Lukk
Plan – Tidsskrift for samfunnsplanlegging, regional- og byutvikling

Ottar Brox: – Gi fiskeressursene tilbake til kystbefolkningen, og fyll husene som står tomme

Professor emeritus Ottar Brox om hvordan vondt gikk til verre for kystfiskerne og hvordan ressursene kan føres tilbake til kystbefolkningen.

Publisert

Ottar Brox mener fiskerirettighetene bør tilhøre folket. Foto: Svein Egil Hatlevik

«Endringene i kvotesystemet mellom 2004 og 2018 har bidratt til økt lønnsomhet i fiskeflåten, men har også utfordret fiskeripolitiske prinsipper og ført til mindre fiskeriaktivitet i flere kystsamfunn.» Det var hovedbudskapet da Riksrevisjonen la fram en rapport om saken i slutten av april.

Det kanskje viktigste prinsippet som er blitt utfordret er at bærekraftig og samfunnsøkonomisk lønnsom forvaltning av fiskeressursene skal medvirke til å sikre sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene.

Like etter, 7. mai, fikk regjeringspartiene Høyre, KrF og Venstre flertall for en ny kvotemelding for fiskeriet sammen med Frp. Men Stortinget har likevel bedt regjeringen om å konsekvensutrede deler av meldingen før den iverksettes.

– Det er helt håpløst å skulle behandle kvotemeldinga før Riksrevisjonens rapport har vært ordentlig innom Stortinget, sier samfunnsforsker og professor emeritus i sosiologi ved Universitetet i Tromsø Ottar Brox.

Les mer: Hele Plans temanummer om kyst og fiskeri ligger åpent tilgjengelig i Idunn

88-åringen er en veteran i debatten om Nord-Norge, om livsgrunnlaget for folk i landsdelen, om fiskeri og distriktspolitikk. Han er heller ikke videre overrasket over funnene som Riksrevisjonen har gjort.

– De har satt de rette ordene på det som har skjedd, men så har vi en fiskeriminister som bagatelliserer det hele. Fisken i havet er hele samfunnets felles ressurs. Så har vi hatt redere med en tråler som er så og stor, som har fått fiskekvota gratis av staten. Og vi har statsminister Solberg som snakker om at fiskerne må omstille seg, men hun sier ikke at fiskerne må omstille seg til en situasjon hvor de har mistet livsgrunnlaget.

Fra vårt arkiv: Trålfisken som forsvant av Torbjørn Trondsen og Peter Th. Ørebech

Etter at kvotene først ble gitt bort, er prisene steget kraftig. Verdien av fiskeløyvene er økt fra 4,2 milliarder kroner i 2004 til 22,3 milliarder i 2018.

Olje og fisk

I en artikkel i tidsskriftet Samfunnsøkonomen fra i fjor høst, sammenligner Brox tildelingen av fiskekvoter med hvordan det kunne ha gått galt i oljenæringa: «Dersom ressursrenten av oljen var blitt tatt vare på etter samme prinsipp som man brukte for fisket, kunne prosessen fått dette forløp: Da utvinninga av Nordsjøolje kom i gang omkring 1970, vedtok den ansvarlige statsråden at eiendomsretten til all norsk olje skulle tilhøre de selskaper som innen 1980 hadde investert mest i utvinningsutstyr.»

Riksrevisor Per-Kristian Foss har nylig gått gjennom fiskeriforvaltningen. Foto: Riksrevisjonen/Ilja Hendel

Riksrevisjonen bruker ordet «alvorlig» i sin kritikk om hvordan fiskeriressursene kan utnyttes av stadig færre, det nest sterkeste begrepet de formelt sett har til rådighet. Lønnsomheten i flåten har økt, spesielt trålfisket med få og pengesterke aktører, skriver Riksrevisjonen, som også mener Nærings- og fiskeridepartementet for sin del ikke har gjort en god nok jobb med å utrede konsekvenser av politiske endringer, skrev NTB – her gjengitt hos E24.

Stortinget har vedtatt et mål om spredt eierskap. Det vil si at fartøy og kvoter ikke skal samles på for få hender. Undersøkelsene til Riksrevsjonen viser at det har skjedd en betydelig eierkonsentrasjon siden 2004. Den gang hadde de ti største aktørene i havfisket 25 prosent av torsketrålkvoten, mens andelen i 2018 var på 80 prosent.

Sjarken har vært den vanligste båttypen for kystfiskerne.

Fiskeri i Norge

  • I 2018 var det registrert over 11000 fiskere og om lag 6000 fiskefartøy, som til sammen leverte fisk til en verdi av 21 milliarder kroner.
  • Reglene for hvem som kan fiske, når, hvordan og hvor mye kalles i dag kvotesystemet.
  • I 1988 kom havforskerne til at bestanden av norsk-arktisk torsk var kraftig svekket. Det førte til økonomisk krise i mange kystsamfunn. For å unngå ny krise i 1990 ble fisket fordelt over hele året og deltakelsen begrenset. Da ble det innført et system med fartøykvoter for kystflåten.
  • En sterkt redusert totalkvote for torsk skapte økt konfliktnivå rundt fordelingen av kvoter mellom hav- og kystflåten. For å unngå årlige drakamper om kvotefordelingen, kom Norges Fiskarlag i 1989 til enighet om en fordelingsnøkkel mellom hav- og kystflåten i fisket etter norsk-arktisk torsk («trålstigen»). Trålstigen virker slik at med synkende kvote øker kystflåtens andel av totalkvoten. Det betyr på den annen side at med økende totalkvote øker trålerflåtens andel. Senere er slike fordelingsnøkler også innført for norsk vårgytende sild, norsk-arktisk hyse og sei.
  • Fisk og fiskeprodukter er den tredje viktigste eksportartikkelen for Norge etter olje/gass og metaller. Noe over halvparten av eksportverdien kommer fra oppdrettsfisk.
  • Kilder: Riksrevisjonen og Store Norske Leksikon

Riksrevisjonen kommer også fram til at fartøy med kvoter i mindre grad enn tidligere eies av registrerte fiskere, og at fartøyene er færre og større. Videre er koblingen mellom fartøy og kvote svekket, og endringer i kvotesystemet har gjort det mulig å fiske en kvote med andre fartøy enn det som kvoten egentlig er koblet til. Dessuten er rekrutteringen blitt svekket: Antall fiskere går ned, og gjennomsnittsalderen stiger.

Høsting og industri

Det første Ottar Brox vil snakke om når vi møter ham i hagen i Oslo en ettermiddag i mai, er forskjellen mellom begrepene grunnrente og verdiskaping. «Grunnrente» er et ord for de verdiene du kan høste fra ressursene du kan ta i bruk. «Verdiskaping» er for eksempel å kjøpe jern og gass for å lage hageporter og selger dem for 3500 kroner. Du kjøper jern for 1000 kroner og leier arbeidshjelp for 1500 kroner, og din verdiskaping er i beste fall 1000 kroner.

– Ofte er begrepsbruken å slurvete at verdiskapingen blir definert som er det du kan selge fisken for. Men verdiskapingen i fiskeriet kommer fra naturen – eller Vårherre, om du vil, sier Brox.

– Da båtkvotene ble innført på 90-tallet, kunne én fisker få 12 tonn i kvote, en annen kunne få 50 tonn. Det hadde direkte sammenheng med størrelsen på båten, sier Brox.

Det er forskerne som beregner hvor mye alle fiskerne kan ta opp av havet uten at stammen blir nedfiska. Hvis stammen går ned, får kystfiskerne en større andel av totalen, men hvis stammen går opp, økes trålernes andel.

Brox går gjennom noen eksempler – som den om kystfiskeren hvis kone ble syk. Han kunne ikke fiske hele kvota det året og fikk brev fra fiskeriadministrasjonen om at «Da de har misligholdt deres kvote, blir den strøket».

Så var det onkel Peder som var fylt 76 og drev med fiske, men som selv ble syk. Han hadde tilfeldigvis ikke barn, men kunne selge kvota, for eksempel til en nabo. Men ingen nabo ville kjøpe, ingen i samme kommune som onkel Peder.

Men så var det en sunnmøring som ville kjøpe og samle flere kvoter til én tråler. Da ga onkel Peder beskjed til byråkratiet om at han skulle selge kvota ut av kommunen. Det ble stoppet og avisene skrev om kona, som da var blitt enke, at hun kunne ha fått 80.000 kroner, men ble ruinert. «Slik driver byråkratiet og ødelegger livet til folk», skrev VG, som mente båt med kvote burde kunne selges der prisen var best.

– Ikke rart at folk mister tilliten til systemet, sier Brox.

Professor emeritus Ottar Brox fotografert hjemme i hagen på Fagerborg i Oslo. Foto: Svein Egil Hatlevik

Brox mener at Norges økonomi er mye bedre tjent med at kystflåten får beholde fiskerirettighetene. Det må nødvendigvis gå på beskostning av trålerflåten.

– De nye rederiene som kan ha tjent penger på oljesektoren og skaffet kapital til å kjøpe tråler, vil oppdage at det å bruke pengene og investere dem i en båt som gir dem stor kvote vil gi mye mer avkastning på kapitalen enn på å investere i en industribedrift. De er i samme situasjon som Spania og Portugals herskere på 1500-tallet: Det var så mye mer profitt fra sjøfarten om de dro til Mellom-Amerika og stjal fra gudshusene til indianerne, mye mer lønnsomt enn å satse på håndverk, jordbruk eller industri hjemme. I ettertiden er de blitt kritisert av økonomihistorikere. I stedet for å satse på verdiskapning fra egne ressurser, ble de liggende etter i flere hundre år etterpå. Det er det samme som skjer med hvordan vi høster havressursen. Selv svært lønnsomme industrier blir mindre lønnsomme enn trålfiske på gratis kvote, sier Brox.

Kommuner mister industri

«I årene 2004 til 2018 har 29 kommuner mistet all villfiskindustri. Ni kommuner har mistet alle fiskemottak og mange kommuner har fått færre mottak. Mange av kommunene som har mistet eller fått redusert fiskeriaktiviteten, er definert som fiskeriavhengige kommuner. I samme periode har driftsmarginen i fiskeflåten økt fra 9 til nær 19 prosent.»

Dette skrev Klassekampen i en artikkel i kjølvannet av Riksrevisjonens granskning.

Brox trekker linjene tilbake til 1952, da en såkalte Nord-Norge-planen ble satt i gang. Da var det Erik Brofoss (Ap) som var handels- og skipsfartsminister, etter å ha vært finansminster fra 1945 til 1947.

– Planen var inspirert av Ole Colbjørnsen, en frafalt kommunist som hadde jobbet med femårsplaner for Stalin, og som da han kom tilbake til Norge på begynnelsen av 30-tallet fikk jobb som økonomimedmarbeider i Arbeiderbladet. Han var var forelsket i storindustri og mente at Norge hadde flere fiskere enn landet trenger. Men for å lage industri, må fiskeforedlingsbedriftene holdes forsynt med råstoff hele året. Det skaptes en forestilling om at det var stor arbeidsledighet i Nord-Norge, men det var misforstått – for fisket er sesongarbeid. På denne tida foretrakk nordnorske fiskere å holde investeringene lave. Du kunne fiske på Lofothavet, for eksempel, når fangstene var gode og la båten ligge når det var annet å gjøre.

Slik kunne mange supplere selvforsyningsjordbruket, ei ku og noen sauer til familien, med noen tusenlapper fra fiskeri og ellers klare seg med å ta ulike jobber.

– Det passet for dem å fiske i sesong, men Brofoss fikk i stand filétfabrikker og da måtte man også ha trålere som reiste dit det til enhver tid er mest fisk for å levere regelmessig til filétfabrikkene.

Mange hus i Nord-Norge som nå står tomme, kunne ha vært bebodd om fiskeripolitikken var annerledes, mener Ottar Brox. Her fra Senja. Foto: Simo Räsänen (CC BY-SA 4.0)

Når etterkrigstidas fiskeripolitikk har endt opp med færre sysselsatte i næringa, fraflytting og at inntektene kommer færre til gode, er det i stor grad fordi makta ikke har forstått måten lokalsamfunnene var organisert på, mener Brox.

– På en tråler har du ikke noe famillieliv. Muligheten til å spise middag med familien er uendelig mye bedre for en sjarkfisker. Fortjenesten er ikke så mye bedre på en tråler, tatt i betraktning den lange tida du tilbringer om bord. Målet for mange ungdommer var inntil for få tiår siden å spare opp penger til å kjøpe seg en 28-fots sjark. Det var en jeg snakket med for mange år siden som eide en større båt som trengte et mannskap på en to-tre stykker, og han klaget over at det var vanskelig å holde på arbeidskraften: «Alle de som det er tak i, kjøper seg sjark». Det folk ville var å være sin egen herre, sier han.

Fra 1930-tallet til 1960-tallet var det en voldsom vekst i antall båter under 30 fot.

– Hele Kyst-Norge var ganske tett befolket, det hadde vært mye vekst. Mange var sjarkfiskere, andre steder gikk det i sild. Den fisken som før kom til Lofoten og ble fisket med sjark, blir nå tatt i Barentshavet av trålere. I hjembygda mi, Torsken, står det massevis av tomme hus. Om kystfisket blir gjenreist, er det en enorm boligmasse langs kysten som kunne blitt tatt i bruk igjen. De har gått gjennom en voldsom standardforbedring etter krigen, med kloakk og innlagt vann. Bare dét ville betydd ganske mye. Vi kunne ha sluppet å bygge så mange flere blokker i Oslo, Bergen og Trondheim.

Artikkelen er merket med:

2 kommentarer

Ola Flåten

Ny giv med fisketiende
Fiskefartøyene har i mange år tjent gode penger. Foredlingsbedriftene på land har ikke tjent nært så mye og sysselsettingen har gått nedover. Det er tid for forandring. I Kvotemeldingen som nylig ble behandlet i Stortinget og i Riksrevisjonens rapport om kvotesystemet etterlyses nye tiltak. Ottar Brox har mange gode kommentarer til dette. Her er mitt forslag til å styrke foredling og sysselsetting langs kysten.
La 10 prosent – tiende – av kvotene for torsk, hyse og sei avsettes til bedriftenes disposisjon, fordelt i forhold til bedriftenes produksjon (kvantum) i siste tre års periode. Disse grønne kvotene kan bedriftene la lokale båter eller fremmed flåten fiske mot å levere til kvote bedriften. Bedriften bestemmer selv hvilken foredling den skal gjøre med fisken, men ren innfrysing for eksport til foredling i andre land tillates ikke. Om det for eksempel er fersk eller frossen filet, salt eller tørr fisk, eller sortert og iset fersk fisk er det greit. Av hensyn til EFTA/EØS avtalene gjelder ordningen bedrifter uavhengig av hvem som eier dem.
Bedrifter og fiskefartøy må kunne avtale betingelsene for denne utvekslingen seg imellom, til salgslagets minstepris, som forhåndsbetaling av kvotene eller som avregning når fisken leveres, og det må være full åpenhet om betingelsene. Salgslagene kan registrere og holde overoppsyn med de grønne kvotene på samme måte som de i dag gjør det med alle fangster og kvoter.
Ved å la iallfall 10 prosent av kvotene gå til bedriftene så får disse styrket sitt driftsgrunnlag, sysselsetting og økonomi. Fiskerne fisker i alt like mye som før. Siden norsk arktisk torsk, hyse og sei gyter og ernærer seg i de nordlige områdene bør ordningen i første omgang avgrenses til disse. Bedrifter fra Sunnmøre til Finnmark kan søke om å få grønne kvoter. Av hensyn til de særlig sårbare samfunn helt i nord bør Finnmark og Nord-Troms tilgodeses relativt sett med noe mer enn bedriftene lengre sør. Havet nord for Finnmark er det viktigste oppvekstområdet for de tre nevnte bestandene, og utgangspunkt for fiskerienes rikdom. Sist, men ikke minst, bosetting lengst i nord har også en strategisk betydning for Norge. Befolket land er den sikreste garanti for framtidig eierskap til ressursene i havet og på land.

Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *