Fargeveilederen ble presentert på Deichmann Bjørvika 23. november i fjor og kan leses her.
Hvilke tradisjoner har hovedstaden for fargebruk?
– Oslos eldre arkitektur er preget av fargene på materialene som ble produsert lokalt, sier Anne Marit Vagstein og Thea Rynning, begge seniorarkitekter i Plan- og bygningsetaten.
Teglverkene rundt byen fremstilte rødt tegl, som ble brukt i industriarkitekturen og institusjoner som skoler, kirker og sykehus.
Rødfargen ble gjerne kombinert med importert gul tegl og eller blandet med lokalt produserte pigmenter som kromgul, kromrød og kromgrønt.
– Slottet, børsen og universitetsbygningene fra begynnelsen/midten av 1800- tallet har vakre fasader der de lyse, enhetlige fargetonene fremhever bygningenes lys og skyggespill. Bygårdene fra midten av 1800-tallet i pusset mur er det mange av sentralt i Oslo – her skulle fargene imitere kalkstein og var opprinnelig ofte gylne og duse. Pussfasader som imiterte rødt tegl kunne også forekomme. Da boligbyggingen skjøt fart etter krigen kom det nye, lette fargevalører
Den nye fargeveilereden, som Rynning har vært prosjektleder for, viderefører disse tradisjonene.
– Den fremhever et mangfold av farger og materialer som har utviklet seg i byen over tid. Noen farger går igjen flere steder – de kraftige røde og rødbrune fargene, okergult, gule og gylne farger og i mindre grad grønt. Dette er tradisjonsfarger som i stor grad fortsetter å prege nåtiden.
Vi bor langt mot nord, med begrenset fargespill fra lysets og naturens side i vinterhalvåret. Hva har det å si for fargevalg?
– Fargene vi bruker ute skal fungere med et skiftende lys, og det er nødvendig å tenke på fargenes uttrykk gjennom årstidene. Det er derfor viktig å spørre seg hvordan en farge som er vakker mot det vårgrønne, vil opptre i november. Veilederen oppfordrer folk til å bruke tid på fargeprosjektet sitt og anerkjenne at det må gjøres ulike overveielser som gjelder årstidene, men også lysforholdene vurdert ut fra himmelretningene.
Veilederen gir konkrete tips om vurderinger i forkant av byggeprosjekter. Vagstein og Rynning oppsummerer:
Ikke bruk kjølige farger hvis det varme vestlyset er mest fremtredende der bygget befinner seg, de varme fargene vil lyse opp, de kjølige får gulstikk og svekkes i utstråling.
Veilederen legger til rette for at innbyggere og profesjonelle selv kan gjøre kvalifiserte vurderinger.
– Fargen bør skape gode dialoger mellom enkeltbygninger i gateløp og i bystrøk. Derfor må man se fargeprosjektet i sammenheng med det som er rundt.
Seniorarkitektene har ikke noe enkelt svar på hvorfor så mange utbyggere velger hvitt, grått og andre forsiktige farger:
– Men en viktig målsetting for fargeveilederen er å fjerne noe av frykten for å bruke farger. Arkitekturens farger påvirker oss og er en viktig kilde til glede.
Vagstein, Rynning og PBE opplevde bestillingen fra byrådet som ambisiøs, og i arbeidet la de stor vekt på områdeperspektivet som også står sentralt i Oslos arkitekturpolitikk.
– Fargen kan styrke bystrøkenes karakter, den kan samle bebyggelse, skape enhet og binde sammen arkitekturen, eller bryte opp monotoni. Den kan skape atmosfære.
Rynning og Vagstein understreker at veilederen er tenkt som nettopp en veileder. Den skal inspirere, ikke bli en tvangstrøye:
– Politikerne ønsket ikke en veileder som er juridisk bindende, heller ikke et formanende og detaljstyrende produkt, men en veileder som er åpen og inspirerende. Kunnskap er viktig for at vi skal kunne bruke fantasien og se muligheter. Kunnskap bidrar også til mer dialog og diskusjon om farger i prosjekter.