Lukk
Plan – Tidsskrift for samfunnsplanlegging, regional- og byutvikling

Sosial overflatefaktor – metodikk for å oppnå sosialt bærekraftig stedsutvikling

Her utforskes en tilnærming for innarbeiding av sosial bærekraft etter mønster fra metodikken bak blågrønn faktor/grønn overflatefaktor. Målsetningen er å etablere en fleksibelt system for å sikre implementering av et minimum av tiltak for å bedre steders sosiale funksjon.

Bærekraft er et sentralt formål for all planlegging etter plan- og bygningsloven. Til tross for dette er den sosiale siden av bærekraft lite systematisk innarbeidet i arealplanlegging. I den grad sosial bærekraft behandles er det via tematikker som folkehelse, barn- og unges oppvekstmiljø og kriminalitetsforebygging. Selv innen disse mer konkrete feltene er koblingen mellom fysiske og sosiale aspekter i liten grad tydeliggjort. Dette skyldes at feltet er komplekst, omfattet av lange tidshorisonter og derfor i liten grad evaluert og kartlagt med hensyn til sammenhenger mellom arealmessige tiltak og sosiale virkninger. Klare sammenhenger mellom mål for sosial samfunnsutvikling, fysiske virkemidler og sporbare effekter er utfordrende å etablere.

Bærekraft er et vidt begrep som er vanskelig både å få helt tak på, og å sikre gjennom samfunnsplanlegging. Noen elementer som ligger under begrepet er relativt god innarbeidet, andre er langt mer kursorisk behandlet, som eksempelvis sosial bærekraft. Det er en rekke utfordringer knyttet til å sikre sosialt bærekraftige prosjekt gjennom arealplanleggingen. Først og fremst er det kompleksiteter i feltet med avhengigheter og sammenhenger som ikke lar seg modellere på noen enkel måte. Dernest, og dels på grunn av kompleksiteten, er det et felt som ofte tas lett på både når det kommer til utredninger, bruk av virkemidler, tiltak og evaluering. Etter modell fra Blågrønn faktor har Sosial overflatefaktor potensial til å utvikles til en metodikk som vil sikre et minstemål av sosialt funksjonelle og fellesskapsfremmende områder gjennom plan- og byggesaksbehandling. Ambisjonen med Sosial overflatefaktor er å legge til rette for at sosial bærekraft behandles i arealplanlegging på en måte som åpner opp for fleksibilitet og mangfold, samtidig som de samlete kvalitetene blir ivaretatt.

Bakgrunn

Bærekraftbegrepet kom for alvor inn som et tema i samfunnsutviklingen i etterkant av at Brundtlandkommisjonens rapport Vår felles framtid kom ut i 1987. Bærekraftig utvikling ble i denne rapporten definert som en samfunnsutvikling som ivaretar menneskenes behov i dag uten å ødelegge mulighetene for kommende generasjoner til å dekke sine behov. Som en tolkning av rapporten i ettertid har det vært vanlig å dele inn bærekraftbegrepet i tre felt: Miljø, Økonomi og Sosiale forhold. Av disse feltene er sosial bærekraft trolig det mest komplekse og minst forståtte.

I Norge er bærekraft gjort til grunnlaget for planlegging og utbygging gjennom formålsparagrafen i plan- og bygningsloven (2008) der det heter at loven skal fremme bærekraftig utvikling (§ 1-1). Plan- og bygningsloven omfatter planlegging på alle nivåer, fra overordnete statlige og regionale planer, til samfunns- og arealplanlegging i kommunal regi, og ned til reguleringsplaner og byggesaker for konkret arealbruk og utforming av våre byggete omgivelser. Sosial bærekraft skal ivaretas på alle nivåer, men er tydeligst forankret og enklest å implementere i samfunnsplanene. Dette er oftest planer som angir generelle retningslinjer for utvikling, men som i mindre grad er direkte og selvstendig styrende.

Når sosial bærekraft skal knyttes til arealplanlegging må begrepet operasjonaliseres med tanke på å fange inn elementer som kan relateres til fysiske strukturer. Alle sosiale aspekt, selv de mest abstrakte og uhåndgripelige, er på ett eller annet vis koblet til fysiske strukturer. I operasjonalisering må det derfor fokuseres på de områder der sammenhengene er sterkest. Dette er et empirisk spørsmål, men også et spørsmål som ofte unnviker empirisk observerbare sammenhenger. Både oversettelser mellom det sosiale og det byggete, kompleksitet i sammenhenger mellom dem og den lange tidshorisonten mellom planlegging og virkning, gjør at det er vanskelig å finne enkle årsakssammenhenger.

Planleggingspraksis innebærer at det formuleres overordnete mål for samfunnsutviklingen, også for sosiale forhold. Målene må brytes ned til det nivået den enkelte planen opererer på. Deretter må de oversettes til fysiske tiltak som vurderes som å lede i riktig retning. I denne prosessen blir komplekse sosiale strukturer og prosesser oversatt til relativt enkle fysiske svar. Oversettelsen vil med nødvendighet innebære en kraftig forenkling av den komplekse sosiale virkeligheten, uten at det er etablert faglig enighet om hvordan oversettelse mellom sosiale mål, fysiske virkemidler skal gjøres.

Arealplanlegging handler praktisk om lokalisering av fysiske objekter i et geografisk rom. Når vi i denne konteksten snakker om sosial bærekraft, opererer vi med en forutsetning om at den romlige lokaliseringen av fysiske elementer innvirker på det sosiale livet. Innvirkning består i å generere endring i enkeltmenneskers handlinger, holdninger og opplevelser. Endringene skal i sin tur avstedkomme resultater med hensyn til trivsel, fysisk helse, fellesskap, etc. Individuelle endringer aggregeres opp i nye sosiale mønstre som ideelt skal være i tråd med de overordnete målene.

Ofte vil det være flere overordnete mål som er delvis konkurrerende. Vi vet fra andre felter at når resultater vurderes etter konkret måloppnåelse, blir det fokusert på de mål der det er klarest sammenheng mellom intensjon og virkning. Felt der sammenhengene ikke er lineære nedprioriteres. Sosiale virkninger av fysiske tiltak er ikke styrt av enkle kausalforhold. Utvikling av sosiale strukturer og samhandling er et felt som i liten grad lar seg predikere eller manipulere entydig. Grunnet både kompleksitet og tidsdimensjonen er dette òg planelementer som i liten grad evalueres. Læring i organisasjonene blir dermed vanskeliggjort, og et paradigme om evidensbasert planlegging er vanskelig å implementere relatert til sosial bærekraft.

 

Grønneviksøren i Bergen. Foto: 3RW.

Utvikling av feltet

Moderne byplanlegging som disiplin har sitt utgangspunkt tett knyttet til sosial bærekraft – forstått som sanitet, helse og moral. Attenhundretallets europeiske storbyer var preget av trangboddhet, dårlige boliger, skitne gater som etter hvert var fulle av smog og forurensing fra fabrikker, kullfyring og oljelamper. Byplanlegging ble framsatt som løsningen hvorigjennom man skulle sikre fysisk og moralsk hygiene. Fra dette felles utgangspunktet har byplanlegging gradvis utover nittenhundretallet fokusert vekk fra det sosiale og over mot det tekniske, for så å igjen å nærme seg det sosiale feltet rundt årtusenskiftet.

De siste tiårene har planlegging fått et sterkere fokus på komplekse problemer som krever sammensatte tiltak og helhetlig tenkning. Generelt beskrives nettopp den sen-/postmoderne verden som å ha blitt mer kompleks med økende fokus på risikohåndtering. Bærekraftig utvikling er en åpenbart kompleks problemstilling, kjennetegnet av sammensatte og sektorovergripende årsakssammenhenger. Sosial bærekraft har et særlig fokus på samspill mellom individ og samfunn, noe som er en forutsetning for å forstå komplekse relasjoner og hvilke metoder og tiltak som må tas i bruk for å skape gode samfunn. Nyere perspektiver på byliv som vitalitet, assemblage og affektivitet innebærer alle en innsirkling av arenaer for sosialt liv som ligger mellom individ, samfunn og bygde strukturer, og er derfor med på å flytte oppmerksomheten over mot sosial bærekraft.

Mangfold og diversitet er et kjennetegn og en styrke ved moderne samfunn. I en slik setting vil sammenhenger mellom sosiale målsetninger og virkemidler aldri være enkle. Samtidig vil det være nettopp her det er viktigst med riktig innsats i samfunnsplanleggingen, og det er her de største gevinstene kan høstes. Forskjeller i investeringer, arealbeslag og ressursbruk ved etablering av et nabolag er ofte ubetydelige mellom det som blir et velfungerende og det som blir et dysfunksjonelt område, men forskjellen i de totale samfunnsøkonomiske omkostningene kan være enorme.

I plan- og bygningsloven er som nevnt bærekraft gjort til det grunnleggende formålet. Konkret blir dette formulert som at «Loven skal fremme bærekraftig utvikling til beste for den enkelte, samfunnet og framtidige generasjoner», «og konsekvenser for miljø og samfunn skal beskrives» (§ 1-1). Planlegging skal «legge til rette for god forming av bygde omgivelser, gode bomiljøer og gode oppvekst- og levekår» og «fremme befolkningens helse og motvirke sosiale helseforskjeller» (§ 3-1).

Sosial bærekraft er viet begrenset oppmerksomhet i seg selv, men har kommet inn gjennom tema som folkehelse, barn- og unges oppvekstmiljø og kriminalitetsforebygging. Folkehelsearbeid er definert i folkehelseloven (2011) som arbeid som skal «fremme befolkningens helse, trivsel, gode sosiale og miljømessige forhold og bidra til å forebygge psykisk og somatisk sykdom, skade eller lidelse» (§ 1). Slik folkehelsearbeid er definert inngår det i enhver forståelse av sosial bærekraft. Med denne brede definisjonen er folkehelse det beste inntaket til sosial bærekraft i planlegging etter plan- og bygningsloven.

Det brede perspektivet gjør folkehelse til et omfattende tema. Folkehelse handler om å sikre helsefremmende omgivelser og gode boforhold, men også om muligheter for aktivitet, rekreasjon, fellesskap, trivsel, medbestemmelse, tilhørighet, osv. Disse forholdene har en sterk sammenheng med hvordan vi utformer og tilrettelegger arealene utendørs for et sosialt bærekraftig samfunn. Det vi ofte ser når folkehelsearbeid skal implementeres i fysisk planlegging, er at det fort blir redusert til tilgang på grøntarealer, gang- og sykkelveier.

I arbeidet med sosial bærekraft er barn og unges livsvilkår særlig viktig. Barn og unge er en variert gruppe som kanskje først og fremst deler de fellestrekkene at de har mindre muligheter for selv å påvirke omgivelsene, at de har en mindre aksjonsradius og at de ofte rammes hardere når forholdene i omgivelsene ikke er gode. Barn er morgendagens voksne i en formbar og påvirkelig form. Å legge forholdene til rette for at barn utvikler seg til trygge, empatiske og sosialt engasjerte voksne, er en av de beste investeringene vi kan gjøre for å skape bærekraftige samfunn.

Kriminalitetsforebygging er et tema som også overlapper med sosial bærekraft. Kriminalitet er med på å ta vekk trygghetsfølelse og å svekke integrasjon i samfunnet. Motsatt kan svekket integrasjon og fellesskap være med på å gi grobunn for kriminalitet. For å unngå kriminalitet er oversiktlige, tette sosiale strukturer som genererer ansvarsfølelse og tilhørighet helt sentralt. Positiv sosial kontroll, «eyes on the street», kan i stor grad fjerne behov for sikkerhetstiltak som kameraovervåkning, vektere og inngjerding. Selv om slike rene sikkerhetstiltak kan være kriminalitetsforebyggende, kan de også selv bidra til å bygge ned tillit og opplevd trygghet i samfunnet. Ved at sosial kontroll kan erstatte behov for andre sikkerhetstiltak kan man dermed få en dobbelt uttelling. Å støtte opp rundt positiv sosial kontroll kan gjøres ved å tilføre kvaliteter som signaliserer at omgivelsene er viktige, bevisst skalering og lokalisering av elementer for å fremme eierskap og ansvarsfølelse. Gode sammenhenger mellom private og offentlige omgivelser, samt riktig plassering av vinduer, dører og lyssetting, kan gjøre det attraktivt og trygt å være aktiv utendørs.

 

Kulturhuset i Bergen. Foto: 3RW.

Kunnskapsgrunnlag

Kunnskap om sosiale forhold er i liten grad sikret som basis for planlegging gjennom krav til utredninger eller kompetanse. I Statens vegvesen (2015) sin håndbok V712: Konsekvensutredning, som er den konsekvensutredningsmetodikken som hovedsakelig bli vist til og benyttet i Norge, er det eneste temaet som vurderer sosiale forhold Nærmiljø og friluftsliv. Temaet åpner for å tillegge sosiale forhold og folkehelse vekt, men veilederen er ikke konkret på verken hva som skal inngå, hvordan det skal gjøres eller hvordan det skal vektlegges – spesielt ikke dersom man sammenligner med tematikker som naturmangfold, naturressurser eller kulturmiljø. Begrenset krav til analyser påvirker hvilken vekt feltet tillegges i planleggingen. I tillegg fører begrensete analyser og utredninger til at etterprøving og evaluering av tiltak blir vanskeligere. Uten forutgående utredninger et det vanskelig å begrunne konkrete tiltak i tilstandsbeskrivelser, noe som igjen bidrar til at virkninger ikke på noen enkel måte kan måles opp mot en referansesituasjon.

I forskning er det generelt fokusert mer på elementer som påvirker folkehelsen negativt. Det synes lettere å påvise negative sammenhenger enn positive (Srinivasan m.fl. 2003). Vi vet likevel en god del om positive sammenhenger: Fysiske og mentale helseproblemer henger sammen med byggete omgivelser, og stedene vi lever i påvirker helsen vår (Tucs og Dempster 2007). God urban form skaper nabolag som fremmer fysisk aktivitet og integrering (Miles m.fl. 2011). Fysisk aktivitet styrker kontakt mellom naboer (Helgesen m.fl. 2014). I boligområder med god tilgang på grønne arealer opplever færre ensomhet og mangel på sosial støtte (Maas m.fl. 2009). Sosiale relasjoner kan ha helseeffekter på linje med å slutte å røyke (Holt-Lundstad m.fl. 2010). Kort avstand fra bolig til grøntområder gir mindre stress og lavere sannsynlighet for fedme (Nielsen og Hansen 2007, Toftager m.fl. 2011). Psykososiale prosesser knyttet til økt autonomi, privatliv og sosiale relasjoner gir bedret mental helsetilstand og opplevelse av velvære (Gibson m.fl. 2011). Det er sammenhenger mellom boligområder og skoleresultater for barn (Ellen og Turner 1997). Strukturelle forhold ved nabolaget knyttet til eieforhold, stabilitet og oppfatning av nabolaget påvirker tillit og sosial kapital og dermed selvrapportert helse (Lindèn-Boström 2010). Deltakelse i planprosesser kan myndiggjøre befolkningen på måter som kan føre til ansvarliggjøring og sosialt mer integrerte nabolag (Mehdipanah m.fl. 2014). Å være inkludert i fellesskapet har betydning for muligheten til å utvikle og delta i sosiale nettverk, og påvirker helse (Dahlgren og Whitehead 1991). Beboere i dårlige nabolag har dårligere helse enn andre (Helgesen m.fl. 2014). Isolasjon, inaktivitet og svake sosiale relasjoner henger systematisk sammen med nedsatt helse og livskvalitet (Schou 2017).

At det er en sammenheng mellom bygget miljø og sosial bærekraft er altså etablert. Det neste skrittet handler om å prøve å gripe kompleksiteten i forsøket på å tydeliggjøre dem, og å kunne fremsette modeller som hjelper til med å løfte problemstillingene opp som beslutningsrelevant i planprosessene.

Begrunnelse

Sosial overflatefaktor har som mål å bidra til å skape et sosialt robust samfunn på de relevante nivåene – nabolag, lokalsamfunn, bydel, by. Det handler om å stimulere og styrke de ressursene som ligger i lokalsamfunnet.

  • Sosial samhandling/sosiale nettverk i nabolaget
  • Tilstedeværelse av formelle og uformelle lokale lag, grupper og foreninger
  • Deltakelse grupper eller nettverk i nabolaget
  • Sosial stabilitet
  • Stolthet, stedsfølelse
  • Trygghet og sikkerhet

 

Et sosialt robust samfunn kan sammenlignes med et økosystem: dersom det ikke fungerer skaper det utfordringer og har samfunnsmessige omkostninger, der det er velfungerende kan det bidra med «økosystemtjenester». Uformelt sosialt nettverk kan avlaste og delvis erstatte formalisert sosial infrastruktur i form av institusjoner og velferdstjenester. Om vi ser livskvalitet og velferd i et avgrenset geografisk område, et lokalsamfunn/nabolag, framheves ofte betydningen av sosial samhørighet, hvordan mennesker i en gruppe eller på et sted opplever tilhørighet, fellesskap, et «vi». Begrepet sosial kapital beskriver tillit og nettverk mellom mennesker som en ressurs, og vi ser at tilstedeværelsen av denne har klare sammenhenger med helse, dødelighet og livskvalitet.

I tillegg til å avlaste offentlig tjenesteproduksjon vil sosialt robuste samfunn også motvirke en rekke trusler mot livskvalitet, trygghet og demokrati. Derved kan behovet for kontrollmekanismer og institusjonalisering i samfunnet begrenses. Kontroll og institusjonalisering motvirker de samme truslene, men kan i sin tur virke fremmedgjørende og bygge ned tillit og samhold i en negativ spiral hvor stadig mer kontroll og institusjonalisering blir nødvendig.

