjuteknikk i ulike kontekster, i byen, i forvaltning, i reklameøyemed. Alle folk kan snakke med andre mennesker, det driver vi mennesker med hele tiden, fortsetter Skrede.
– Dette er den forskningsmetoden som ligger nærmest det alle folk gjør. Det vanskeligste er å komme i kontakt med folk, særlig å nå ut til sosiale innadvendte personer, eller veldig ressurssterke folk i det å «studying up». Det har vi brukt en del plass på i boken.
Hva er «studying up»?
– Det er mennesker som er høyere enn deg på rangstiden i klassehierarkiet, i sosiologisk forstand, som byråkrater, professorer, advokater og leger. I antropologi betyr «sosial» noe annet, i det å hygge seg sammen, presiserer Andersen. – Jeg fikk min første akademiske erfaring på slutten av nittitallet på feltarbeid i USA. Jeg gjorde hundre dybdeintervjuer i en veldig eksklusiv enklave. Der er ofte vanskelig å få tilgang. De er formelle. Jeg fikk beskjed om at jeg ikke kunne gå og ringe på dørene i nabolaget. Bare det å spasere i nabolaget var de skeptiske til.
Du måtte ta kontakt gjennom sekretæren?
– Ja, man måtte bruke formelle kanaler. Det funket over tid. Etter hvert har det blitt masse intervjuer både alene og sammen med Skrede, med arkitekter, eiendomsutviklere, toppolitikere på stortinget, politiledere, politifolk på gata, gangstere, og med – jeg holdt på å si – vanlige folk, både i villastrøk og i kommunale boliger. Vi har intervjuet veldig mange ulike mennesker som representerer et ganske bredt lag av befolkningen og Norge. I all hovedsak er mennesker stort sett overraskende imøtekommende. Men folk kan også bli fed up. I noen områder av Oslo for eksempel, som på Tøyen, kan det hende at folk blir litt lei av å få nok en samfunnsviter bankende på døra. Da vi ønsket å komme i kontakt med noen elever før et områdeløft, slo rektor i bordet å sa at «det kommer ikke på tale, det fører ikke til noe uansett.»
Intervju som metode er krydret med eksempler fra norsk byforskning, og da også fra studenters masteroppgaver. I boka presenterer de også studier hvor de intervjuer arkitekter om deres forhold til egen arkitektur, og om hvordan arkitektur påvirker folks hverdag.
Å bruke eksempler fra studenter er jo empatisk av to forskere. Det gjør også boka oppdatert. Har det vært bevisst?
– Det er kun eksempler fra A-studenter da. Vi har for eksempel et helt kapittel dedikert til masteroppgaven til Frøya Storm-Mathisen, nå stipendiat på institutt på sosiologi og samfunngeografi på Blindern. Ved å vise til studentoppgaver håper vi kvalitativ metode fremstår mindre skummelt. Og så har vi «relansert» våre studier av Barcode i boken, der vi intervjuet arkitektene bak, og ikke bedrev «grand plan»-synsing på avstand, som mange andre byforskere har en tendens til å gjøre. Hvis man skulle drive «selvpromo», så kan man si at boka er en innføring i intervjumetode, men som bonus får leseren en oppdatering i den nyeste norske byforskningen.