Det siste trenger ikke bety så mye. Formuleringer fra en regjeringserklæring skrevet på kort tid bør ikke tillegges for stor vekt. Den endelige diagnostiseringen av AP/SP-regjeringens boligpolitikk, må vente minst til publiseringen av boligmeldingen den har varslet.

Det synes likevel interessant å bruke Hurdalsplattformens boligpolitiske minimanifest som en inngang til å diskutere veien videre for 75-årsjubilanten Husbanken. Nedenfor skisserer jeg noen mer eller mindre sannsynlige utviklingslinjer for den godt voksne statsbanken. Disse utviklingslinjene kan oppsummeres med stikkordene «gjenfødelse», «fornyelse» og «stabilitet».

Mulige og umulige utviklingslinjer

For en historiker som skriver i 2021, virker det utenkelig med en gjenfødelse av Husbankens slik den fungerte i den lange etterkrigstiden, en periode kjennetegnet av en radikalt annerledes boligpolitikk og helt andre samfunnsforhold. Fra ca. 1950 til 1982 var Husbanken Norges fremste boligbyggings- og boligkvalitetsgarantist. I denne perioden var institusjonen en del av et boligpolitisk system kjennetegnet av regulerte boligmarkeder og ikke-kommersiell statssubsidiert boligreisning i stor stil. Husbanken stod for god, men nøktern standard, og finansierte vanlige selvbyggere og borettslag over hele landet. I sin bok om Husbanken Midt-Norge fra 2006, skriver Kari Helgesen at de ansatte på slutten av1960-tallet opplevde at Husbanken «var mest kjent for sine kostnadsgrenser. Alt skulle være ytterst nøkternt, og ‘husbankstandard’ ble et begrep. Man hadde for eksempel ‘kjøkken med husbankstandard’ og et ‘parkett-tilsyn’».

Dette kan virke fremmed for oss i dag, men Husbankens kvalitetsbestemmelser var et ledd i statens bestrebelser på å kanalisere knappe ressurser til flest mulig. Alt som minnet om luksus, ble ikke akseptert. For Husbankens arkitekter i Carsten Boysen-tradisjonen gjaldt det å tegne nøkterne, men gode boliger tilpasset alle samfunnsgrupper. Tanken var at gode lysforhold, tilgjengelighet og mulighet for variert livsutfoldelse (privatliv, samvær mv.) innenfor hjemmets fire vegger var universelle kvaliteter alle skulle få lov til å oppleve.

Det er flere grunner til at dagens Husbank vanskelig kan gjenfødes som motor og kvalitetsvokter i nybyggingen, slik den fungerte i sosialdemokratiets storhetstid. For det første er det lite trolig at stortingsflertallet vil ønske en omfattende satsing på statlig boligkreditt, i situasjon hvor vi har et velfungerende privat bankvesen og en mye høyere allmenn boligstandard enn i tiårene etter andre verdenskrig. Norges integrasjon i Europas indre marked gjennom EØS fra 1994, setter også visse begrensninger på statens mulighet til å subsidiere og finansiere boliger. Hvis Husbanken plutselig hadde oppskalert sin utlånsvirksomhet til etterkrigsnivå kan vi være trygge på at ESA, EFTAs kontrollorgan for EØS-avtalen, hadde tatt en klage fra den private banknæringen på alvor. Bankforeningen fikk riktignok ikke medhold, da den i 1995 klaget Husbanken inn til ESA for brudd på europeisk konkurranselovgivning. ESAs endelige domsavsigelse var imidlertid klar på at staten ikke kunne tillate seg hva som helst: det fantes en grense for Husbankens andel av boliglånskaka.

En gjenreisning av Husbanken til gamle høyder er videre urealistisk, fordi det ville vært et fundamentalt brudd med hovedtrekkene ved norsk boligpolitikk siden årtusenskiftet. På 1980- og 1990-tallet ble det kort fortalt gjennomført et systemskifte i norsk boligpolitikk. Den lange etterkrigstidens boligpolitikk gikk i graven og ble erstattet av en politikk som bygget på helt andre ideologiske premisser: statsstøttet, ikke-kommersiell boligreisning, generelle subsidier og regulerte boligmarkeder ble byttet ut med markedsbasert boligbygging, utstrakt behovsprøving og idealet om frie og «velfungerende» boligmarkeder. Anno 2021 er boligpolitikken fra den lange etterkrigstiden snudd på hodet. Veien tilbake til Husbankens storhetstid er lang og trolig vanskelig å forestille seg, for et folk og et politisk-byråkratisk toppsjikt som er vant til at private aktører styrer showet på bolig- og boliglånsmarkedet.

