Begrepet ombruk er per definisjon utnyttelse av restprodukter i dets opprinnelige form. Ombruk rangeres nest høyest i avfallshierarkiet og er derfor en av de viktigste bidragsyterne til bedre ressurshåndtering av materialer.
Både i Danmark, Tyskland, Nederland og Belgia har ombruk blitt en del av prosessene rundt riving, rehabilitering og bygging av hus. Generelt gjør byggenæringen store råvareuttak i naturen og er derfor blant næringene med størst negativ innvirkning på miljøet.
I Oslo ble det i slutten av september avholdt en dialogkonferanse rundt temaet ombruk, der leverandører og innkjøpere møttes for å diskutere en mer innovativ og bærekraftig fremtid i byggebransjen.
– Hvis de offentlige legger føringene, vil man etter hvert klare å levere konkurransedyktige materialer, sier Martin Eid, sjef i Resirqel, et av få firmaer i Norge som redistribuerer brukte materialer fra byggeindustrien.
Resirqel har nettopp flyttet til store lokaler på Vollebekk der de betjener tusen kvadratmeter lager for ombruksmaterialer. Kjernevirksomheten deres ligger i kartlegging og uthenting av feilbestilte eller ødelagte materialer fra nybyggprosjekter. Firmaet er også inne i riveprosjekter i form av rådgivning om aktiv avfallsreduksjon og salg av materialer.
– Per nå er det avgjørende å ha et lager, men på sikt, hvis markedet åpner seg opp, er den fysiske tilstedeværelsen ikke nødvendigvis det viktigste. Ny teknologi kan tilrettelegge for nye muligheter, sier Eid.
Ifølge Anne Sigrid Nordby, sivilarkitekt med doktorgrad på temaet prosjektering for ombruk og gjenvinning og miljørådgiver i Asplan Viak, har enkelte aktører erfart at det kan være en risikosport å satse på lagervirksomhet.
– Hvis man får til det med timing, der varer annonseres på internett før man river, kan aktuelle kjøpere melde seg på. Da hadde lønnsomheten for ombruk gått opp, og man kunne hoppet over mellomlagringsleddet, sier hun.
I Bergen har Fredrik Bart fra arkitekt- og rådgivningsfirmaet Vill Urbanisme tatt initiativ til å lage en modell for ombruk av materialer. Han har allerede fått med seg flere av byens utbyggere på lasset. Barth mener veien å gå er gjennom prosjektbasert arbeid der mellomlagring ikke er nødvendig.
– Det offentlige kan sette krav og gå foran med pilotprosjekter, men hvis dette skal være konkurransedyktig og lønnsomt for hele bransjen, er det utbyggerne som må gå i bresjen, sier han.
Flere statlige organer, deriblant Statsbygg, Doga og Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi), har gått sammen om å kartlegge muligheter og utfordringer knyttet til sirkulærøkonomi i Oslo. Byggfloken, som de har kalt seg, skriver på sine hjemmesider at «byggebransjen står for 40 prosent av norske klimagassutslipp, har ikke hatt produktivitetsvekst på 20 år samtidig som de har et enormt potensial i sirkulære forretningsmodeller».
Difi har i denne sammenheng også begynt på en veileder for innkjøpere når det gjelder ombruk av materialer.
Martin Eid i Resirqel mener at de store offentlige aktørene er nøkkelen til lønnsomhet.
– Det offentlige har kjøpekraft, og det er derfor viktig at de pusher på. Entreprenørene vil ofte sno seg unna fordi de mener det er for tungvindt eller lite økonomisk.
Anne Sigrid Nordby, som også har samarbeidet med Sintef om forskning på feltet, mener at økt tidsbruk er en av hovedgrunnene til at utbyggerbransjen ikke anser det som lønnsomt å drive med ombruk.
– I Norge koster arbeidstid mer enn materialer. Å bruke tid på å demontere og lagre brukte materialer uten at noen nødvendigvis kjøper det, er lite lønnsomt. Uklarheter i regelverket knyttet til omsetning av brukte varer gjør også at de store aktørene kvier seg for å gå inn i det, sier hun.
Nordby mener det offentlige kan ta noen grep for å avklare premissene i markedet. Det offentlige som bestiller sitter med gode kort, både kommunalt og statlig. Det å koordinere materialflyt i kommunen og stille krav til bransjen vil gjøre det enklere å ta i bruk ombruksmaterialer.
Stor miljøgevinst, lite engasjement
Miljøgevinsten av ombruk er stor, da det fører til redusert råvareuttak, energibruk og forurensning, samt at arealer brukt til utvinning eller deponering minsker. I tillegg er ombruk en måte å bevare historiske bygninger og bygningsdeler med høy historisk verdi. (Sørnes, Nordby, Fjeldheim, Hashem, Mysen, Schlanbusch 2014).
Fredrik Barth i Vill Urbanisme mener at bærekraftsmålet dessverre kommer i andre rekke når det gjelder utbygging i Norge, og da særlig i eiendomsbransjen. Han peker på at Norge er et av de mest kapitalistiske landene i verden når det kommer til det å kjøpe nytt.
– Idet miljø koster mye, blir det tatt bort. I et kortsiktig perspektiv får man ikke tilbake det man investerer i miljøet. De aller mest miljøvennlige kvadratmeterne er de man ikke bygger, sier han.
For å kunne finne en økonomisk bærekraftig businessmodell trenger man fleksibilitet i bransjen, mener Barth.
– Erfaringer fra våre naboland viser at det oppstår nye og bransjeoverskridende aktører der man for eksempel kobler riving og bygging i samme prosjekt.
Barth viser blant annet til Lendager Group i Danmark som gjør alle sine prosjekter med ombrukte materialer. For eksempel blir vegger av teglstein i gamle hus skåret ut modulvis og brukt som vegger i nye hus. På den måten sparer Lendager Group opptil 70 prosent av byggetiden. I tillegg er det lite tilpasningskostnader, og prosjektene skaper også nye arbeidsplasser.
Også Martin Eid i Resirqel møter på skepsis og lite miljøengasjement i sin jobb.
– Vi jobber fortsatt motstrøms, men en del høyere opp i systemene ser nå at de må rapportere på bærekraft og derav synes det er for dumt at vi kaster så mye, forteller han.
Veien videre?
For at ombruk og sirkulærøkonomi skal få gjennomslag i Norge mener Anne Sigrid Nordby at timing og informasjonsflyt er avgjørende.
– Avfallsplaner for riving og bygging må være levert før igangsetting av et prosjekt. Da kan man gå ut i markedet på forhånd og kartlegge interessen for ombruk, sier hun.
Nordby spør også om en offentlig etat for formidling og produktdokumentasjon kan være en idé. Både Anne Sigrid Nordby, Martin Eid og Fredrik Barth er enige i at en felles portal, tilsvarende Finn.no, med oversikt over ombruksmaterialer er en vei å gå.
I EU’s rammedirektiv står det at materialgjenvinning i Norge skal være på 70 % i 2020. Per i dag er ombruk kun nevnt i Teknisk Forskrift 17, kapittel 9. Kanskje kan et mer bindende lovverk, samt økonomiske insentiver, drive utviklingen videre, påpeker Nordby.
Et samarbeid mellom offentlige og private aktører som fører til sirkulærøkonomi i praksis synes fortsatt å ligge et stykke frem i tid.
– Vi må gå bort fra å profilere ombruk som bygging av drivved og boss, og vise de kvaliteter og økonomiske fordeler som ligger i å arbeide med upcycling. Bare da kan vi få med oss bransjen i utviklingen, avslutter Fredrik Barth.
[…] Intervju i PLAN; ‘Gamle planker om igjen’. Okt-18 […]