Lukk
Plan – Tidsskrift for samfunnsplanlegging, regional- og byutvikling

Nytt tidsskrift om boligforskning

I dag lanseres Tidsskrift for boligforskning på Universitetsforlaget. Ansvarlig redaktør Kim Christian Astrup mener Norges særegne boligpolitikk gjør bolig til et svært interessant forskningstema. – Her skal alle eie sin bolig samtidig som ulikheten i samfunnet skal temmes, sier han.

Bolig er ikke lenger bare et konsumgode, men også et kapitalgode, sier redaktør for Tidsskrift for boligforskning, Kim Christian Astrup. Foto OsloMet.

Gratulerer med nytt fagfellevurdert tidsskrift! Hva er motivasjonen bak dette?

– En av artiklene i første utgave er en gjennomgang av forskningen på boligfeltet. Den forsøker å gjøre opp status. Er dette god forskning? Hva er det vi egentlig vet og ikke vet? På samme måte ønsker vi at tidsskriftet skal fungere. Hva er relevante og ikke relevante kunnskapshull? Og videre, hva er gode spørsmål? Så langt har boligfeltet blitt definert ut fra småoppdrag og løpende dag til dag bekymringer. En gjenganger har vært løpende evalueringer med fokus på pågående tiltak, preget av at kunnskapsproduksjonen defineres av departementalt hold, men det er også viktig å få med andre perspektiver og reise den kritiske forskningen. Hva er de kritiske spørsmålene som vi bør adressere?

Astrup påpeker også at det bak etableringen av tidsskriftet ligger et ønske om å samle et forskningsfelt som så langt har vært fragmentert og hatt en kort tidshorisont.

– Ambisjonen til redaksjonen er videre å anerkjenne at bolig i det hele tatt er blitt et eget forskningsfelt. Det er ganske mange som driver på med det. Ikke bare her på SVA-senteret, men også andre miljøer. Det er en følge av at Husbanken og Kommunaldepartementet, samt Forskningsrådet har blitt hyppige bestillere av boligrelaterte forskningsoppdrag. På et eller annet tidspunkt så må det være noen som gjør regnskap, og samle og systematisere forskningen på ett sted og sørge for at nye bidrag sees i lys av tidligere etablerte innsikter. Det må gjøres opp et slags kunnskapsregnskap over hva vi har kommet fram til, og at forskningen bygger på tidligere forskning, kumulativt.

Men hva er det som gjør bolig som sådan til et eget forskningsfelt?

– Hvis man skal være djevelens advokat, så kan man utfordre spørsmålet på om bolig bør være et eget forskningsfelt. Er ikke egentlig sosiale utfordringer på boligmarkedet bare et symptom på underliggende fordelingsskjevheter? En har for eksempel ikke egne tidsskrifter for matkonsum, kunne en kritisk økonom ha innvendet. Det er et komplekst spørsmål, men det kan forsøksvis forsvares på to måter. Det ene er at når du velger å satse på boligeierskap som i Norge, så betyr det at bolig ikke lenger bare er et konsumgode, men også et kapitalgode. Å få fram den dualiteten blir dermed viktig. Det er klart at når man har som mål at befolkningen skal inn i en kapitalposisjon som det å være en boligeier er, og middelet til dette målet er en rekke skattesubsidier forbeholdt boligeiere samtidig som dette kapitalobjektet har vært gjenstand en sterk verdiøkning de siste 20 årene, så har boligmarkedet blitt en arena som utfordrer norske likhetsidealer. I det norske systemet blir tilgang til boligkreditt helt avgjørende, fordi det å innta en kapitalposisjon i form av boligeierskap, også innebærer å innta en låneposisjon, og tilgangen til lån blir da en nøkkelfaktor for å hindre at man da får skjeve fordelingseffekter som følger at en har en politikk som går ut på at befolkningen skal innta disse kapitalposisjonene. Dette gjør bolig til et svært spesielt område innenfor en sosialdemokratisk velferdsstat.

Hva er det andre punktet?

– Spørsmålet kan også besvares gjennom en teoretiker som jeg nylig har oppdaget, som også gjør at dette er interessant fra et konsumperspektiv. Han heter Amartya Sen og han sier at det er et høyst legitimt politisk prosjekt ved å ha et direktorat som Husbanken som bistår kommunene med å identifisere de som sliter med å finne sin posisjon i markedet.. Det å underkonsumere bolig er et problem, men det er ikke et problem som uten videre kan løses gjennom vanlig fordelingspolitikk. Det er vanskelig å adressere fattigdom uten å ta hensyn til en viktig konsumkomponent som bolig er. Tradisjonelle fattigdomsmål opererer med antagelser om at det er like priser på konsumgoder, noe vi vet er dramatisk usant på boligfeltet. Samtidig som det er et gode som varierer geografisk mest i pris har bolig også den største budsjettandelen i konsum. I følge Sen er politikkens oppgave er å sørge for at befolkningen har muligheter til å utøve visse grunnleggende funksjoner. Men det er et viktig poeng at inntekter over en tradisjonell fattigdomsgrense ikke nødvendigvis er et mål på om du er i stand til å utøve funksjonen, å bo i en tilfredsstillende bolig. Du kan for eksempel bo i et område med høye priser, det kan være at man har andre utfordringer som for eksempel tilgang til kreditt, at du kommer fra bygda og ikke har foreldre som har boligkapital eller er innvandrere og så videre.

Det virker som dette særlig gjelder vårt land. Kan du tydeliggjøre det særegne med Norges boligmarked?

– I Norge er det ikke politisk vilje per i dag til å gjøre noe med eierlinja. Vi har det skattesystemet vi har som gjør at det lønner seg å eie framfor å leie, og så må vi drive sosial boligpolitikk innenfor disse parameterne i overskuelig framtid. Og det gjør at en strekker det langt, så langt som det er mulig å få vanskeligstilte inn som eierene på boligmarkedet, nettopp for å unngå uheldige fordelingseffekter. Det er den type ting som gjør at dette er et spennende tema. Det hadde ikke vært like spennende hvis vi hadde hatt et tysk system, med en annen beskatning og velfungerende leiemarkeder for brede lag av befolkningen. Eller om vi hadde hatt den norske markedsorienterte politikk i en angloamerikansk setting, uten ambisjoner om å ha utjevnende politikk.

Så det som er spennende er at politikken strider med målene?

– Ja, det skaper stress i systemet. Det er uvanlig for Norge at vi ender opp med situasjoner hvor det med høy utdanning og relevant jobb med grei inntekt ikke er nok til å klare seg alene, du må fortsatt ha foreldrehjelp. En stor majoritet av førstegangskjøperne får hjelp fra foreldrene til å klare egenkapitalkravet. I tillegg vil vi at folk med lav inntekt skal bli boligeiere. I forkant av Boligutvalget innstilling I 2011 hadde flere håpt at boligbyggelagene skulle få en revitalisert rolle i boligfeltet med en langt større sosial profil enn det de nå har. Men det skjedde ikke, og istedenfor anbefalte utvalget at folk med lav inntekt i større grad skulle eie enn før, at man skulle utvide eierlinja ytterligere. Dette skulle skulle skje hovedsak uten tilskudd og ikke subsidierte boliglånsrenter. Dette er et tema med flere paradokser, og kan også ses i forlengelsen av spørsmålet om gjeld. Kombinasjonen av boligeierskap med dagens situasjoner med høye boligpriser og lave inntekter, innebærer høye belåningsgrader. At det er god politikk at flere husstander med lave inntekter når det innebærer svært høy gjeld er ikke opplagt. Det krever noen resonnementer for å kunne argumentere for det.

Artikkelen er merket med:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *