Det sosiale i byplanleggingen sto sentralt for flere av finalistene i årets Aspelin Ramm-pris, også hos vinneren. I sitt masterprosjekt utfordrer Atdhe Illyrian Belegu en tendens i byene: gode intensjoner rettet mot stigmatiserte områder, men manglende kunnskap om stedene.
Belegu vinner prisen for masteroppgaven The Assembly Palace – A contextualized restructure and adaptation of local assets in Fjell, Drammen, ved Bergen Arkitkthøgskole.
Det var planer rettet mot nabolaget ditt Fjell i Drammen som var utgangspunktet for din masteroppgave. Hva var det du reagerte på?
– Til å begynne med var det ganske ukalibrerte tanker og følelser som vokste inni meg. Men etter hvert forstod jeg at problemet var at disse planene ikke samsvarte med rytmen og stemningen i området.
Ifølge Atdhe Belegu er problemet at planleggere og byutviklere ofte kommer utenfra og mangler tid til å forstå stedet de forsøker å utvikle.
– Fjell er en stigmatisert bydel. Livet der er dårlig formidlet til de som bor utenfor. Intensjonen til de som skal inn og hjelpe dette stedet er ofte god, men er ofte basert på feilmedisinering av problemet.
Hva er det disse byutviklingsprosjektene mangler?
– I Drammens tilfelle er planene basert på en oppskrift som streber etter nøytralitet og likhet, men da er det mye som går tapt i prosessen. Alle steder stiller sine egne premisser for utvikling, og de må utvikles etter sin egen ånd.
Fravær av oppmerksomhet for Fjells ånd finner den prisbelønte arkitekten i et nytt kommunalt bygg som reises rett vedsiden av bygget han selv skrev om.
– I masteroppgaven min har jeg jobbet med transformasjonen av et tidligere nabolagssenter. Når jeg jobbet med prosjektet hadde dette bygget vært til salgs i en årrekke, eierne ville bare ha det vekk. Samtidig har Drammen kommune hatt ulike ideer for det samme området, ofte ønsker om å tilføre noe helt nytt til område. Dette er et epitome av hva jeg forsøker å si. Man legger til nye ting, nye kvaliteter uten å se hva en allerede har eller trenger. Det er synd å bruke mye penger på nye bygg som kommer til å gjøre så drastiske endringer i området. Bærekraft oppnås heller ved å bygge på hva som allerede eksisterer i området. I mitt prosjekt viser jeg hvordan vi kan se på ressurser som allerede er i en bydel, og det trenger ikke bare være eksisterende bygg, men det kan også være å forstå infrastrukturen i en bydel.
Hjertet som byutvikler
For å utvikle steder i henhold til deres sjel, mener Atdhe Belegu arkitektene må undersøke glemte aspekter ved byene.
– I mitt prosjekt er det hjertet som leder byutviklingen. Og det er ikke så vanlig i vårt yrke. Følelser, opplevelser og minner blir ofte oversett i vår verden. Det som får oppmerksomhet er det praktiske og det logiske, men mennesket er mye mer komplekst enn det.
Oppgaven din minner litt om Jane Jacobs, som også lot seg personlig engasjere i debatter om byutvikling fordi hun fant ut hva som var planlagt for nabolaget sitt i New York på 1960-tallet. Tror du noen utenforstående kunne ha skrevet et lignende prosjekt, eller må et slikt perspektiv komme fra en stemme fra stedet?
– Altså, nå vil ikke jeg sammenligne meg med Jane Jacobs … Men både Jane og jeg hadde bedre utgangspunkt for å skrive om disse stedene, for vi kom derfra, og visste om en energi få andre tok seg tid til å kjenne. Men jeg mener det er fullt mulig for andre å forstå den energien, men da må det settes av tid til å se på de små tingene. De små tingene har en stor betydning.
Arkitektur eller politikk?
Både ditt og enkelte av de andre bidragene i Aspelin Ramm-konkurransen virket svært tverrfaglige. Hva er det arkitektoniske i prosjektet ditt?
– I mitt prosjekt har jeg forsøkt å ikke forholde meg til det som vanligvis har blitt tenkt på som en arkitektoppgave. Jeg tok heller utgangspunkt i en følelse. For å prøve å forstå hva jeg følte måtte jeg ofte vende meg til sosialantropologiske kilder. Men min jobb som arkitekt er å konkretisere alle disse abstrakte teoriene jeg jobber med.
Men er sosiale problem noe som kan løses av arkitekter, eller trenger vi politiske løsninger?
– Jeg tror vi trenger en kombinasjon av begge deler. Vi er avhengig av en rekke aktører, at folk med ulik bakgrunn går sammen og fyller tomme rom som er hos alle parter. Mange tenker bare på tall og statistikk og har fordommer om de ulike beboerne. Men et hjerte for stedet er essensielt for en vellykket byutvikling.
