En uventet mulighet

Flere har pekt på at reformen er dårlig grunngitt. Høyre har ikke tradisjonelt gått inn for et styrket mellomnivå, og kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland sier rett ut at hun ikke ønsket reformen. Likevel sitter hun nå med ansvaret for gjennomføringen. Det er en reform der konfliktlinjene ikke nødvendigvis følger de klassiske partilinjene, og heller ikke den tradisjonelle motsetningen mellom sentrum og periferi. Senterpartiet er imot reformen. Samtidig ser vi at sammenslåingen i Trøndelag, et område der Senterpartiet står sterkt, så langt ser ut til å være fruktbar og relativt fri for friksjon.

Også for innbyggerne innebærer regionreformen en stor omveltning. Det kan se ut til at det først nå har gått opp for folk at hjemfylket deres skal endre navn. For mange oppleves dette som galt. Gjennom innføring av nye stedsnavn og grenser trues folks identitet og tilknytning til hjemfylket. Noen steder, som lengst nord i landet, er det grensene til det nye storfylket som er problemet. Andre steder reagerer folk på de nye fylkesnavnene, som markerer identitetsmessige brudd og i noen tilfeller er bent fram misvisende. For eksempel framstår det som pussig at Hallingskarvet skal være en del av Viken, mens Oslo ikke skal det. At Hordaland og Sogn og Fjordane nå skal hete «Vestland», virker både umusikalsk og historieløst.

Den folkelige tilknytningen folk føler til hjemstedet sitt har vært grundig debattert i forbindelse med kommunereformen, men i forsvinnende liten grad på fylkesnivå, inntil nylig. Motstanden mot reformen kommer nå fra både høyt og lavt. Men den kommer. Spørsmålet er hvor konfliktfylt dette vil bli.

På 1900-tallet bestemte man å hente moskusokser fra Grønland til Norge, for å sikre at den skulle overleve som art. Dette var heller ikke smertefritt. Etter mange forsøk fant den seg til rette på Dovrefjell. I dag er moskusen en selvfølgelig del av forestillingen om det norske: hardfør, nøysom og skeptisk til fremmede situasjoner. 

Et ekspertutvalg utnevnt av regjeringen la fram sin rapport tidligere i vinter. Utvalget anbefaler å flytte oppgaver og politisk makt fra statlig til fylkeskommunalt nivå. Om disse anbefalingene tas til følge, vil det kunne innebære en reell styrking av regionene i Norge. Regionreformen kan på sikt innebære en uventet mulighet for mer autonome regioner. I dette nummeret av Plan forsøker vi å belyse disse spørsmålene.

Også i Plan skjer det endringer. Det vil komme ut med fire papirutgaver i året, mot seks tidligere. Til gjengjeld vil vi være mer til stede i digitale medier. Vi har også fått et nytt redaksjonsråd. Tidsskriftet skal ha den samme tyngden som tidligere, men det skal også ha rom for mer tilgjengelig stoff. Det skal kunne leses både av professorer og byråkrater med flass på jakkeslaget og av studenter og nyutdannede praktikere. Mitt håp er også at skribenter med mindre erfaring tar sjansen på å foreslå saker. Store deler av den norske samfunnsutviklingen drives fram av et privat-offentlig samarbeid. Jeg ønsker derfor også private aktører velkommen til å bidra i Plan. Det er bare å ta kontakt.

Jens Fredrik Nystad har gitt seg som redaktør etter 19 år i stolen. Han etterlater seg et tidsskrift som nyter stor respekt. Jeg vil takke ham varmt for hans innsats.