Finansnæringen står sterkt i boligsektoren i jubileumsåret 2021, og ville protestert hvis staten forsynte seg grovt av boliglånskaken. Fra slutten av 1990-tallet har Husbanken lojalt spilt rollen som supplement, men sjelden eller aldri konkurrent til de private kredittinstitusjonene. På 1960- og 70-tallet finansierte Husbanken 50 til 80 prosent av alle nye boliger. Mellom 2015 og 2020 oversteg aldri Husbankens andel av nyboligfinansieringen 20 prosent.

Selv om etterkrigstidens boligpolitikk er en del av en verden vi har mistet, er det selvsagt politisk mulig med en viss fornyelse i den nære framtid. Mindre og mellomstore politikkjusteringer har forekommet gjennom hele Husbankens historie, og det er ingen grunn til å tenke at neste stortingsperiode ikke kan stå i fornyelsens tegn. Det synes fullt mulig for den nye Støre-regjeringen å realisere ambisjonen fra Hurdalsplattformen om å utvide Husbankens finansieringsordninger til nye grupper, som for eksempel førstegangsetablerere med ordinære inntekter som sliter med å etablere seg på boligmarkedet i de største byene. Ambisjonene fra Hurdalsplattformen om å styrke Husbankens satsing på boligetablering i distriktene er selvsagt også langt innenfor det som er mulig å realisere.

Når det er sagt vil ikke en fornyelse av Husbanken nødvendigvis vær en enkel politisk operasjon. Også politikkendringer som fremstår som udramatiske i det store bildet kan møte skarp motstand fra den politiske opposisjonen, media, organisasjoner og representanter for bolig- og byggenæringen.

Høyre, det største opposisjonspartiet, har vært en trofast støttespiller for Husbankens vending mot vanskeligstilte grupper på 1990- og 2000-tallet. Partiet kan dermed forventes å protestere mot substansielle utvidelser av Husbankens mandat. Banknæringen har på sin side samarbeidet godt med Husbanken i lange perioder, men ikke ønsket en stor rolle for Husbanken i boligfinansieringen. Det var ikke for moro skyld at Bankforeningen klaget Husbanken inn for ESA i 1995, men for å forsvare medlemmenes økonomiske interesser. Representanter for finansbransjen har videre vært opptatt av å begrense startlånet til grupper som har små utsikter til å fullfinansiere boligkjøp i en ordinær spare- eller forretningsbank. I lys av dette virker det trolig at banknæringen og antagelig også næringslivspressen, vil reagere negativt på forslag om å utvide startlånet til nye grupper.[3] Kanskje regjeringen vil erfare at det er like greit å legge bort eller nedjustere ambisjonene fra Hurdalsplattformen om å utvide Husbanken «samfunnsoppdrag, målgrupper og lånerammer»?

Mer generelt er det mye som taler for stabilitet i boligpolitikken og Husbankens virksomhet de neste stortingsperiodene. Dagens boligsosiale politikk basert på behovsprøvde finansieringsordninger (startlån, bostøtte mv.) rettet mot vanskeligstilte husholdninger, er en politikk som i liten grad provoserer private næringsinteresser, politiske partier eller den jevne boligeier. I det som fortsatt er en generøs velferdsstat i et komparativt perspektiv, er det få som mener at bostedsløse og lavinntektsfamilier bør greie seg uten noen form for statlig hjelp på boligmarkedet. Husbanken har spilt en helt sentral rolle som finansieringskilde, rådgiver og samarbeidspartnere for kommunene i dette arbeidet de siste 20 årene. Det er ingenting som tilsier at det vil endre seg i neste stortingsperiode. Samtidig kan de økonomiske og politiske kostnadene ved en økning av statens engasjement i boligsektoren være store og ukjente. Det gjelder både etableringen av en ikke-kommersiell tredje boligsektor og en kraftig utvidelse av Husbankens boligfinansieringsvirksomhet. Mye taler altså for at framtidige regjeringer vil videreføre det boligsosiale og markedsorienterte systemskiftet i boligpolitikken som ble fullført etter årtusenskiftet. Også mindre og mellomstore justeringer av Husbanken kurs kan vise seg vanskelig å gjennomføre i praksis.

Boligsosial stabilitet?

I denne artikkelen har jeg argumentert for at Husbankens utvikling etter regjeringsskiftet vil preges av boligsosial stabilitet. Selv om ord som «vanskeligstilte» og «boligsosial» ikke nevnes i Hurdalsplattformen, er det sannsynlig at Husbankens finansieringsordninger fortsatt vil rettes hovedsakelig mot lavinntektsgrupper med presumtivt langvarige etableringsutfordringer på boligmarkedet. «Vanlige folk» flest over hele landet vil slik sett måtte greie seg med lånetilbudene som markedsføres av private aktører. Den nye regjeringen har allerede økt Husbankens lånerammer med to milliarder kroner, men dette er hovedsakelig ment å komme barnefamilier med lavinntekt og andre vanskeligstilte til gode.[4]

Mot mine spådommer kan det innvendes at historikerlauget har en svak track record fra framtidsprognoser. Få historikere spådde Berlinmurens fall eller Sovjetunionens sammenbrudd. Meg bekjent var det heller ingen norske historikere eller samfunnsvitere som forutså bank- og boligkrisa på slutten av 1980-tallet. Det siste eksempelet minner om at historien med sin list kan påvirke Husbankens virksomhet på uventede måter også i framtiden. I bolig- og bankkriseårene (1989-1993) finansierte Husbanken nesten alt som ble bygget. Dette var en uventet utvikling i en samtid, som hadde begynt å vende seg til Willoch-regjeringens (1981-1986) deregulering av kredittmarkedet. Også i framtiden kan staten ønske å bruke Husbanken som en motkonjunkturbank i perioder hvor den private banknæringen er nede for telling. Sist gang det skjedde i stor stil var i finanskriseårene 2008-2009, hvor den rødgrønne regjeringen økte Husbankens utlånsrammer i en utfordrende situasjon for norsk økonomi. Det bidro avgjørende til å opprettholde en viss boligbygging og sysselsetting i den konjunkturutsatte byggenæringen.

Uavhengig om Husbankens videre skjebne vil preges av «gjenfødelse», «fornyelse» eller «stabilitet», er det snakk om en 75-åring med relativt god helse og lovende framtidsutsikter. I noen perioder har ansatte i Husbanken fryktet for sine arbeidsplasser. Kanskje har aldri nedleggingsspøkelset vært helt reelt, men det har på ulike tidspunkter vært på tale å fordele institusjonens ansvarsområder mellom ulike virksomheter. I dag tyder det meste på at Husbanken vil leve i mange år framover. Budskapet i Hurdalsplattformen er at Husbanken skal utvikles og ikke avvikles. Som alle regjeringer etter andre verdenskrig har erfart, kan regjeringen Støre og dens etterfølgere erfare at Husbanken er et ålreit redskap å ha av mange ulike grunner. Husbanken vil kanskje aldri gjenerobre den bunnsolide posisjonen den hadde i folks bevissthet i gullalderen (1950-1981), men den er langt fra en museumsgjenstand som holdes i live i kraft av sin affeksjonsverdi. Tvert imot.

Det kan argumenteres for at Husbanken har forsvart sin eksistensberettigelse, ved å ta ansvar for mange svært sentrale oppgaver på vegne av fellesskapet, også etter at den mistet sin posisjon som den største kapitalkilden for nye boliger. Den har ikke bare fungert som motkonjunkturbank for byggenæringen i kriseår, men i tillegg vært et redskap i omformingen og utbyggingen av den norske velferdsstaten. Omsorgsboliger, sykehjem, barnehager, studentboliger og kommunale utleieboliger er alle eksempler på velferdsstats-bygninger som har blitt finansiert ved hjelp av Husbankens finansieringsordninger. Vi må heller ikke glemme at Husbanken fra slutten på 1990-tallet gikk inn med stor kraft i arbeidet med å assistere kommunene, i det boligsosiale arbeidet rettet mot bostedsløse og andre vanskeligstilte. Dette er et politikkfelt som ofte glemmes i den allmenne boligdebatten, men det er av uvurderlig betydning for familier og enkeltpersoner som sliter med å skaffe seg og opprettholde et trygt boforhold. Norsk boligpolitikk ble ikke avskaffet på 1980- og 1990-tallet, som en del har antydet[5], men fikk en smalere og mer sosialpolitisk profil.

De siste 25 årene har Husbanken kort fortalt hatt både en samfunnsbyggende funksjon og en krisefunksjon. Den har tilpasset seg og gjennomført nye oppgaver i takt med samfunnsutviklingen og vekslende regjeringers ønsker. Det siste tiåret har Husbanken videre vist sin evne til omstilling gjennom en omfattende satsing på digitalisering av virkemidler, tjenester og saksbehandlingssystemer.

Til sist er det verdt å minne om at Husbanken er staten og det demokratiske fellesskapets tjener. Det ble enda klarere da statsbanken også formelt ble omgjort til et forvaltningsorgan i 2010. Husbankens ansvar er og blir å gjennomføre stortingsflertallets politikk og målsettingene i de årlige tildelingsbrevene fra departementene. Selv om ledelsen og de ansatte kan påvirke boligpolitikken i stort og smått, er de ikke herrer i eget hus. Også i framtiden er Husbanken dømt til å seile på en kurs bestemt av andre. Slik er det, og slik bør det være i et demokratisk samfunn med mange konkurrerende hensyn og velferdsformål.