I boken Historien bak Oslos gatenavn viser Erlend Tidemann hvilke skiftende politiske og ideologiske føringer som har gitt våre gaters navn.
Hva kjennetegner et godt gatenavn, hvis jeg kan be deg om å være litt normativ?
– Det skal du få lov til. Ulike aktører vil ha ulike oppfatninger om hva som er et godt gatenavn. Selv vil jeg si at vi har å gjøre med et godt gatenavn når navngiveren får lagt verdier i navnet. Når en politiker får gitt et navn som påvirker brukeren av gatenavnet i lys av de ønskede verdiene, så har vi å gjøre med et godt navn. Noen ganger handler det om et gatenavn oppkalt etter noen som på daværende tidspunkt er kjent for å være det ene eller det andre. Men slike navns betydning kan fort gå tapt med tiden, så et godt gatenavn er et hvis verdier varer.
En byplanlegger jeg kjenner fortalte meg nettopp at han hadde kjøpt din bok til i julepresang til sin svigerfar som bor i Konventveien. Hvorfor dukker et skilt av denne gaten på bokcoveret?
– Skiltet på coveret illustrerer perioden etter sammenslåingen av Oslo og Aker kommune. Da skjedde det veldig mange endringer av gatenavn, for de kunne ikke ha to gater med samme navn. Men i endringsprosessen ble det mange protester, og postsjefen i Oslo foreslo at det tidligere navnet skulle stå under det nye navnet, men med et kryss over. Så bildet sier noe om den tiden, 1952, da mange gatenavn ble endret som følge av praktiske matrikkelhensyn. Nesten alle de navnene som ble endret lå i tidligere Aker kommune, der de stridbare velforeningene hersket. Navngiverne unngår navn som er identiske, men også som ligner hverandre. En postsjef påpekte en gang at dette særlig var problematisk når folk skrev brev for hånd, så han ville ha enda flere endringer henimot færre likelydende navn.
Så da var det både kommune, innbyggere og en postsjef med meninger om navn. Hvem bestemmer gatenavn?
– Det er politiske vedtak om hva en gate skal hete. I hvert fall etter at formannskapsloven kom i 1837. Det er mange som spiller inn navn, og i nyere tid er det lokalt dette avgjøres, etter at bydelene ble opprettet på 1970-tallet. Det er ofte lokalhistorielag, velforeninger og organisasjoner av ulike slag. Også utbyggere og kommersielle aktører har spilt inn navn, selv om de ikke alltid får gjennomslag. Men i moderne tid har dette blitt gjort av gatenavnskomitéer. Helt fra den første komitéen med Welhaven som leder i 1847 har komiteer utarbeidet forslagene som har spilt dem inn til formannskapet og videre til bystyret. Det er først etter krigen at de har bestått så å si bare av politikere, på 1800-tallet var det flere byråkrater og historikere som var med. Nå er det ikke komiteer, men bydelene som tar hånd om dette. I enkelte større gatedåper har det imidlertid blitt satt opp en komite også i bydelene, som i utviklingen av Bjørvika.
Du skriver at gatenavn både er banalt og basalt på samme tid – på den ene siden noe vi stadig omgås med stadig legger merke til, men samtidig noe som forteller noe viktig som navngiverne formidler. Kan du si noe om hvordan navngivningen av gatenavn har forandret seg over tid, og hva de sier om historien?
– Det var spontan navngiving i områdene som lå utenfor bygrensen. På 1700-tallet var dette f.eks. Vaterland og Hammersborg. Senere utvidet byen seg og gatene i forsteder som Vålerenga og Enerhaugen fikk spontane navn. Navn som oppsto gjennom folks bruk av gater. Men fortsatt var det de færreste gater som hadde navn. Etter hvert blir det politiske vedtak som går gjennom en formell behandling. Da oppstår også muligheten for å bruke gatenavnene som noe verdibærende. Det er gjennomgående i hele historien at det er en konflikt blant politikere som på den ene siden mener navn er ubetydelig og på den andre siden synes at navnet på selv en liten gatestubb er viktig. Bydelsdirektør i St. Hanshaugen Tone Frønes , som hadde deltatt på en rekke bydelsutvalgsmøter, fortalte meg at den eneste gangen hun hadde opplevd at en politiker hadde forlatt salen i raseri fordi det kokte over, var i en navngivningssak.
De som har ment at gatenavn har vært viktig, hva har de kjempet om?
– Da Venstre fikk makt i 1895, så ser vi et helt klart skifte i gatenavn. Venstre har klart å samle seg med unionsmotstand som limet i partiet, og da kommer ønsket om å kalle opp gater etter norske vikinger. Litt etter kommer Arbeiderpartiet inn som den viktigste motmakten mot Høyre. På begynnelsen av 1900-tallet kjempet Arbeiderpartiet fra gate til gate mot Høyre om hvorvidt gatene skulle kalles opp etter en riking eller en arbeider, ett slag sto eksempelvis over om en gate skulle oppkalles Knut Graah, eieren av en av tekstilfabrikkene langs Akerselva, eller etter sosialisten Olaus Fjortøft. Senere ble kvinnenavn en viktig politisk sak. Etter det ble kvinnenavn en viktig politisk sak.
Hva gatenavn angår, har særlig Feministisk initiativs kampanje «Kvinnehistorisk natt» politisert gatenavn de siste årene, hvor aktivister bytter gatenavn oppkalt etter menn til kvinner. I kapitelet «Gatenavn som hedrer kvinner» skriver du om at kvinnenavn får et oppsving etter andre verdenskrig og særlig på 1970-tallet. Men så faller det brått på 80-tallet?
– Det som skjedde på 70-tallet var at kvinnebevegelsen var et typisk venstresidefenomen. Og oppgjennom 70-tallet var det Sosialistisk venstreparti og Arbeiderpartiet som stod for innleggene i debattene for å fremme kvinnenavn. Samtidig var det også disse to partiene som ønsket sterkere lokaldemokrati, at bydelene skulle ta over flere oppgaver, deriblant navngiving av gater. Og jeg tror ikke de tenkte på at det var en motsetning der, men i ettertid ser vi at de valgte at lokaldemokratiet var viktigere enn kvinnenavn. For i 1981 fikk bydelene retten til å gi gatenavn, og det førte til en reduksjon i gatenavn oppkalt etter kvinner. Noe Høyre, som var det eneste partiet som var mot å gi den makten til bydelene, forutså. Så bydelene manglet denne bevisstheten, og ble preget av lokalforeninger som hadde flere lokale enn kvinnepolitiske perspektiver. I dag tror jeg imidlertid kampen om kvinnenavn stadig er den viktigste igjen. I Bergen har de vedtatt at alle nye gatenavn skal oppkalles etter kvinner. Gatenavnenes historie er en politisk historie.
Du skriver et sted at noen gater blir ansett som viktigere enn andre?
– Når det gjelder kvinnenavn, nevner Gudrun Sunde fra Høyre at kvinnenavn ikke må gjemmes bort på gater uten adresser, men brukes i store gater med adresser vil navnene blir brukt. På lignende vis: Da Nasjonal Samling ville oppkalle gater etter falne soldater på vestfronten, ble vedtaket stoppet fordi en NS-leder mente gatene til disposisjon var for ubetydelige. Så disse døde nazistene fikk ingen gater oppkalt etter seg. Det var to falne østfrontkjempere som ble hedret med gatenavn litt senere i 1943, men disse navnene ble fjernet ganske raskt etter krigen. Det ene navnet, Walter Eiaas vei, gikk direkte over til å hedre en motstandsmann, Gregers Gram.