Det er ikke tilstrekkelig å sikre finansiering og areal til boliger, barnehager, skoler, tjenesteyting og infrastruktur. Områdene må gjøres attraktive, fylles med sosiale møteplasser, bindes sammen på gode måter og gis innhold og kvaliteter som legger til rette for utvikling av relasjoner og nettverk som transformerer området fra en samling enkeltmennesker til et fellesskap. Lik tilgang til tjenester, lik tilgjengelighet og like muligheter betyr blant annet gang- og sykkelveier og kollektivdekning som sikrer fremkommelighet også for dem uten bil. Men dette er bare halve jobben, bussholdeplasser og gangveier må i tillegg gis kvaliteter som gjør at de kan brukes og oppleves som trygge og attraktive av alle.

Rasteplass på Kjeksa i Fræna kommune. Foto: 3RW.

Anvendelse av Sosial overflatefaktor

Etter hvert er Blågrønn faktor (BGF) – eventuelt i versjonene Green Area Factor/Grønn arealfaktor (GAF) og Grønn overflatefaktor (GOF) – godt innarbeidet i planpraksis. Blågrønn faktors hovedformål er å sikre et minimum av blågrønne verdier i uteområder. Modellen bygger på et kvantifisert system med en forhåndsdefinert liste av elementer som er gitt ulike poeng. Elementene kan være store trær, mindre trær, vannspeil, plen, andre overflater med vegetasjon, osv. I reguleringsplaner stilles det krav til bestemte poengfaktorer for de ulike områdene. Måten man oppfyller faktor-kravet på er at poengsummen for de ulike elementene man legger inn i området summeres og deles på mengde areal. Ulike typer områder kan få ulike krav til faktor. Når området skal bebygges er det opp til utbygger å sette sammen en kombinasjon av elementer som oppnår en tilstrekkelig poengsum. Blågrønn faktor kan således skaleres og differensieres etter behov, og sikrer blågrønne verdier innenfor et system som er fleksibelt og åpent for variasjon. Lokale tilpasninger kan for eksempel gjøres ved at det stilles ytterligere krav, eksempelvis knyttet til bruk av stedegen vegetasjon, eventuelt spesifisert videre til bestemte planteslag.

I utgangspunktet kunne man kritisert Blågrønn faktor for å sikre enkeltelementer på bekostning av den sammenhengen de opptrer i. For eksempel vil vegeterte områder ha en vesentlig viktigere biologisk funksjon dersom de opptrer som sammenhengende strukturer som kan utgjøre korridorer mellom ulike habitat og leveområder, enn om de opptrer som isolerte øyer. Slike sammenhenger er likevel til en viss grad hensynstatt ved at det gis ekstrapoeng dersom blågrønne strukturer kobles sammen med eksisterende strukturer utenfor det aktuelle planområdet/tomten.

En tilsvarende modell burde også kunne brukes om elementer som sikrer sosial bærekraft. En Sosial overflatefaktor kan betegne de elementene som skal sikre at omgivelsene legger til rette for sosial samhandling, trivsel, aktivitet, fellesskap og rekreasjon. Dette kan være konkrete elementer i arenaer utenfor hjemmet, arbeid/skole eller institusjoner.

Elementene som inkluderes i Sosial overflatefaktor må trolig deles inn i ulike grupper. I motsetning til elementene som inngår i Blågrønn faktor, vil det trolig være mindre grad av gjensidig utbyttbarhet mellom ulike kategorier elementer. Effekten av for eksempel 200 m² torg kan ikke nødvendigvis erstattes av 10 benker, dersom det ikke er meningsfulle steder å utplassere dem. For et steds sosiale funksjon er det ikke nok å telle antall benker og møteplasser, sammenhengene mellom de ulike elementene er avgjørende for effekten. Inndeling i grupper kan gjøre systemet noe mindre fleksibelt, men gir til gjengjeld større treffsikkerhet med elementene.

Et moment som ikke er eksplisitt vektlagt i Blågrønn faktor er rekkefølge på etablering. For å skape sosialt velfungerende områder vil rekkefølge på ferdigstilling av elementer kunne ha vesentlig betydning. Som et generelt poeng vil det være viktig å etablere elementer som skal sikre sosial bærekraft tidlig i utvikling av et nytt område. Tidlig etablering av sosial infrastruktur, møteplasser og kvaliteter som stimulerer til sosialt fellesskap er essensielt for at gode sosiale strukturer skal kunne etableres fra starten av. Å korrigere en utvikling som har kommet skjevt ut er alltid mer krevende enn å legge til rette for en positiv utvikling fra start. Som en konsekvens av dette må det kunne gis økt poengmessig uttelling for relevante elementer når de er sikret ferdigstilt senest samtidig med brukstillatelse for første del av en utbygging.

I tillegg til rekkefølge vil det være utfordringer knyttet til skala. For en «frimerkeplan» – ett bygg, én tomt – vil det være tiltak som er mindre meningsfulle og nødvendige enn ved en større plan for et helt nabolag. Utfordringer med skalering kan håndteres ved at noen elementer slår inn først for planer/tomter over en viss størrelse. Eventuelt kan det knyttes til planens formålsmessige kompleksitet, ved at ulike reguleringsformål aktualiserer ulike elementer/grupper innen Sosial overflatefaktor. For større planområder kan for eksempel blandete formål – nabolag med en miks mellom boliger, næring, handel og service – gi økte kvaliteter knyttet til gåvennlighet og aktivitet.

For at Sosial overflatefaktor skal fungere må krav til faktor settes på byggeområder som skal utvikles samlet, for slik å sikres innarbeidet i hvert utbyggingstrinn og for hver utbygger. Slik kan også Sosial overflatefaktor tilpasses til de ulike områdenes formål: boligområder, næringsområder, grønnstruktur, offentlige formål, etc. I Sosial overflatefaktor kan det også settes krav til felleselementer som tjener planen som helhet. Dette kan gjøres med at det for de ulike utbyggingsfeltene benyttes utbyggingsavtaler med krav om «sikret opparbeidet» eller formuleringer tilsvarende som sikrer en rettferdig fordeling av kostnader/arealbruk til felleskvaliteter.

Avgrensning av Sosial overflatefaktor

Sosial overflatefaktor skal ha som mål å sikre sosial bærekraft. Dette innebærer blant annet å bidra til bedret folkehelse og reduserte ulikheter i helse, bedrete oppvekstsvilkår for barn og unge og kriminalitetsforebygging, men det er viktig å understreke at dette verken er et tilstrekkelig fokus, og heller ikke alltid de viktigste elementene. Til en viss grad må planlegging og arkitektur nøye seg med å korrigere for skjevheter som skyldes andre strukturelle forhold. For sosial bærekraft er særlige viktige faktorer knyttet til:

  • Tilgang på utdanning
  • Rettferdig inntekts-/skattepolitikk
  • Demokratiske medvirkningsprosesser i samfunnet
  • Bolig til en overkommelig pris
  • Lik tilgang på riktig priset transport
  • Tilgang til fysiske og sosiale tjenester
  • Økologisk rettferdighet og helserisiko

Alle disse elementene har aspekter som er relevant for fysisk planlegging – tilgang på tilstrekkelig og riktig lokalisert areal for utdanningsinstitusjoner, offentlig tjenesteyting og et godt planlagt transportnett, etc. – men om det arealmessige er nødvendige forutsetninger, så er det ikke tilstrekkelige forutsetninger. Disse grunnleggende elementene i sosialt bærekraftig og samfunnsutvikling må behandles nasjonalt og på de overordnete plannivåene. Sosial overflatefaktor kan derimot være det laget som legger seg oppå dette fundamentet. Sosial overflatefaktor omhandler elementer som bidrar til at gode intensjoner sikres og at man får hentet ut den fulle verdien av dem, eventuelt kan det brukes til å korrigere noe for skjevheter andre steder i systemet.

Bolig og boområder er viktige påvirkningsfaktorer for sosial bærekraft uten at det alltid er lett å skille mellom dem. Boligen er i større grad regulert gjennom forskrifter og krav, og kvaliteter er tydeligere knyttet til personlig økonomi. Uterommene er ofte av en mer åpen karakter hvor bruk ikke er eksklusiv. For uterom går det an å legge til rette for en langt mer demokratisk og demografisk variert tilgang og bruk. For Sosial overflatefaktor vil det derfor være mer interessant å forholde seg til bomiljøene, men ikke selve boligen. Mens det kan være fornuftig å tematisere diversitet i boligstørrelse og typologi, vil det være mindre relevant å tematisere innendørs kvaliteter.

Gode lokalsamfunn og utvikling av stedstilhørighet er avhengig av sosial kontakt og uformelle møteplasser. Skal nabolag integreres må det være et rom for mangfold og tilrettelegges for ulik bruk på tvers av skillelinjer som alder, kjønn, bakgrunn, etc. Lokalbutikken kan være en viktig arena for å bli kjent med et nabolag, men vel så viktig er veien mellom den og hjemmet. Mennesker som går har mulighet for møter og samhandling på måter som bilister ikke har, og sjansene for at et tilfeldig møte skal avstedkomme kontakt og samhandling bedres ved kvalitetene på omgivelsene. Et bredt nok fortau til å stoppe å snakke uten å sperre veien for andre, en benk å sitte ned på, tilstrekkelig belysning til å se dem man møter, lite nok trafikkstøy til å kunne høre den andre, et tre med tett løvverk eller et takutspring å stå under når det regner – det handler ofte om små elementer og små investeringer som åpner for å ta ut potensialet ved de større grepene som er foretatt.

Trygghet, kjennskap og opplevelse av noe felles er nødvendig for å skape kontakt. Opplevelse av tilstrekkelig stabilitet kan være nødvendig for at folk skal legge ned den innsatsen som skal til for å ta kontakt og utvikle relasjoner. Prosessene kan påskyndes ved å tilrettelegge arenaer som bygger ned barrierer og som øker frekvensen og varighet på vår eksponering for våre medmennesker.

Institusjoner som biblioteket eller kafeen trekkes ofte frem som møteplasser. I et klima der opphold utendørs oppleves som krevende store deler av året er det utvilsomt viktig med innendørs møtepunkter. Det er likevel ikke alle plasser det er tilstrekkelig grunnlag for opprettelse av slike arenaer, og for enkelte er det også en viss terskel knyttet til å benytte slike steder. Da kan et torg, eller en annen møteplass utendørs være et godt alternativ – spesielt dersom det er tilrettelagt med sitteplasser, aktiviteter, attraksjoner, tilstrekkelig belysning, godt lokalklima, og soner som er skjermet for nedbør. Offentlige rom skal være steder hvor det oppleves som legitimt å oppholde seg uten å ha noe ærende der, eller å betale for seg, steder som er attraktive å oppholde seg, steder hvor det oppleves greit å være alene, men hvor det også vil kunne være naturlig å ta kontakt med andre. Ulike aktiviteter og områder genererer ulike intimitetssfærer. Fremmede setter seg ofte tettere sammen dersom det er tilstrekkelig aktivitet i området og sitteplasser er orientert mot noe å fokusere oppmerksomheten mot.

Sosial overflatefaktor klarer ikke i seg selv å fange opp alle sider ved det å tilrettelegge for sosial bærekraft. Derfor er det viktig at den følges av beskrivelser med utdyping av nødvendige kvaliteter. Ikke minst er dette sentralt for å sikre tilstrekkelig lokal tilpasning. Sted-, klima-, tradisjon- og kulturtilpasning er viktige elementer som må danne viktige premisser i utformingen dersom tiltak skal ha ønsket virkning. Selv om prinsippene er de samme er det ulike hensyn som må tas i ulike regioner. Tiltak og løsninger sin overføringsverdi må etableres empirisk, men med en plukkliste av elementer vil det være fleksibilitet til å ta lokale hensyn, og til å gjøre endringer uten dispensasjon dersom det viser seg formålstjenlig i etterkant av en utbygging. For lokal tilpasning kan Sosial overflatefaktor med fordel brukes i kombinasjon med et kvalitetsprogram som definerer stedstilpassede og kontekstualiserte kvaliteter.

Elementer i Sosial overflatefaktor

Virkninger av tiltak vil være avhengig av sammenhengen de plasseres inn i, både fysisk og sosialt, elementene har sin betydning, men at den samlete virkningen avgjøres av hvordan de er koblet sammen i en konkret kontekst. Vi vet likevel en god del om hva som bidrar, selv om den nøyaktige effekten vil være avhengig av forhold som kanskje ikke kan eller bør styres gjennom fysisk planlegging. Selv om det ikke er noe entydig årsaks-virkningsforhold mellom fysisk tilrettelegging og sosial bærekraft, er det empirisk belegg for at ulike elementer støtter opp under gode sosiale miljøer. I det videre foreslås det en liste av elementer som kan inngå i Sosial overflatefaktor. Dette er et arbeid som er pågående og som oppdateres på nettsiden: bakkeplan.org. Innspill og reaksjoner på tematikken motas med forventning der. Under her følger et eksempel til innholdselementer i Sosial overflatefaktor. Listen er ment som et utgangspunkt for videre diskusjon, det er ikke tatt stilling til poengvekting.

Konklusjon

Bærekraft er en viktig premiss for all planlegging. Når det kommer til de sosiale sidene ved bærekraft, er folkehelse den mest sentrale tematiseringen av feltet i plan- og bygningsloven, men selv her er koblingene til arealplanlegging begrenset. I arealplanlegging er sosial bærekraftighet et vanskelig og til dels lite forstått felt. Dette skyldes flere forhold, sentralt er kompleksiteten i feltet, at det er vanskelig å etablere kausalforbindelser mellom fysiske virkemidler og sosiale konsekvenser, og til sist at det er lange tidshorisonter fra planlegging til virkninger i samfunnet. Disse utfordringene bidrar i sin tur til at læring i planorganisasjonene blir vanskeliggjort, at det legges mindre vekt på relevant kompetanse og at det stilles i liten grad krav til utredninger innen sosial bærekraft.

Ved å benytte lignende metodikk som Blågrønn faktor, kan man bidra til at elementer som bygger opp under sosiale forhold og fellesskap inkluderes i plan- og byggesaksbehandlingen. Samtidig er det slik at for sosiale forhold så er sammenhenger mellom elementene, rekkefølgen de etableres i og forholdet til den stedlige konteksten viktigere for hvordan resultatet blir, enn hva som er tilfellet for de blågrønne overflatene. Sosial overflatefaktor kan til dels inkludere elementer som kompenserer for dette, men det er utfordrende å komme frem til et system som er tilstrekkelig enkelt og fleksibelt til at det lar seg bruke, og treffsikkert nok til at det har effekt. Nettsiden: bakkeplan.org er opprettet som en plattform for å teste ut metodikken. Målsetningen er å utvikle et system som er åpent og har evne til å ta opp i seg ulike situasjoner, som kan tilpasses den aktuelle konteksten, som er transparent og forståelig, og som sikrer en fordeling av kvaliteter som kan motvirke sosiale problemer og utjevne sosiale forskjeller i bomiljø.

Litteratur

Dahlgren G. og M. Whitehead (1991): Policies and strategies to promote social equity in health. Institute for Future Studies. Stockholm.

Ellen, I. G. og M. A. Turner (1997) Does Neighbourhood Matter? Assessing recent evidence. I Housing Policy Debate Vol. 8, Iss. 4.

Folkehelseloven (2001) Lov om folkehelsearbeid. LOV-2017-03-03-8. Helse- og omsorgsdepartementet.

Gibson, M., M. Petticrew, C. Bambra, A. J. Sowden (2011) Housing and health inequalities: a synthesis of systematic reviews of interventions aimed at different pathways linking housing and health. I Health and Place, 2011:117. 175-184.

Holt-Lundstad, J., T. B. Smith og J. B. Layton (2010) Social Realtionships and Mortality Risk. I PloS Medicine, 7 (7): 1-20.

Maas J, RA. Verheij og S. de Vries (2009) Morbidity is related to a green living environment. I Journal of Epidemiology & Community Health. 2009, 63:967-973.

Mehdipanah, R., A. Manzano, C. Borrell, D. Malmusi, M. Rodriguez-Sanz, J. Greenhalgh, C. Muntaner, R. Pawson (2014) Exploring complex causal pathways between urban renewal, health and health inequality using a theory-driven approach. I Social Science & Medicine, Volume 124, January 2015, 266-274.

Miles, R., C. Coutts and A. Mohamadi (2011) Neighbourhood Urban Form, Social Environment and Depression. I Journal of Urban Health: Bulletin of the New York Academy of Medicine, Vol. 89, No 1.

Helgesen, M. K., A. Holm, L. C. Monkerud, L. Schmidt (2014) Bolig og folkehelse – hva er sammenhengen? NIBR-rapport 2014:16. NIBR.

Lindèn-Boström, M., C. Persson, C. Eriksson, C. (2010) Neighbourhood characteristics, social capital and self-rated health – A population-based survey in Sweden. I BMC Public Health 2010, 10:628.

Nielsen, T. S. & K. B. Hansen (2007) Do green areas affect health? Results from a Danish survey on the use of green areas and health indicators. I Health & Place, 13: 839-850.

Plan- og bygningsloven (2008) Lov om planlegging og byggesaksbehandling. LOV-2017-06-16-63. Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

Schou, A. og B. Lynnebakke (2017) Folkehelse- og integreringspolitikkens bidrag til å fremme sosial deltagelse og livskvalitet. En analyse av koplingspunkter mellom politikkområdene – med eksempler. NIBR-rapport: 2017:5

Srinivasan, S. (2003) Creating Healthy Communities, Healthy Homes, Healthy People: Initiating a Research Agenda on the Built Environment and Public Healt. I American Journal of Public Health, Vol 93, No. 9.

Statens Vegvesen (2015) Konsekvensanalyser, Håndbok V712. Statens vegvesens håndbokserie.

Toftager, M., Ekholm, O., Schipperijn, J., Stigsdotter, U., Bentsen, P., Grønbæk, M., Randrup, T. B. & Kamper-Jørgensen, F. (2011) Distance to Green Space and Physical Activity: A Danish national Representative Survey. I Journal of Physical Activity and Health, 8: 741-749.

Tucs, E. og B. Dempster (2007) Linking Health and the Built Environment: An annotated bibliography of Canadian and other related research. Civics Research Cooperative, Ontario Health Communities Coalition.

Artikkelen er merket med:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *