Lukk
Plan – Tidsskrift for samfunnsplanlegging, regional- og byutvikling

Hvordan unngå det verste når koronaviruset rammer slumområder?

– Noe godt som kanskje kommer ut av koronakrisa er at folk her i Norge kan få mer forståelse for hvor fort et samfunn kan bli snudd på hodet, sier analytiker Synne Bergby.

Publisert – Sist oppdatert 26.04.2020

Mens vi her i Norge løser opp i covid-19-smittevernrestriksjonene og igjen sender ungene i barnehage, åpner tannlegekontorer og lar folk ta i bruk hytter, er det mange og langt mer sårbare samfunn som ennå ikke har fått merke den første bølgen av sykdomstilfeller, slik som slumområder i store byer eller flyktningleirer.

Plan har tatt en prat med Synne Bergby. Hun er daglig leder og senioranalytiker i selskapet Urban-A, som spesialiserer seg på analyse og strategi i urbane kriseområder og i byer i rask vekst.

Synne Bergby er spesialist på analyse og strategi i urbane kriseområder og i byer i rask vekst Foto: Urban-A

Ett eksempel på en urban krise kan være når en katastrofe rammer et område og driver folk som bor der bort fra hjemmene sine og de samles i provisoriske bosetninger i byene – oftest i de samme områdene som fra før er preget av fattigdom.

– De aller fleste flyktninger og internt fordrevne bor i by. Konfliktene i Midtøsten de seinere årene har utspilt seg i byer, og ført til store flyktningstrømmer til de større byene i nabolandene. Naturkatastrofer som tyfonen i Mosambik eller jordskjelvet i Haiti rammet også i stor grad tett befolkede byområder, sier Bergby.

En ulykke kommer sjelden alene

Samtidig er det en økende tendens til at ulike kriser rammer overlappende. Politiske konflikter, naturkatastrofer og klimaendringer rammer de samme landene – og kommer en smittsom og dødelig sykdom i tillegg, blir det ikke enklere å hjelpe dem som står midt oppe i krisa. Når koronasmitten slår til for fullt i slumområder i Nairobi i Kenya, eller i de konfliktrammede områdene i Jemen eller Syria, trenger man god forståelse av disse overlappende behovene og oppskalering av humanitær hjelp.

Koronavirus-pandemi

  • Koronavirus-pandemien i 2020 er et verdensomspennende utbrudd av den smittsomme sykdommen covid-19, som skyldes et koronavirus. Viruset og sykdommen ble først påvist omkring årsskiftet 2019/2020. På bakgrunn av den raske spredningen av viruset erklærte Verdens Helseorganisasjon – WHO krisetilstand i januar 2020, og i mars ble utbruddet klassifisert som en pandemi.
  • 21. april var det bekreftet mer enn 2.53 millioner tilfeller av covid-19 i 185 land, noe som har ført til mer enn 174.000 dødsfall.
  • Mer enn 90 prosent av verdens befolkning holder til, ifølge Pew Research Center, i land som har innført begrensninger av en eller annen art på hvem kan reise inn. Rundt én firedel av verdens befolkning, eller tre milliarder mennesker, bor i land som har stengt grensene fullstendig.

– Det var vært store endringer i løpet av de siste ti årene i det humanitære systemet. Det handler om profesjonalisering og å lage bedre beredskap på urban respons, sier Bergby.

Hun jobber i disse dager på oppdrag fra NORCAP – Flyktningehjelpens beredskapsavdeling med å utvikle ny strategi for Global Alliance for Urban Crises (GAUC), hvor rundt 100 organisasjoner deltar i å samordne responsen på urbane kriser, gjennom blant annet å utvikle verktøy for kartlegging og protokoller for respons på tvers av sektorer og med ulike ansvarsområder for nasjonale og lokale aktører. Alliansen ble stiftet i 2016.

– I byer er det allerede eksisterende systemer, både fra myndighetene – og de uformelle systemene folk bygger for å kompensere for manglende statlige tjenester, og vår respons må passe inn i eksisterende systemer. Vi er mange som nå ser på hva vi skal gjøre for å styrke støttekapasiteten i urbane kriser. Rollen til lokale myndigheter må løftes fram, for det er de lokale aktørene som reagerer og responderer aller først, sier hun.

Da er det viktig å sette i gang med relevante tiltak.

– Hjemmekontor er ikke så lett hvis du selger frukt på det lokale markedet. Da hjelper det heller ikke at Google sender opp en internett-ballong som styrker tilgangen til trådløst internett i slummen, sier Bergby.

For mange fører tiltakene for å redusere smitte til økt sårbarhet på andre områder. Hun viser til et eksempel fra da myndighetene i Nairobi implementerte tiltak for å hindre covid-19-smitten i fattige nabolag, hvor det også er mange flyktninger fra blant annet Somalia, Eritrea og Etiopia. Da var det flere som døde av politivold enn av koronasmitte, ifølge avisa Africa Is A Country.

– Et annet eksempel er fra Sør-Afrika, hvor tiltak for å redusere tetthet i fattige nabolag, og dermed smitte, har resultert i at folk har blitt kastet ut av husene sine og tvangsflyttet til andre områder. Med andre ord forsterker en krise som koronapandemien ulike sårbarheter for fattige byboere, migranter og flyktninger som ikke fra før har tilgang på de samme rettighetene og sikkerhetsnettene som andre, sier Bergby.

Glemte kriser

I Norge har flyktningleiren Moria på den greske øya Lesvos fått mye oppmerksomhet de siste ukene. I leiren, som er beregnet til rundt 3.000 beboere, er det nå rundt 20.000 personer som holder til, ifølge Leger uten grenser.

I mars ble det bekreftet covid-19-smitte hos en fastboende på øya. I leiren er det omtrent 200 brukere per toalett og om lag 1.000 brukere per vannkran, og det er ikke mulig å gjennomføre den samme sosiale distanseringen som vi holder på med her i Norge. Kravet om å evakuere flyktningene i leiren har ført til en opphetet debatt.

Men som så ofte tidligere, er det 100 glemte humanitære kriser for hver krise vi får høre om i norske medier.

– Situasjonen blir veldig satt på spissen et sted som Moria, og det er bra at denne situasjonen blir løftet fram. Historiene fra Moria blir veldig tilgjengelige, sammenlignet med de fem millionene som er fordrevet fra hjemmene sine i Syria.

Totalt i verden er det rundt 71 millioner mennesker som er på flukt av politiske grunner, ifølge FN. Av dem er cirka 41 millioner på flukt i eget land, mens omtrent 29 millioner er flyktning i et annet land. Formell status som flyktning får man først når man har forlatt hjemlandet. I tillegg kommer rundt 17 millioner som er fordrevet fra sine hjem, ifølge FN-tall fra 2018.

Rundt 70 prosent av dem som holder til i slumområdene i Ugandas hovedstad Kampala er internt fordrevne, altså fra andre deler av landet. Foto: Slum Dwellers International (CC BY 2.0)

Argumentet knyttet til Moria-leiren går mer i retning av «Kan vi tillate at dette skjer i Europa?», snarere enn at krisen er mer prekær enn andre steder, mener Bergby.

– Det minste man kan gjøre er at europeiske land tar imot sin andel fra Moria. I Norge er det snakk om at et knippe kommuner tar imot én familie hver eller et fåtall foreldreløse barn med størst beskyttelsesbehov. Det er også dét FN har oppfordret til, og som det virker som flere kommuner i Norge ønsker. Men Norge er ett av landene som har betalt seg ut av dette, og samtidig mister vi forståelsen for hva slags ressurs disse menneskene kan være i et samfunn.

Drikker også kaffe latte

Hun minner om at mange av de syriske flyktningene, som utgjør hoveddelen av dem i Moria, kommer fra et land som også hadde velutviklede byer med godt utbygde skolesystemer og andre samfunnsinstitusjoner før krigen.

– Mange bruker som argument at dette er mennesker som er veldig annerledes fra oss. Men satt på spissen, så har mange av de som nå er flyktninger fra Syria – som oss – sittet på en kafé og drukket kaffe latte, og så plutselig i løpet av noen uker er alt forandret. Noe godt som kanskje kommer ut av koronakrisa er at folk her i Norge kan få mer forståelse for hvor fort et samfunn kan bli snudd på hodet, sier Bergby.

I Syria har også et godt organisert IS utstedt forbud mot å reise inn og ut av deres områder. FNs generalsekretær har bedt alle kjempende parter i landet om å iverksette våpenhvile. Noen varig fredsavtale mellom de mange, fragmenterte aktørene i konflikten synes fortsatt langt unna.

– IS er én aktør, og situasjonen forandrer seg fort med skiftende allianser. I en situasjon som koronakrisa blir det avgjørende å ha tilgang til sosiale tjenester og infrastruktur. På grunn av konflikten, står mange uten tilgang til helsehjelp eller annen vital hjelp, ofte styrt av om du er assosiert med feil gruppering i konflikten. Koronaen gjør dette veldig tydelig i de hardest rammede byområdene, hvor for eksempel vann og sanitærsystemer ikke eksisterer eller er ødelagt av krigen, men behovene er helt prekære under en slik krise, sier Bergby.

Hygienetiltak som smittevern i slumområder er sjelden enkelt. Her fra Freetown i Sierra Leone. Foto: Slum Dwellers International (CC BY 2.0)

Rent konkret jobber Bergby med å lage analyser og strategier for ulike humanitære organisasjoner, slik at organisasjonene står bedre rustet til å forstå og kunne utvikle programmer for respons i byer.

For øyeblikketutarbeider Urban-A også urbane profiler av tilstanden i ulike byer i Jemen, et land hvor hverdagen er blitt så ille at FN har omtalt situasjonen som «verdens største humanitære krise». I Jemen går den viktigste konflikten mellom opprørere fra Houthi-bevegelsen i nord og de statlige myndighetene.

Alle har våpen

Kampene mellom Houthi-bevegelsen og myndighetene har pågått i drøyt 15 år, men i 2014 ble konflikten opptrappet til en regelrett borgerkrig hvor de ulike partene støttes av andre land. I tillegg er landet preget av vannmangel, sult, fattigdom og kolera. På toppen av dette kommer utstrakt voldsbruk som blir ekstra brutal i og med at Jemen er et av de landene i verden med høyest våpentetthet.

– Jemen er et godt eksempel på en humanitær krise hvor koronaviruset kan forsterke eksisterende sårbarheter drastisk. Vi jobber for FN med analyse av hvordan konflikten har påvirket systemer og tjenester i de største byene. Ved siden av et veldig komplekst bilde av overlappende behov for bedre helsetjenester, hygiene og sanitær, forbedrede boforhold og beskyttelsesbehov, har lokale myndigheter og aktører minimalt med ressurser til å respondere på et virusutbrudd på toppen av disse behovene. Til tross for omfanget av denne krisen, står flere av FNs organisasjoner og andre hjelpeorganisasjoner i fare for å måtte redusere sine program på grunn av mangel på midler. Vi kan ikke nå vite hvordan koronaviruset i seg selv vil påvirke denne type kriser, men i det større bildet av hvordan denne pandemien har rammet verden ser vi allerede konturene av hvordan viruset uproporsjonalt rammer sårbare samfunn nettopp på grunn av slike overlappende behov.

Artikkelen er merket med:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *