– Dette har vært noe av det mest spennende jeg har vært med på noen gang, og med et sekretariat man bare kan drømme om!
Slik uttaler Victor D. Norman seg om arbeidet med Demografiutvalget, som leverte sin rapport i begynnelsen av desember: «NOU 2020: 15 – Det handler om Norge».
Norman, professor emeritus ved Norges handelshøyskole i Bergen, har ledet utvalget, som har hatt i oppdrag å utrede konsekvensene av demografiutfordringer i distriktene for statlig, kommunal og privat sektor, og å komme med forslag til mulige løsninger.
– Nå begynner det å bli en stund siden dere la fram utredningen, så da kan jeg spørre: Hva er den største misforståelsen i debatten som har kommet i kjølvannet?
– Vårt viktigste budskap er er diagnosen. Utvalget stiller en ny diagnose på situasjonen i Distrikts-Norge. Tidligere har distriktspolitikken handlet om å bremse strømmen av ungdommer som flytter inn til byene, og da har svaret vært å skaffe flere arbeidsplasser utenfor byene. Men nå er det ingen strøm fra bygda til urbane strøk lenger. Nå er spørsmålet hvordan vi skal skaffe folk til arbeidsplassene på bygda. Men gamle forestillinger henger igjen, og ofte når jeg er ute og presenterer forslagene fra utvalget, så spør folk: «Hvordan skal vi skape flere arbeidsplasser i distriktene?»
Norman beskriver en utvikling fra mange sysselsatt i lønnsarbeid til at stadig flere skaper egen arbeidsplass, fra primærnæringer via industri til serviceyrker. Nå jobber rundt 80 prosent av de yrkesaktive med å yte tjenester.
– En demografisk trend vi har hatt siden svartedauden er over. Denne erkjennelsen må inn i ryggmargen hos alle som deltar i debatten om bygda: Distriktene er ikke i stand til å reprodusere seg selv, sier han.
– Hvor lenge har det vært slik?
– Tja, en stund, i hvert fall. Det har vært kamuflert av innvandrere og flyktninger som bosettes i distriktene og som holder folketallet oppe. Ønsker vi å holde antall folk på bygdene høyt, går det fortsatt an å hente inn flere fra utlandet. Mange land i for eksempel Afrika er litt som Norge på 1800-tallet, det er mange som vil emigrere, men det er ikke politisk vilje til å hente dem hit. Uansett, befolkningsoverskuddet på bygdene har forsvunnet gradvis etter krigen etter hvert som barnetallet gikk nedover. Og den den forrige flyttebølgen ut i distriktene var under 68-opprørerne. Men deres barn hadde ikke den samme begeistringen for utkantene som foreldrene, og nå er 68-erne i 70-årene og trenger stadig mer omsorgstjenester, sier Norman.
Men hva regnes egentlig som «distriktene» i Demografiutvalgets arbeid? Her må vi gå innom Statistisk sentralbyrås sentralitetsindeks, en utregning som tar utgangspunkt i hvor lenge folk må reise fra bosted til jobb og til stedene de oppsøker for ulike tjenester. Det finnes seks kategorier av sentralitet, hvor Oslo er på sentralitetsnivå 1 det mest sentrale, og kommuner som Hattfjelldal, Engerdal, Utsira, Dovre, Vinje, Luster, Snåsa, Karlsøy og Karasjok er plassert på sentralitetsnivå 6.
– Vi har definert sentralitetsnivå 5 og 6 som som distriktene, men vi ser også samme fenomen med at distriktene ikke reproduserer seg selv på sentralitetsnivå 4. Det er mange småbyer, som for eksempel Arendal, hvor vil antall innbyggere under 65 år går ned. Urbaniseringen går i retning av storbyene. Norge har vært et land av småbyer i tillegg til å være et land av bygder, som har delt et skjebnefellesskap. Det har alltid vært nært, men samtidig er det vel ingen som har kranglet så mye, sier Norman.
Når ikke det er attraktivt nok for unge mennesker med arbeidsplasser utenfor Oslo, handler det også om at en befolkning med høy utdannelse ikke vil ta på seg en hvilken som helst jobb.
– Du har jo også vært arbeids- og administrasjonsminister i Bondevik II-regjeringa på starten av 2000-tallet. Og når når jeg hører navnet ditt, så tenker jeg på …
– Flytting av statlige arbeidsplasser ut av Oslo? Ja, jeg ønsket å gjøre det det mer attraktivt for unge, høyt utdannede mennesker å bosette seg utenfor Oslo. Vi kan ikke ha alle med høy utdannelse i byene, sier Norman.
De statlige institusjonene som ble flyttet ut av Oslo under Normans statsrådsperiode var blant annet Konkurransetilsynet, Luftfartstilsynet og Medietilsynet. De ble ikke flyttet til Karasjok eller Dovre, men byer som i hvert fall er mindre enn Oslo, som Bergen, Bodø og Fredrikstad. Vi nevner for ordens skyld at Norman representerte Høyre da han var statsråd.
– Vi trenger en politikk for å skaffe flere jobber i distriktene til folk med høy utdannelse, sier Norman.
– Folk i dag har en livsstil hvor de kanskje ønsker å bytte partner flere ganger i løpet av livet, på samme måte som de ønsker å bytte jobb flere ganger. I dag bytter folk i gjennomsnitt arbeidsplass seks ganger i løpet av yrkesaktiv alder. Flytter du til Snåsa, får du sikkert jobb, men det er lite trolig at du får bruk for en høy utdannelse. Så sitter du fast med utsikter til samme mann, samme bolig og samme jobb resten av livet. Dette er ikke tilpasset den livsstilen som mange har i dag.
Boligmarkedet i distriktene er heller ikke oppmuntrende, argumenterer utvalgslederen.
– Prisen på en bolig går ned og faller i verdi på samme måte som når du kjøper en ny bil. Det er en god del unge mennesker som ønsker livet i det lille format en periode, da må det ikke bli en stor usikker investering. Det må være mulig å flytte fra distrikt til distrikt, sier Norman.
Ett eksempel er muligheten til å bo i Nordfjordeid i gamle Sogn og Fjordane, hvor en kan pendle i et arbeidsmarked fra Førde (også gamle Sogn og Fjordane) til Ålesund i Møre og Romsdal. På fritida kan man klatre i fjell, fiske i fjorden eller sitte på kafé, så man man jobbe på Høgskulen i Volda i kombinasjon med hjemmekontor.
– Er dette, for å spørre litt uformelt, en tidligere Høyre-statsråd som prøver å bremse Senterpartiets vekst foran neste valg?
– Hvis vi ikke gjør noe, vil bygdene og småbyene i økende bestå av folk over 50 år, som blir mer og mer interessert i lokalhistorie, og stadig mer misfornøyde og avsondret. Det er en oppskrift på trumpisme. Nå vet vel folk hvor jeg står politisk, så jeg kan jo si såpass at jeg virkelig foretrekker Senterpartiet foran deler av Fremskrittspartiet, som vil kunne finne på å rote rundt i den misnøyen, sier Norman.
– Den voksende misnøyen i distriktene er først og fremst et problem for de partiene som har sin velgerbase i Oslo, men både Høyre og Arbeiderpartiet må skjerpe seg. Det er derfor det er viktig å få stilt en diagnose vi kan bli noenlunde omforent om, sier han.
– Organet som følger med på om Norge overholder EØS-avtalen, ESA, har vært veldig kritisk til den differensierte arbeidsgiveravgiften, som gjør at man ikke trenger å betale arbeidsgiveravgift i Finnmark og generelt lavere avgift i rurale strøk. Er det noe av det dere foreslår som ESA kan komme til å være kritiske til?
– Våre forslag handler om infrastruktur, at universiteter og høyskoler skal ha desentralisert undervisning og boligmarkedstiltak som skattefritak for utleie i distriktene eller at Husbanken skal bli mer aktiv. Det er ingenting som ESA kan angripe. Men så er det jo også slik at den differensierte arbeidsgiveravgiften er et tiltak som skal løse et problem som ikke finnes mer.
– Det er heller ingenting om landbruk i rapporten?
– Det er ingenting arbeidsgiveravgift og ingenting om landbruksstøtte, og det er litt fordi vi ønsket et enstemmig utvalg. I landbruket er hele produktivitetsøkningen tatt ut i færre arbeidsplasser. Det er ikke fiskeriet, landbruket og industrien som bestemmer utviklingen i bygdene framover. Produktivitetsøkningen i disse næringene gjør at vi kan kan bruke tida til å pleie hverandre, lage kaffe til hverandre og skrive bøker til hverandre. Utfordringen er bare å gjøre det mer attraktivt i bygdene. Da trengs satsing på grunnleggende infrastruktur, det er en forutsetning for alt som er av desentralisering. Her har staten løpt fra ansvaret. De virkelige fellesgodene må staten ta ansvar for, og der er vi i utvalget veldig tydelige. Så er det noen som kritiserer at vi ikke sier noe om for eksempel fiberbredbånd, men det er viktig at vi er teknologinøytrale. Den beste teknologiske løsningen kan variere fra sted til sted, sier Norman.
Han viser til at urbaniseringsbølgen vært uten sidestykke de siste årene. Spørsmålet da blir hva det er som gjør at folk trekker til byene.
Norman etterlyser at selve begrepet «innbygger» må fylles med nytt innhold.
– Du har jo disse pene menneskene med folkeregisteradresse på Frogner, hytte på Geilo, en annen hytte på Sørlandet og en leilighet i Spania. Hvor bor de egentlig? Kanskje vi må begynne å å dele inntektsskatten mellom de ulike stedene? I så fall er ikke Geilo noen liten bygd, men en ganske stor bygd.
Utvalgslederen mener tida hvor folk finner et sted å høre hjemme og så blir boende der er over.
– Det er nok en mentalitet som henger litt igjen fra bondesamfunnet om at vi hører hjemme på gården der vi ble født. Vi må kanskje frigjøre oss fra den tankegangen. Om alle blir boende samme sted hele livet, blir det veldig enkelt for dem som jobber hos Folkeregisteret. Og jeg vet ikke hva meningen med livet er, men jeg er ganske sikker på at det ikke er å sørge for at det blir mindre å gjøre for Folkeregisteret.
Martin Arstad Isungset (ISS/UiO) snakker om sammenhengen mellom fødselsrekkefølge og utdanning.
En ny forskningsfront avdekker at politikere og planleggere i distriktene ikke tar høyde for befolkningsnedgangen, til tross for at man vet den kommer. – Vi ser en sentrum-periferi-konflikt, som kan føre til polarisering mellom by og bygd. Ulvedebatten er kanskje en markør på denne polariseringen, sier Ulla Higdem ved HINN.
Rapporten bekrefter vel at det mangler politisk vilje til å ta grep. Hvis vi gikk inn for å videreutvile/bearbeide våre egne ressurser og råvarer så ville arbeidsplasser også for høyt utdannet ungdom komme i kjølvannet. Å legge om denne kursen trenger vilje. Det ville være en investering for landet vårt. Det blir ikke arbeidsplasser i Kjøllefjord ved å investere i leiligheter i London.
Jeg sitter i ett av våre hjem på Østerlen i Skåne hvor Sverigedemokratene har overtatt hele det politiske landskapet. Hovedsaklig unge og gamle menn det har surnet for og som ønsker lov og orden og ingen innvandrere. Østermalm i Sth og Vasastaden i Gtb er ikke moderat, men sosialdemokratisk. Det er kvinnene som har overtatt studieplassene og de lever singel eller sammen med pent brukte menn i storbyene. Det er en mangel på velutdannede kulturelle unge menn som også bor i storbyene. Hva tiltrekker disse til Nordfjoreid som Normann nevner med sykehus i Eid, Volda og Ålesund og høgskole i Volda og Ålesund og flott natur uten kulturtilbud, kafeer, restauranter og hippe butikker ? Intet. Industriarbeidsplasser i Herøy, Ulstein og Hareid ? Nei her er ikke mange likeverdige partnere og finne og det hjelper ikke med flyplass på Hovden eller Vigra. Ideen om det sentrale bygde Norge er forvitret og er som i Sverige i ferd med å bli steder for sure unge og gamle menn. Det er storbyene som har tiltrekningskraften og dynamikken og det hjelper ikke med distansearbeide.