Lukk
Plan – Tidsskrift for samfunnsplanlegging, regional- og byutvikling

Etterlyser en mer nyansert fortettingsdebatt

Bengt Andersen (AFI) ønsker seg mindre debatt om byggehøyder og mer om boligkvalitet, nabolagskvalitet, tilgang til grønt, og økologiske og sosiale konsekvenser av fortettingspolitikk.

Nydalen i Oslo er et transformasjons- og fortettingsområde hvor det nye og det gamle sameksisterer. Foto: Joar Skrede.

I sin artikkel i siste nummer av Plan diskuterer Bengt Andersen, Joar Skrede, Hanna Hagen Bjørgaas og Yngvild Margrete Mæhle hvilke avveininger som må foretas i diskusjoner om fortetting.

Ifølge Andersen må flere sosiale, kulturelle og økologiske forhold få plass i fortettingsdebatten, slik at kunnskapsgrunnlaget for fortettingsbeslutninger blir sterkere.

– Jeg synes debatten om fortetting ofte blir ensidig. Ofte er det enten snakk om de som ikke ønsker å få blokker nært boligen sin, eller de som snakker om klimafordelen. Men få prøver å ta med ulike dimensjoner og konsekvenser av fortettingspolitikken i en tekst. Det er heller ikke så mange samfunnsvitere som skriver artikler sammen med biologer, og det er moro å få til, sier Bengt Andersen.

Fortetting har vært vedtatt politikk siden 1990-tallet, og postuleres av både eiendomsutviklere og forskere. Likevel forblir fortettingen stadig et av byutviklingens heteste diskusjonstemaer. Forfatterne etterlyser at flere sosiale, kulturelle og økologiske forhold får plass i debatten.

Andersen mener at det viktig også å ta hensyn til at byen er et eksisterende samfunn med beboere som har skapt seg et liv i byen, og som ikke ønsker seg store forandringer. I stedet mener han det ofte blir fokus på de fysiske, arkitektoniske og miljømessige sidene.

– Når jeg forsker på medvirkning i norske byer, ser jeg en utstrakt medvirkningstrøtthet, sier Bengt Andersen. – Det er mange av de samme som skriver i avisen, og stort sett folk som motsetter seg prosjekter. Foto: OsloMet.

Du er ikke redd for at man ikke klarer å skille mellom medvirkning som bidrar til bedre byutvikling på den ene siden, og en mer navlebeskuende nimbyisme på den andre?

– Det er klart det er utfordringer og dilemmaer. Når jeg forsker på medvirkning i norske byer, ser jeg en utstrakt medvirkningstrøtthet. Det er mange av de samme som skriver i avisen, og stort sett folk som motsetter seg prosjekter. Man får ikke bygd mye hvis man skal høre på alle som protesterer. Men man må trekke folk med, og ta innspill på alvor. Mye av medvirkningen påvirker ikke nødvendigvis prosjektene slik man ønsker selv.

Andersen forteller at han er opptatt av et så bredt og godt kunnskapsgrunnlag som mulig, mens avveiningen er en mer politisk oppgave.

Hva bør man ta hensyn til, enkeltbeboeres opplevelse av et sted som satt og permanent, eller bør man søke en mer flyktig stedsfølelse i disse sakene?

– Det er et godt spørsmål, som også krever normative svar. Man kan reflektere litt rundt det. Det blir litt som i gentrifiseringsdebatten, hvor forskere sier at nå føler personer med minoritetsbakgrunn seg fremmedgjort. Men inntar man et lenger perspektiv, så følte den hvite arbeiderklassen det samme i sin tid. Byen er jo i endring, og jeg vil anta at få ønsker seg en by som er satt.

Forskeren fra AFI mener det er avgjørende at flere hensyn kommer fram i debatten, både positive og negative konsekvenser ved fortetting. I artikkelen diskuteres økologiske og kulturelle faktorer, som ofte får mindre oppmerksomhet enn klimagassutslipp og urban befolkningsvekst.

Hver tidsepoke i byutviklingen følger sin logikk og sine diskurser. Forskere, politikere og utbyggere synes enige om fortetting som dagens store morfologiske byutviklingsstrategi. Blir tenkningen for ensporet?

– Kanskje. Det er klart at byutvikling og samfunnsutvikling burde dreie seg om mye mer enn diskusjon om byggehøyder. Det burde vært mer debatt om boligkvalitet, nabolagskvalitet og tilgangen til grønt. Og ikke minst de økologiske og sosiale konsekvensene av den politikken som føres. Et annet aspekt er at vi tilrettelegger for befolkningsvekst i byen. Om vi ikke bygger i Oslo, vil folk bosette seg andre steder. Noen  ønsker by med et mer storbyaktig preg, mens andre vil grille i hagen. Det er smakspreferanser og estetikk inne i bildet, og dette skinner gjennom i debattene. Hele greia er et lite minefelt.

Les artikkelen her.

Les siste nummer av Plan her.

Artikkelen er merket med:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *