Hvem ønsker integrering?

Debatten om integrering i det mangfoldige Norge gir seg kanskje aldri. For når er samfunnet integrert nok? Eller kanskje et bedre spørsmål er: Hva er nå egentlig «integrering»? Ja, det er et spørsmål jeg nettopp stilte en masterstudent på muntlig, men det jeg kanskje egentlig burde spurt om, er: Hvem er det som ønsker integrering? Da jeg hadde en rolle i det såkalte «Inkluderingsutvalget» som ledet til NOU-en Bedre integrering, så kan jeg ikke huske at dette ble tatt opp. Det ble kanskje tatt for gitt at storsamfunnet og hver enkelt av oss ønsker det. At staten – hva nå enn det er for noe – ønsker at alle voksne skal delta i arbeidslivet, det er nok sikkert, men det er langt mer usikkert om den enkelte samfunnsborger ønsker å la seg integrere – altså, bli del av et mangfoldig fellesskap.

I Aftenposten den 11. juni hadde Grete Brochmann en interessant kronikk på trykk. Her vises det til en Fafo-rapport om «de sosiale og subjektive sidene ved innvandrerens integrering i Norge». Et mål var å se på hvordan det går med den såkalte hverdagsintegreringen, som blant annet viser til hva slags kontakt man har på tvers av grupper og hvilke fellesskap man føler seg som en (inkludert) del av. Brochmann viser til at «velferdsmodellens tungvektere som arbeid, utdanning, helse og inntektssikring har lenge dominert integreringspolitikken i Norge. De mellommenneskelige, identitetsrelaterte og kulturelle møtene har i mindre grad vært i myndighetenes søkelys.» Det er liten tvil om at har man ønsker om å forstå hvordan det står til i det mangfoldige norske samfunnet, så er det ikke dumt også å se på hvordan hverdagslivet arter seg og hvordan folk følelsesmessig har det med tanke på gruppetilhørigheter.

Forfatterne av Fafo-rapporten oppsummerer sine hovedfunn (s. 146) med å si at

«økt kontakt på tvers av grupper på ulike arenaer (…) bidrar til økt opplevelse av tilhørighet og mindre opplevelse av diskriminering (…) Dette støtter opp om ideen om at det å legge til rette for møteplasser og sosial deltakelse på tvers av grupper kan fungere som et middel for å styrke fellesskapsfølelsen.»

Dette «optimistiske budskapet», blir så noe nyansert i de følgende avsnittene. For her konstateres det at «det mange grupper som opplever at [det å identifisere seg som norsk] ikke anerkjennes av samfunnet rundt dem.

I omtalen av rapportens funn sies det videre at det særlig er blant etterkommerne av innvandrere fra «land i det såkalte globale sør» som kjenner på en manglende «anerkjennelse [som norsk] fra majoriteten».

Rapporten avslutter med et normativt håp om at selv om man ser noen friksjoner og konflikter i integreringsprosessene, er kanskje «denne typen friksjon nødvendig dersom man ønsker å skape et mer integrert og samtidig mer mangfoldig og tolerant samfunn». Også Brochmann uttrykker et tilsvarende håp om at «spenninger og konflikter kan virke integrerende». Ja, men de kan vel også virke motsatt – at vi kan få et mer segregert eller fragmentert samfunn?

I vår omtale av NOU-en Levekår i byer. Gode lokalsamfunn for alle, brukte vi mye plass på rapportens analyser og anbefalinger knyttet til samfunnet som et (mulig) fellesskap – eller det man på engelsk omtaler som «social cohesion». Altså, om grupper bindes sammen eller om det er store skiller og friksjoner. NOU-en viste til en rekke studier når analyser og tiltak ble presentert, men i liten grad ble studier av faktisk hverdagsliv inkludert. Derfor kritiserte vi NOU-en for at «kultur» som en mulig kilde til skiller, ikke fikk mye plass. Også denne NOU-en anbefalte «møteplasser» som et tiltak. Vår innvendig var da at ved overse de mange studiene der man har gjort «dypdykk» ned i mangfoldige nabolag, så kan det være at man får et noe skjevt bilde av hvordan hverdagen er her. Kanskje er det grunn til enda mindre optimisme?

Videre er det ikke nødvendigvis slik at møteplasser har de forventede positive effektene. Mange vil rett og slett velge å unngå å bruke dem. Noen vil oppfatte at «uønskede» gjester dominerer og påvirker andre negativt. Dessuten er det flere rapporter om at slike møteplasser synes å legge til rette for enda flere lag med mellommenneskelig frustrasjon. I studier av nabolagstrivsel, synes mange forskere å være enige om at det er i relativt homogene nabolag folk trives best. Hvorfor er det da slik at møteplasser som søker å samle ulike grupper, forventes å være nøkkelen til «samhold» og trivsel? Egentlig er det overraskende hvor skjørt det norske kunnskapsgrunnlaget er på dette feltet, gitt at «møteplasser» synes å være et så kjærkomment tiltak både for forskere og politikere. I en fersk studie søkte vi å undersøke de lokale «trivselseffektene» av et nytt nabolagshus i en av Oslos bydeler (vi kunne ikke påvise positive effekter), men samlet sett har vi også her et lite solid kunnskapsgrunnlag.

Etter det jeg kan se, drøftes ikke følgende spørsmål av Brochmann eller Fafo-forskerne: Hvem er det som ønsker integrering for ikke å snakke om hverdagsintegrering? Interessant nok viser ikke Fafo-rapporten til funn fra norsk byforskning eller fra de mange kvalitativt-orienterte studiene fra det som trolig er landets mest «mangfoldige» nabolag – lokalisert rundt på Oslos utvidete østkant. Flere av studiene jeg selv har gjennomført peker også mot at viljen til å delta i et slikt «prosjekt» ikke får full oppslutning – i hvert fall ikke over tid.

For å illustrere: Et velkjent Oslo-nabolag kjennetegnet av «mangfold» er Tøyen. Her bodde Emma, ​​en majoritetsnorsk kvinne i trettiårene fra 2010 til 2016. I løpet av denne perioden endret området seg. En gentrifiseringsprosess virket å ha vært satt i gang. For Emma var deler av denne prosessen noe positivt. Da unge og utdannede «rødvinsdrikkende» mennesker for alvor begynte å flytte inn. Emma var ikke like fornøyd med det offentlige områdeløftet som ble iverksatt. Ifølge henne rettet tiltaksmakerne seg kun mot visse deler av befolkningen: Man slutte å spille «klassisk julemusikk» på julemarkedet – i stedet fikk man høre «Rasta-musikk», noe som Emma fant kulturelt og følelsesmessig fremmedgjørende. Selv lengtet hun etter musikken som kunne ta henne tilbake barndommen. Etter å ha vurdert fremtiden på Tøyen, bestemte Emma og ektemannen seg for å flytte til et nabolag med et mindre «urbant uttrykk» enn Tøyen, til et område med en annen demografi, en sammensetning som var «nærmere» det familien var vant til. I det nye nabolaget var naboene nå «like» i etnisk og sosioøkonomisk forstand. Selv om de var lei seg for å forlate Tøyen, var det viktig å flytte for å sikre familiens emosjonelle velvære.

Emma er en av mange jeg har møtt gjennom mine mange østkantstudier – og ved å følge folk over litt tid, ser man også hvordan de handler. Interessant nok sier Fafo-forskerne at de ikke kan si noe om hva folk faktisk gjør – men hvorfor da ikke trekke både på kvalitative og kvantitative studier som søker å fange opp faktiske handlinger og samhandlinger? Mens informanter i intervjustudier og respondenter i store spørreundersøkelser kan si at de verdsetter mangfold, kan studier av faktiske flyttemønstre vise at det foregår både «hvit flukt» fra og «hvit unngåelse» av nabolag med etnisk mangfold. Videre kan dybdestudier av møteplasser avdekke hvordan disse kan brukes for å planlegge kriminalitet eller er en arena som forenkler sosial segregasjon. Altså, mye gir grunn til «optimisme», slik Brochmann og rapporten-forfatterne sier, og som jeg selv har antydet tidligere. I denne teksten har jeg kun forsøkt å vise til at det samtidig foreligger forskning som tegner opp et mindre positivt bilde av landskapet der ute.

I tillegg til at forskningen synes å peke i flere retninger, har ingen av oss de gudegitte evnene til å vite hvordan våre tiltaksforslag vil virke. Tiltak kan ha negative effekter.

For å avslutte, den norske byforskningen viser at mange flytter bort eller unngår å flytte til nabolag og skolekretser der mye av den ønskede hverdagsintegreringen burde foregå. Det gjelder langt fra alle, men omfanget er såpass stort at man kan spørre seg om «segregasjonsproblemene virkelig lar seg løse»? For å ta opp igjen innledningsordene, så kan vi fundere på om hvor enkelt det er å engasjere folk om man innser at integrering er et evighetsprosjekt uten ett klart mål.