Lukk
Plan – Tidsskrift for samfunnsplanlegging, regional- og byutvikling

Ny bok om den mentale gettoen

I sin nye bok Getto: En historie om norske drabantbyer skriver Øyvind Holen at drabantbyene utsettes for en fordummende debatt preget av krisemaksimering, halvsannheter og regelrett løgn. Ifølge Holen må vi bli mer presise i beskrivelsen av store, mangfoldige og utsatte områder, samtidig som vi planlegger for mer liv mellom blokkene.

Publisert

Du har tidligere skrevet bøker om hip hop og Groruddalen, hvorfor ville du skrive Getto nå?

– Jeg klarer vel ikke å stoppe. Men bøkene mine henger litt samme. Jeg var i innspurten på boken som heter Nye hiphophoder som kom i 2018. Da dukket det opp et VG-oppslag om «Bydelene de frykter aller mest», som var Regjeringens alarm om utenforskap, økonomiske problemer og gettotendenser i norske byer. Det slo meg at dette var snakk om mange bydeler jeg lenge hadde jobbet med, I Bergen, Trondheim, Stavanger og Oslo, det var jo de samme bydelene som mange av rapperne kom fra. Og jeg lurte på hvordan man kunne frykte en bydel.

Gettobegjær

En stor del av Holens nye bok tar utgangspunkt i hvordan denne frykten kommer til uttrykk i norske medier.

– Egentlig endte jeg opp med en oppfølger til min første bok om Groruddalen fra 2005. Rett etter at boka ble utgitt var det opptøyer i Paris og man begynte å snakke om frykten for «franske tilstander» i Oslo. Denne frykten, eller lengten, etter en norsk getto, hadde jeg altså lagt merke til siden 2005, men Norge har forsåvidt lengtet etter eller frytet gettoen helt siden 1975. Siden den gang har det vært ulike navn opp gjennom årene: franske, amerikanske, svenske, danske tilstander. Selv om det til stadighet gjentas at vi ikke har en getto i Norge, finnes den mentale gettoen.

På spørsmål om hvordan han ønsker boken skal bli lest, svarer han kontant at det ikke er en bok om kriminalpolitikk og ungdomskriminalitet, ei heller en bok om innvandring. Boken handler heller om hvordan vi snakker om «de andre», drabantbybeboerne, påpeker Holen.

– Mange kommer sikkert til å kalle meg naiv, mens andre igjen mener at jeg svartmaler. Jeg prøver å være realistisk.

Gissel i innvandringsdebatten

Forfatteren og journalisten som selv er oppvokst på Lindeberg i Groruddalen. Store områder av byen opplever ifølge Holen i økende grad å bli beskrivet på en alarmerende måte, og folkene som bor i drabantbyene blir gisler i en nasjonal debatt om innvandring.

– Det finnes områder med sosiale problemer, men det er lett for at kriminalitet, vold, enkeltepsioder og rettsaker blir brukt for å diskutere hvordan ting er og hvordan ting kan bli i hele Norge. Man glemmer at det er like mange som bor i Groruddalen som det bor i Sogn og Fjordane, flere enn i Stavanger. Man må være mer presis i språket, si hvor problemene er, hva de er. Diskusjonen ender ofte med at det er mange innvandrere som bor der, men er det det som er problemet?

Et av problemene Holen identifiserer, er en romantisert historiefortelling om at drabantbyene har blitt problematiske etter at ikke-vestlige innvandrere flyttet inn. Men den historien fortrenger at det var sosiale problemer der fra starten av – også da Holen selv var ung og helt tilbake til 1950-og 1860-årene.

– Hver gang en bil brenner og noen kaster stein i Groruddalen, blir det en nasjonal nyhetssak og vi skal ta «debatten». Det samme skjedde i min ungdomstid, men det ble ikke nødvendigvis en nyhetsreportasje om det. Det har vært problemer i drabantbyene siden de ble bygget. Før var det derimot arkitekturen og byutviklingen som fikk skylden, man snakket om menneskefiendtlige boligstrøk. Nå legges mye mer av skylden for de sosiale problemene hos bebeoerne av drabantbyene, argumenterer Holen.

– Det kan virke som om strategien er å bruke nordmenns gettofrykt for å samle velgere som ikke bor i områder som utpekes som getto, skriver Øyvind Holen i Getto gitt ut på Res Publica 2021.

Nyanserte debatter som kunne ha forsøkt å løse sosiale problemer kastes til fordel for en mer instrumentell bruk av drabantbyen i nasjonale debatter om innvandring.

Parallelt med dette har Norge ifølge Holen utviklet en særegen og forenklet definisjon av begrepet getto.

– Man kan kritisere den danske definisjonen av getto for mye, blant annet at det har ført til at folk må flytte bare på grunn av landsbakgrunnen sin. Men til forskjell fra den norske versjonen er det i det minste et forsøkt på en definisjon. Den danske definisjonen inkluderer både økonomiske, sosiale, etniske og kriminalstatistiske aspekt. Men Ingen steder i Norge faller inn under denne definisjonen. Det viktigste, og ofte eneste, aspektet som gjelder når vi snakker om gettoer er hvor mange innvandrere som bor i bydeler.

«Livet mellom blokkene»

På den måten blir det mange «gettoer». Men tilstedeværelsen av mange innvandrere er for Holen ikke et problem i seg selv, og han trekker blant annet frem hvordan han i drabantbyen opplever at mange bygger opp en multikulturell kompetanse, som er viktig både i kulturuttrykk og i hverdagslivet. Han viser også til en særegen identitet. I en diskusjon av de såkalte syriafarerne, skriver Holen i boken at svært få av disse kom fra de store drabantbyene i landets tre største byer: «Det går ikke an å forklare hvorfor, men det går an å spekulere i om følelsen av utenforskap, rasisme og håpløshet kanskje var sterkere i en norsk småby, der innvandrerne er færre og det kan være lettere å føle seg stigmatisert og diskriminert i hverdagen.» Likevel er Holen opptatt av at mye kunne vært bedre i Groruddalen og andrre norske drabantbyer. Det er tydelige tegn på en økende økonomisk og etnisk segregering i flere boligområder i Norge.

Foruten rimelige boliger som kan hindre at folk ikke blir presset ut av byen, trekker du frem behovet for byplanlegging for å løse sosiale problemer. Du skriver blant annet at vi må planlegge for mer «liv mellom blokkene», vil du utdype hva du mener bør gjøres?

Den opprinnelige frykten i norske drabantbyer var frykten for svenske tilstander, på midten av 50-tallet. Da betydde det utviklingen av sovebyer, hvor det ikke skjedde noe. Drabantbyens hovedproblemet er ikke at ungdomsgjenger går amokk, men at det kan være kjedelig der. Tomt. Det er få muligheter til fritidsaktiviteter og arbeid, ikke minst for ungdom som ralmer utenfor idrett og skole.. Stedene er fine for barn og barnefamilier, men slitsomt for ungdom. Men også ganske boring for voksne uten barn. I Oslos drabantbyer, som jeg kjenner best til, har vi det minste kjøpesentere som Tveitasentret, og vi skal være glade for det. Utenfor bygrensa er det imidlertid mange rene bomaskiner, som jeg synes vi også bør begynne å snakke om. Faren for Oslo er at det blir stadig vanskeligere å kjøpe seg en bolig her for mange, noe som vil føre til økte utfordringer for nabokommunene. Den helt ferske NOU-en «Levekår i byer» konkluderer med at «det er grunn til å anta at en del store byer ikke blir tilstrekkelig kompensert for utgiftene fra opphoping av levekårsutfordringer», og det høres fornuftig ut.

Områdesatsningens sysifosarbeid

Men har vi ikke allerede sett slike storbytiltak i form av områdeløftene, som har mottatt mye kritikk for å være både ovenfra ned og overfladiske?

– Jeg personlig synes områdeløftene har gjort mye bra, men det er et sysifosarbeid. Så fort man er ferdig med Groruddalen, så er det andre områder som Oslo sør og Holmlia. Ja, det er mye fasade, og det er veldig lite forfall i drabantbyen, fasadene er fine. Men det du mangler, er en del fritidstilbud. En fordel og en ulempe med drabantbyene er at de ligger så nærme byen. Du kan enkelt dra til byen, men det kan gjøre at det blir mindre tilbud tilbake i drabantbyen. Likevel har det har skjedd ting siden jeg skrev min første bok om Groruddalen i 2005, områdeløftet har fungert.

Områdeløftene har blitt beskyldt for prioritere steder istedenfor et mennesker. Vil du si at et klasseperspektiv er vel så viktig som et løft?

– Ja, det viktigste vi kan gjøre er å jobbe med menneskene, og ikke minst barn og ungdom, for eksempel å sette inn ekstra ressurser i barnehager, skoler og fritidstilbud. Viktig er også sysselsetting, særlig for de som faller ut av skoleløpet. Jeg tror det var lettere å få seg en jobb da jeg var ung, da kunne du gå med aviser på ettermiddagen og jobbe på matbutikk før du ble 18, men det er vanskeligere å få slike jobber idag. Det vil antageligvis bli enda verre med koronakrisen.

Artikkelen er merket med:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fra skolegeografi til stedsteori

Nylig kritiserte byplanforsker Arvid Strand den negative fremstilling av drabantbyen Rykkinn i romanen Lengter knuser slår (2019) av Bård Torgersen. En ikke så sjelden kamp om steders sjel og identitet. Men hva er egentlig et sted? Og kan identitet planlegges?

Hyttedebatten handler om norsk urbanitet

Gjennom koronakrisen blir mange latente aspekt ved samfunnet plutselig manifestert. Et av disse, er betydningen av hyttelivet. Hyttebyggingen viser ikke bare at «fjellandsbyer» har vokst seg til, men også at byen henger tett sammen med landet. I denne teksten vil vi reflektere over hvordan koronakrisen åpner opp for om det er på tide med en revurdering av dagens hyttepraksis.