Hvordan kan vi planlegge uten å drepe det urbane livet? Alf Jørgen Schnell undersøker hvordan John Keats kan lære radikale urbanister viktigheten av å holde roen når det står på som verst i en kaotisk og stygg by.
Den romantiske poeten John Keats brukte begrepet «negativ evne» for å beskrive ferdigheten til å ikke få panikk.
Han forklarer begrepet på noe tilfeldig vis til sin bror, i et brev som oppsummerte en samtale han hadde hatt med noen venner: «Jeg tenker på en negativ evne,» skrev Keats, «det vil si, å være i stand til å bli værende i det usikre, i mysterier og tvil, uten å gripe nervøst etter fakta og fornuft.» Diktere måtte mestre dette, mente han.
Evnen er negativ fordi den preges av fraværet av det irriterende behovet så mange har etter å rømme fra kompleksitet.
Shakespeare evnet å stå stødig i det usikre, mente Keats. Shakespeare evnet å dikte frem en rekke perspektiver hvor ikke ett representerte det sanne. Dette til forskjell fra poeter som Samuel Taylor Coleridge, som ifølge Keats led av en trang til å søke etter den ene sannheten.
Poenget mitt, som jeg antar er i overensstemmelse med Keats’, er selvsagt ikke at vi fullstendig skal forlate troen på sannhet. Det vi bør lære, er å beherske oss selv, for på den måten klare å handle, eller skape, som litteratene kaller det. Målet er dermed ikke en mystisk dunkelheit, de reaksjonæres fantasi, en drøm som lar dem slippe fri fra rasjonelle innvendinger. Jeg tar snarere til orde for at vi må lære oss å håndtere kompleksitet, noe de reaksjonære nettopp ikke mestrer der de nervøst griper etter en fantasifull fortid.
Byer, i hvert fall ekte byer, karakteriseres av å være komplekse organismer. Mange har i møte med byens mangfoldighet næret et ønske – i ordene til urbanisten Jane Jacobs – om å drepe denne kompleksiteten hun sammenlignet med en form for biologi. Mange vil drepe denne levende organismen for så som en taksidermist, fortsatte Jacobs (1992, 373), bygge opp utstoppede gjenskapninger. Selv siktet hun til hagebybevegelsens drøm om britiske provinsbyer, så vel som modernistenes vel så ordnede luftige byer enten reist i kjølvannet av sanering av gammel bebyggelse eller på oppkjøpte jorder rundt byen, og på den måten var den kaotiske slummen erstattet med orden og luft.
I dag er det kanskje mer nærliggende å tenke på Arkitekturopprøret som en aktør som mangler negativ evne. De forakter vår tids by og ønsker å gjenreise hva de kaller en klassisk by med små bygninger med fasader som imiterer eldre stiler.
Vi kan i dag også tenke på dem som ønsker å sende inn politiet for å håndtere byens kaos, så som Jan Bøhler som melder overgang fra Arbeiderpartiet til Senterpartiet, og i sin mislykkede valgkamp i 2021 beordret at politiet mannsterkt skulle møte opp på østkantens T-banestasjoner og ransake passasjerer. Mange ønsker, med andre ord, å kontrollere byen: De møter mangfold og kompleksitet med et redselsfullt ønske om å temme det, eller i verste fall på voldelig vis fjerne det. Komplekse, gjerne strukturelle utfordringer møtes med enkle politiske løsninger. Disse tre grupperingene, tradisjonalister, en del etterkrigstids-modernister og politi-tilhengere mangler negativ evne.
Men selv om alle disse retningene er problematiske, finnes det også en svært mangelfull form for negativ evne i bysammenheng. Der enkelte ønsker å gripe inn for å fjerne, kan det å ikke gripe inn eller stryke det som allerede eksisterer være en vel så konservativ fremgangsmåte – og det selv om den er preget av negativ evne.
Den nevnte amerikanske urbanisten Jane Jacobs var eksempelvis en sterk forsvarer av kapitalismen, og det er flere både implisitte og eksplisitte paralleller mellom hennes avsky for å gripe inn i byen gjennom sosial politikk og det liberalistiske påbudet om at vi ikke må gripe inn i økonomien, det vil si, påbudet om at vi simpelthen må la markedets usynlige hånd gjøre sin greie, så resultatet angivelig blir til alles beste. Det blir det selvsagt ikke, laissez faire er en ideologi skapt for å tjene de rike på bekostning av alle andre.
For det er ikke slik at liberalister bare lar det skure og gå. Forslagene liberalister fremsetter for byen er ment å være konserverende. Jovisst oppmuntrer liberalismen oss til å kjølig stå og vente mens vi ser på byen: Stiger eksempelvis boligprisene, ja, så er det bare å vente, for stigende priser betyr good business, og da vil flere entreprenører komme på banen, flere boliger vil bli bygd, og prisene vil så falle. Byen, eller økonomien, en biologi med egne naturlover. Eller som Jacobs ville sagt det, byen er ikke kaotisk, den er preget av en ordnet kompleksitet, et begrep hun henter fra biologien og kompleksitetsteori (Jacobs 1992, 432-433).
Samtidig vet vi, og liberalistene, at dette ikke er tilfelle, byen følger på ingen som helst måte logikken liberalistene mener ligger til grunn. Som de politiske teoretikerne Mitchell Dean og Kaspar Villadsen (2016) har tydeliggjort, er et grunnproblem i (ny)liberalismen som politisk rasjonalitet at den på den ene siden tar sivilsamfunnet (med sine økonomiske aktører) for gitt, et felt av liv som politikk angivelig kan hemme. På den andre siden er denne «vitalismen» noe som skal skapes og stimuleres gjennom nyliberal politikk.
Derfor må nyliberale politikere og planleggere handle, handle for å forsøke å få deres logikk til å bli sann. «Hva, synker ikke boligprisene av seg selv slik teorien om likevekt slår fast?» Vel, da må de, som eksempelvis Jacobs foreslår, subsidiere eiendomsentreprenørene, så de kan bygge flere boliger. Og hvorfor ikke fjerne noen av de livshemmende reguleringene boligmarkedet er beheftet med, trekker eksempelvis fort vårt eget Høire frem, sånn at fuglen kan slippes løs fra buret og fly som den skal. Regulering om sol på hvert kjøkken, den må bort, regulering om at alle fortjener eks antall kvadratmeter å bo på, den må bort. For da vil det angivelig bygges så mange flere, rimelige og gode boliger.
Det er for øvrig slettes ikke overraskende at da bygdøybeboer Nikolai Astrup var kommunalminister for få år siden, mente han at vi hadde mye å lære av minihusbevegelsen. Høyresidens fantasi har alltid vært at de rike skal bo i slott, mens resten av befolkningen skal bo i trailercamp. Før kunne de forklare adressen til folk som følge av motivasjon: Adel har vi ikke i Norge; noen bor i slott fordi de har kjempet seg til det, mens andre bor i trailere eller små, dyre leieleiligheter fordi de simpelthen ikke er motivert nok til å jobbe hardt. Nå kunne denne fortellingen endres, nå kunne Høyre slå fast at folk bor i små hus fordi det er kult.
Så, laissez faire-politikken, la det skure og gå-politikken, er alt annet enn det, den er en aktiv favorisering av de rike på bekostning av alle andre, her illustrert med boligmarkedet. Målet er å skape en slags falsk biologi, en zombie, en teori preget av hummer-metaforer hvor de som vet å rette seg i ryggen bor bra, mens alle andre kan lide eller simpelthen flytte ut av byen.
Så hvis én fallgruve er fravær av negativ evne, altså, å rømme fra byen mens politiet ordner opp, representerer en annen denne konservative varianten av negativ evne, hvor observatøren beholder roen i kaoset, men bare for å innføre politikk som bevarer det bestående, og på den måten bevarer overklassen.
Det er, vil jeg hevde, nødvendig at vi stimulerer vår egen evne til en revolusjonær negativ evne. Denne vil, i likhet med høyresiden, ikke ta biologien for gitt, men skape ny «biologi», det vil si, kultur, det vil si, andre zombier. Men denne nye skapelsen vil ikke være en enkel negasjon av det som allerede finnes, slik de som vil rømme byen står for. Nei, vi må heller transformere byen. Det vil si, byen bør ikke jevnes med jorden, men perfeksjoneres.
Fordelen med en slik revolusjonær holdning, er at vi for det første unngår å mate hva Michel Foucault kalte «fascisten i våre hoder». Med andre ord, istedenfor hva den konservative psykologen Jordan Peterson kaller en motgift for kaos, må vi heller lære oss å leve med det.
Det er det essayisten Rebecca Solnit har hevdet, da hun en gang tidligere anvendte begrepet «negativ evne» i møte med byen. I boken Å gå seg vill: En felthåndbok oppfordrer Solnit oss nettopp til å gå oss vill, og til å reflektere over alt vi ikke vet, hva hun omtaler som terra incognita, det vil si, de såkalte uoppdagede flekkene på kart, slik eksempelvis Telemark var på et kart hollendere lagde på 1600-tallet fordi de ikke turte å reise dit.
Til forskjell fra henne, vil jeg hevde at negativ evne ikke bare bør være snakk om et spørsmål om eksistensiell eller psykologisk væren i byen, vår personlige evne til å takle usikkerhet. Det er selvsagt viktig, men negativ evne bør vel så mye åpne for et særegent perspektiv vi møter byen med når vi tenker på den.
Vi kan ikke bare gå oss vill i byen. Vi trenger også negativ evne når vi nettopp ikke går oss vill, når vi eksempelvis ser på et plankart over byen, og tenker, hvorfor kan ikke vi være med å utforme planene for byen? Eller tenker, hvordan kan vi gjøre det umulig for folk å bo i slott, og helt selvsagt for alle å bo rimelig i en kåk på 200 kvadratmeter? Med negativ evne kan vi også unngå å erstatte byens kaos med plener og luft, slik tidligere tiders kritikere av den kapitalistiske byen ønsket, men heller bidra til å fjerne ufrivillig kaos og indusere frivillig kaos.
Et slikt overordnet blikk på byen preget av negativ evne, vil også gjøre det åpenbart for oss at høyresidens sedvanlige hylles av laissez faire-kaos i virkeligheten ikke er kaos, det heller snakk om en ubegripelig ordnet kjedsommelighet. For å igjen henvende oss til boligpriser: Vi vet alle at stigende priser fører til gentrifisering, kapitalister tjener sin profitt og en rik middelklasse tar over byen, og gjør i det hele vilkårene ikke bare til andre umulig, men også liv mer generelt. Istedenfor kulturproduksjon, får vi «kulturhus», istedenfor urbanitet, får vi fake street food, istedenfor fanziner får vi ironiske Natt&Dag-smileys og så videre og så videre. En revolusjonær negativ evne vil til forskjell fra den konservative legge forholdene til rette for en ekte urbanitet, en urbanitet Jane Jacobs med rette irettesatte kritikere av kapitalismen for å glemme, enten de nå var reaksjonære tradisjonalister eller modernister teknokrater. En slik revolusjonær negativ evne vi til forskjell fra Jacobs få frem det innlysende, også kapitalismen er i ferd med å fordrive byen.
Målet med vår revolusjonære negative evne kan kanskje sies å være å lære oss å tenke hinsides godt og ondt, som filosofen Friedrich Nietzsche formulerte det. Jeg stjeler dette poenget fra kulturkritikerne Frederic Jameson og Mark Fisher (2012), som argumenterer for at vi må se muligheten for og begjæret etter og kommunisme i henholdsvis Wal Marts globale planlegging og third-spaces som er til stede i kjedekafeer som Starbucks, ikke for hva de er i dag, men for det de kan være i morgen.
Fisher (2013) har imidlertid et annet sted argumenterer mot negativ evne, som ifølge han kan være en «kunstnerisk dyd, men en politisk last». Der venstresiden nøye veier sine avgjørelser, skriver han, tvinger høyresiden på vellykket og effektivt vis gjennom sine programmer. Men slik jeg tolker negativ evne, er det en evne som nettopp evner å lære de av oss som tilhører venstresiden å tenke hinsides godt og ondt: Å innføre programmer som tar utgangspunkt i vår moderne virkelighet.
Med blikket negativ evne åpner for, kan vi lære oss at verden er både god og ond på samme tid. Trangboddhet og slummer er forferdelig, men det betyr ikke at en luftig og spredt by er å foretrekke. Dyre boligpriser er forferdelig, men det betyr ikke at vi ikke skal bruke milliarder på nye sosiale boliger. Fremmedgjøring kan være ensomt, men det betyr ikke at å kjenne naboen er bedre. Barcode bør ikke møtes med fordømmelse, men som en stor mulighet, hva kan vi bruke dette stedet til etter at vi har jaget vekk de utallige barcode bros på elektriske scootere?
Min venn, med henvisning til min borgerlige klesstil, pleide å si: «du har snudd om på ordtaket: ‘først skyter vi borgerskapet, så stjeler vi klærne deres’». Og kanskje er det slik vi på fredelig vis må gå frem, som virus går inn i materien i den hensikt å mutere organismen til noe fullstendig annerledes. Hvordan kan vi, eksempelvis, transformere et så provinsielt sted som Bjørvika om til en bydel full av automatiserte nattåpne kommunale kjøkken med gratis mat og store hotellrom til alle for 500 kroner måneden? En slik tenkning tar det beste vi har i dag, og setter det i en tenkt sosial fremtids tjeneste, en mulig fremtid som fordrives fordi vi ikke evner å takle kompleksitet. Vi kan likevel lære ett og annet fra liberalistene: Vi kan både kjølig observere og handle. Det er denne kombinasjonen vi kan kalle en negativ evne i politisk praksis, og som jeg vil hevde er særlig relevant i møte med en kompleks størrelse som byen.
Denne artikkelen ble lest opp som oppvarming til Trist Pikes konsert på Kafé Hærverk, Oslo den 26. august 2023.
Etter mange år med utbyggerstyrt inkrementell byutvikling i Paradis i Stavanger tok politikerne over styringen. Hvorfor skjedde dette og hvilke interesser og idealer styrer utviklingen nå? Noe av dette har NORCE og UiS undersøkt i en sosiokulturell stedsanalyse av Paradis.
I sin nye doktoravhandling vektlegger Anja Kristin Standal den materielle og juridiske siden av urbaniteten. Gode analyser av overgangen fra bygg til gate er mangelvare i den norske konstruksjonen av den kompakte byen, ifølge Standal. Hennes mål er bedre boliger på byens bakkeplan.
– Det handler om å gi elver og natur nytt liv og bygninger mer generøsitet, sier Erik Berg i Habitat Norge. Årets Habitat Day drøfter nettopp elvenes rolle i byrommet.
