Organisasjonen Industrianleggenes Fellesråd har gjennom flere år etterlyst svar på hva som vil skje når en støtteordning for 15 vernede industrianlegg utløper i 2020.
Industrianleggene, som spenner fra nedlagte gruver og tømmerfløtingsanlegg via gamle akevittbrennerier og trikotasjefabrikker til kanalanlegg og skipsverft, har de siste årene fått i størrelsesorden 60 millioner kroner årlig til drift, vedlikehold, administrasjon og nyinvesteringer.
Pengene fordeles mellom de 15 ulike industrielle kulturminnene gjennom et program som Riksantikvaren kontrollerer. Hvordan ordningen skal se ut i framtida og hvem som eventuelt skal administrere en slik ordning er foreløpig uvisst.
– Programmet er internasjonalt spesielt. I stedet for å plassere industrihistorien på museum, så har man fredet selve anleggene og lagt opp til vern gjennom bruk, sier Per Harald Grue, leder i Industrianleggenes Fellesråd og inntil i sommer styreleder for Atlungstad Brenneri i Stange kommune i Innlandet, som er ett av de 15 anleggene.
Atlungstad er det mest intakt bevarte historiske brenneriet i Norge og har en komplett produksjonslinje for spritproduksjon.
Grue trekker fram at de 15 anleggene bevares på en annen måte enn ved andre museer og inviterer publikum inn på en annerledes måte.
– Her har man fredet anleggene slik de er, med for eksempel arbeiderboliger og andre bygninger knyttet til det sosiale rundt og industrimiljøer, sier han.
Grue er år urolig for for hva som vil skje framover i tid når programmet går ut i 2020.
– Mange steder trengs det å tette tak og reparere bygninger. Dessuten har anleggene har håndverkere som både bidrar til å holde liv i immateriell kulturarv og som i mange sammenhenger danner grunnlag for nye arbeidsplasser. Det er gjerne to til tre håndverkere per anlegg. De representerer en kunnskapsbase både om anleggene, om håndverket og om hvordan anleggene ble drevet, sier Grue.
I 1994 ble den første verneplanen for å bevare tekniske og industrielle kulturminner lagt fram. Den konkluderte med at seks utvalgte kulturminner og kulturmiljøer skulle prioriteres. Seinere er ni anlegg kommet til.
– Det betyr at det er brukt nesten 700 millioner fram til i dag for å sette i stand anleggene. Vi ser med spenning fram til statsbudsjettet om noen uker, for vi har ikke fått noe signal om fortsettelsen, sier Grue.
– Vi mener det er gode grunner til å videreutvikle og gjøre anleggene enda mer attraktive for folk. Dette er viktig for å formidle historien om industrien som har formet det samfunnet som vokste fram fra slutten av 1800-tallet og fram til i dag, sier han.
Plan Tidsskrift har stilt Klima- og miljødepartementet en rekke spørsmål om framtida for støtten til de bevarte anleggene.
Statssekretær Maren Hersleth Holsen (V) vil ikke si om det er grunn til å forvente større eller mindre ramme for en slik ordningen for de teknisk-industrielle kulturminnene i statsbudsjettet som legges fram 7. oktober.
– Spørsmål om Regjeringens bevilgningsforslag for 2021 må vente til budsjettet er lagt fram for Stortinget, sier Holsen.
– Vil ordningen for teknisk-industrielle Kulturminner videreføres under administrasjon av Riksantikvaren?
– Jeg mener det er viktig at det gode arbeidet som er gjort gjennom bevaringsprogrammet for tekniske og industrielle kulturminner gjennom mange år føres videre. I oppfølgingen av kulturmiljømeldinga har Riksantikvaren hovedansvar for å utforme nye strategier for bevaring. Det er for tidlig å si akkurat hvordan bevaringsstrategiene vil bli innrettet. Det er et arbeid som vil ta tid, men departementet vil være i tett dialog med Riksantikvaren og andre berørte om dette arbeidet.
Kulturmiljømeldinga, eller «Nye mål i kulturmiljøpolitikken — Engasjement, bærekraft og mangfold» som den offisielt heter, ble lagt fram for Stortinget i vår.
Holsen sier at fylkeskommunene har fått flere oppgaver og økt myndighet i kulturmiljøforvaltningen som følge av regionreformen.
– Fra høsten 2020 overtar derfor fylkeskommunene flere tilskuddsordninger, deriblant tilskuddsordningen for tekniske og industrielle kulturminner. Ordningen vil være slik at Riksantikvaren fordeler tilskudd til hver fylkeskommune etter søknad. Fylkeskommunene gir deretter tilskudd til enkeltprosjekter i fylket etter søknad. Prosessen blir dermed den samme som for fredete hus i privat eie, sier Holsen.
Stedsidentitet og transformasjon av industriområder: Kamyren i Moss koker ikke lenger, men det koker rundt den.
Videointervju: Boken Midtøstens metropoler tar for seg byens framvekst, utvikling og egenart i Midtøstens tidlige historie. Fokuset ligger på bykulturen som vokste fram i Mesopotamia i overgangen mellom steinalder og bronsealder, men perspektivet utvides etter hvert som bykulturen sprer seg til andre deler av regionen. Ved siden av en grundig gjennomgang av begivenhetshistorie diskuteres byens egenart, årsakene til at byen vokste fram, og spørsmål rundt hvordan byen ble styrt og organisert, med særlig vekt på folkelige eller kollektive innslag i bystyret.
– Når folk blir genuint misfornøyde, lar de være å komme, sier Christopher Nielsen. Det organiske kunstverket Misfornøyelsesbar legges ned, men hvilket vern har innholdet?