To publikasjoner fra henholdsvis Fragment og Rodeo/Hav Eiendom tar for seg mulighetene for hver sin havn, en i Oslo og en i Bergen. Tekstene avdekker to motsatte strategier for byutvikling.
«Mange europeiske havnebyer har ikke lenger en havn.» Slik begynner arkitekt Arild Eriksen sin nye samtalebok Hva vi bygde ved sjøen som ble utgitt i sammenheng med utstillingen «The Ocean» på Bergen kunsthall i fjor høst. Om havnen legger han til: «Områder regulert til industri finnes ikke. Heller ikke boliger folk som arbeider i havnen har råd til.»
Eriksen, som med sitt arkitekturkontor Fragment står bak en rekke morsomme og sosiale påfunn, har lenge hatt en forkjærlighet for produksjon i byen. For Eriksen representerer den produktive byen ikke bare en mer urban by, men også en mer bærekraftig fremtid med mindre frakt. Om de sentrumsnære industri og havnetomtene i vårt land kommenterer han fraværet av produksjon slik: «Det som nå skjer er at vi bygger bolig her, og i stedet får nye forbrukere i byen».
Se også Plans intervju med Aksel Borgen og Gustav Bjørngaard Rødde fra byrået Etyde: «Er mer industri i byen en kur mot tomme butikklokaler på gateplan?»
I publikasjonen kretser samtalene mellom blant annet kunstnere, en landskapsarkitekt, en møbelsnekker, en historiker, en kokk og en båtbygger rundt spørsmålet om hvilken rolle havnen har spilt i Bergen, og hva den kan spille i fremtiden.
Ved havnen har det vært ulik form for produksjon i verft og ulike ofte relaterte leverandører, men det har også vært tradisjon for utstrakt lagring ved kaianleggene. Men fremtiden til havnen som produktivt sted ser mørk ut i lys av en utvikling som har pågått over lang tid: deindustrialiseringen siden 1970- og 80-tallet, fremveksten av større og mer moderne havneanlegg lenger ut av byen kombinert med en revitalisering av bykjernen og et dyrt boligmarked som har tatt over store havneområder. Nå skal havneanlegget Dokken i Bergen sentrum transformeres. Eller som Teknisk ukeblad meldte i lys av de nye planene som kom i 2020: «Nå vil også byrådet i Bergen ha fjordby i sentrum.»
«Over tid kommer dette til å gjøre noe med byene våre. Og det kommer til å gjøre noe med Bergen, hvor identiteten til byen er så sterkt knyttet opp mot allmenningene ned til sjøen og til havneaktiviteten» innleder Eriksen samtalen han har invitert til nettopp nede ved Dokken. «En tomt regulert til industri», som arkitekten forklarer, «er så mye mindre verdt enn en som er regulert til bolig. Det er hovedårsaken til at vi ønsker å gjør dette. Vi ønsker å synliggjøre verdien av produksjon i havnen».
En av de som har kontor på bryggen, er arkitekt og båtbygger Jacob Schroll. Om det dynamiske miljøet bestående av både havnearbeidere og kunstnere i rimelige lokaler, sier han: «Er det noe du trenger, kunnskap du ikke har som du trenger akkurat nå, er det alltid noen i en havn som vet noe praktisk, som gjør at det kan ordnes. Det behøver ikke å være i en havn, men det sier noe om det mangfoldet som kanskje etter hvert mangler i byen. Alt blir så striglet og homogent».
Men også i havnen begynner det å bli striglet og kaoset som tidligere preget stedet mangler, noe Schroll kort forklarer med å påpeke at alle deltagerne fremmøtt til samtalen sitter som påbudt i gule refleksvester. Selv om Schroll liker aktiviteten på stedet, så savner han «et skikkelig havneliv».
Det er nettopp å verdsette livet som allerede eksisterer på havnen, samt legge til rette for mer havneliv og en «blandet» by Eriksen har satt seg fore å undersøke i den lille publikasjonen som er like blå som var den havet selv. «Men kommuner i dag driver tomteutvikling på markedets premisser. De lager områdeplaner, selger tomtene og lar private eiendomsutviklere lage detaljreguleringsplanene, i stedet for i større grad selv definere hva ulike områder skal brukes til»
Slike spørsmål er dessverre aldri på agendaen i Rodeo arkitekters nye rapport Grønlikaia: 10 anbefalinger for østkantens fjordby. Publikasjonen kommer som følge av at Hav Eiendom skal utvikle fjordbyens siste tomt, som rapporten et par steder omtaler som en «tom tavle». Joda – et av rapportens 10 råd handler om å vektlegge «historiske spor» som den niende anbefalingen argumenterer for. Samtidig er det så alt for tydelig at dette historiske er kuriosa fordi rapporten oser over av et ønske om å fullføre Fjordbyen. Dette synes ikke bare i ønsket om å bygge fra «scratch», som de skriver, men også i anbefaling nummer 10: «Det nye Oslo-ikonet»; rapporten argumenterer at Fjordbyen trenger nok et signalbygg.
Forfatterne – som virker å være Henning Sunde og Knut Schreiner fra Rodeo Arkitekter med hjelp av et ekspertutvalg med noen andre kjente ansikt – vektlegger at de har skrevet rapporten på bakgrunn av omfattende medvirkning. Rapporten gir inntrykk av å være en slags videreformidling av denne folkets røst. Forfatterne påpeker at tanken er å gi Grønlikaia hva Fjordbyen så langt ikke har. Fjordbyen, byprosjektet som har preget Oslo de siste tjue årene og som er kjent for å være et sted for de rike. Hva mangler vel det? Jo, sosial boligbygging. Men det er ikke dét forfatterne vektlegger – men aktiv «rekreasjon». Som forfatterne skriver pedagogisk til oppdragsgiver: «Selv på kjente Sørenga ser man at restaurantene står tomme i vinterhalvåret. Det anbefales derfor å unngå et generisk restauranttilbud».
Joda, på ett sted nevnes det faktisk i den bilderike rapporten at «gunstige leieforhold» bør vurderes. Men noe plass får ikke dette forslaget, og samtidig vet vi så alt for godt at dette ikke er hensikten til arbeidsgiver – Hav Eiendom, Oslo Havns eiendomsselskap som er kjent for å trekke i trådene bak det vedsideliggende rikingparadiset Sørenga og Barcode.
Setningen om rimelige leier kommer i kapitelet, eller anbefalingen, som heter «Østkantens fjordby», hvori forfatterne «anbefaler at det satses på å skape forbindelser mellom Grønlikaia og byen bak – Gamle Oslo, Tøyen, Grønland, Kampen, Vålerenga, Jordal og Etterstad. Dette handler om å gjøre seg lett tilgjengelig med effektive og attraktive adkomster, både med sykkel, gange og kollektivt.» Med de siste setningene ser vi at det ikke er snakk om å legge til rette for en sosioøkonomisk befolkning på området som står for tur til å bli utviklet – men at det handler om de «andre» sin besøksrett, for å bruke et begrep som den kritiske byforskningen omtaler som en vag form for «retten til byen», et konsept som i virkeligheten betyr at andre enn eiendomskapital skal ha rett til å forme byen.
Aftenpostens kommentator Nazneen Khan-Østrem fikk frem dette poenget på glimrende vis i sin kommentar om de forestående planene for Grønlikaia da hun spurte om medvirkning var blitt en ny form for «grønnvasking» og ansvarsfraskrivelse. Rodeos rapport er overfylt av grønne ambisjoner, blant annet via «[d]e visjonære ideene til den britiske økonomen Kate Raworth og hennes begrep doughnut economics» som «utgjør den strategiske og ideologiske ryggraden i prosjektet». Som Hav Eiendoms bærekraftssjef Marie Winsvold, sier på en av de første sidene: «Målet vårt er å sikre at Grønlikaia blir et godt sted å leve for mennesker og natur, over og under vann, uten at byutviklingsprosjektet overbelaster klima, natur eller sosial bærekraft». Rapporten oppsummerer uironisk: «Metoden har fått navnet DEiG, som står for Doughnut Economy In Grønlikaia»
Likevel er det ikke denne form for grønne buzz-ord Khan-Østrem leder vår oppmerksomhet til når hun sier at medvirkning har blitt den nye grønnvasking. Snarere mener hun at medvirkning har fått samme legitimerende effekt som grønnvasking. Hun viser til både nasjonal (sosialantropolog Bengt Andersen) og internasjonal forskning som får frem manglene ved medvirkningsprosesser. Og Khan-Østrem skriver at hvis forsøk først blir gjort for å få inn nye sosiale grupper «vil [det] uansett være sosiale forskjeller mellom de som bor der og de som kommer for å henge. Medvirkning kan ikke endre dette.» Likevel glemmer hun å nevne det åpenbare: boligpolitikk kunne gjort en forskjell.
Sentrumsnær tomtespekulasjon
Oslo Havn, som eier Hav Eiendom, er et kommunalt foretak. Politikerne i Oslo pleier ofte på spørsmål om hvorfor de ikke driver med sosial boligpolitikk å svare at de mangler tomter. Når vi ser hvor mye som har blitt bygd på kommunal grunn i sentrum av vår by, er det lett å se at det ikke stemmer.
Samtidig er målet til prosjektet til Hav Eiendom høy avkastning. Som administrerende direktør Kjell Døvle Kalland på siste side i Rodeo-rapporten slår fast: «… alle økonomiske verdier som vi skaper går tilbake til Oslo Havn. Dermed bidrar vi til å realisere målet om at Oslo skal ha verdens mest miljøvennlige bynære havn». En havn, kan vi legge til, som stadig skal flyttes lenger ut av byen, og dermed gi plass til nye boligtomter som skal finansiere denne utflyttingen.
Det innebærer at vi står mellom et valg mellom fortsatt havnedrift i byen eller om dette skal brukes til annen virksomhet, for eksempel industri eller boligbygging. Skal havnen uansett flyttes og tomtene benyttes til noe annet enn boliger utelukkende for de rike, må vi endre dagens tenkemåte om finansiering.
I Hva vi lagde ved sjøen snakker Eriksen med kunstner Sabine Popp, som har atelier i Bergen Havnelager. Om Bergen kommenterer hun en lignende situasjon som i Oslo: «… til syvende og sist hjelper det lite med gode seminarer og diskusjoner, når det til slutt handler om å skaffe inn nok penger til å bygge godshavnen på Ågotnes.» Bergenseren Eriksen følger opp og trekker samtalen over til sin hjemby, Oslo, og muligheten for en sosial boligpolitikk: «Om resultatet av veldig mange ulike fagmiljøer sitt arbeid med å utvikle modeller for en tredje boligsektor, bare ender med leie til eie modeller med OBOS, så har man i praksis drevet rovdrift på folk sin tid og engasjement. Om man ikke er klar for å utvikle utenfor markedet, så må en kanskje la være å involvere folk i medvirkningsprosesser som ikke har konsekvenser.» Konsekvenser uteblir fordi tomtene uteblir. Medvirkning skjer overalt, bare ikke i valg av hva tomter skal brukes til. Christopher Haatuft, kjøkkensjef og kokk, sier et sted i Eriksens bok: «… kommunen [må] regulere tomten til et allmennnyttig formål, som ikke skal regnes hjem».
Det er imidlertid vanskelig for kommunene, for eiendom har blitt den nye oljen. Men som den britiske byskribenten Owen Hatherley påpeker i sin bok fra i fjor, Red Metropolis: Socialism and the Government of London: eiendomsverdier, i likhet med oljen, bør bare bli liggende igjen i bakken. Å pumpe dem opp – i den hensikt å løse problemet verdistigningen skaper – gjør alt verre. Vi bør motsatt tenke på byens grunn som noe annet enn en vare. Eller som kunstneren og den marine landskapsarkitekten Elin T. Sørensen nevner i Hva vi lagde ved sjøen: «Her til lands, hvor vi har gjort oss rike på olje og laks – og på en måte har ‘blod på hendene’ – har vi et spesielt ansvar for å lage en byutvikling som er fremtidsrettet og skaper framtidskompetanse». Og alt i boken peker i retning av nye måter å tenke og handle på i byen som bryter med dagens praksis.
Amatører og profesjonelle urbanister
Når jeg møter en tekst som handler om byen pleier jeg ofte å spørre et enkelt spørsmål: er den skrevet av en amatør eller av en profesjonell? Det noe grove, men likevel effektive skillet kommer fra urbanisten og samfunnsgeografen Andy Merrifield, som i den facinerende boken The Amateur: The Pleasures of Doing What You Love fra 2017 skiller mellom to typer intellektuelle.
Om amatøren og den profesjonelle forklarer Merrifield at den førstnevnte «speaks truth to power while the other speaks the truth of power», en distinksjon han henter fra filosofen Edward Said. Det vil si, der den profesjonelle er en funksjon av makten er amatøren en som snakker mot makten.
Men en amatør er mer enn det, som Merrifield forklarer i en artikkel i tidsskriftet City som kom et par år før boken: «To be an amateur is to express the ancient French word: love of, a person who engages on an unpaid basis, a non-specialist, a layperson». Og når du elsker noe, og ikke er betalt av mektige interesser kan du fort skape trøbbel, nettopp fordi du ikke er betalt av mektige interesser. Problemet er bare at «[p]rofessionals and wannabe professionals are everywhere in urban studies, everywhere in the exclusive running (and ruining) of cities» – og nå i økende grad basert på medvirknings-input – dette er en av vår tids urbane utfordringer.
I Rodeos profesjonelle rapport er Hav Eiendoms nyliberale prosjekt allerede tatt for gitt, alt «medvirkning» kan bidra til, er å gjøre stedet mer «urbant». I Hva vi lagde ved sjøen forholder det seg annerledes. Jeg skulle imidlertid likt å se flere stemmer enn arkitekters og kunstnere i samtalen i Bergen, som havnearbeidere. Samtidig er samtalen i boken god og åpen.
Eriksen viser hva et mer «amatørmessig» eller kjærlig blikk på byen kan være. Eksempelvis spør Elin T. Sørensen et sted i boken om vi ikke bare bør la enkelte steder ligge brakk i byen. Vil ikke det åpne for fremtidens muligheter og hindre at boligutbyggingen for de rike okkuperer områdene? Sørensen sier «Man må bryte med det lineære og at alt skal gå så fort, og utvikle byen på andre premisser enn kun byggenæringen sine. Stoppe opp, ta inn ny kunnskap og gi prosessene mer tid. Det tenker jeg ville være ganske revolusjonerende.» Eriksen legger til: «å la noe ligge uberørt virker nærmest utenkelig i dagens byutvikling», slike utenkelige tanker trenger vi flere av
Uansett hva byens områder skal brukes til, trenger vi denne form for refleksjon. For autopiloten hos konsulentselskapene i arbeid for eiendomsaktører er i ferd med å legge en stram lasso over byene våre hvor én form for fremtid lokker seg om oss.
Arkitekt og kunstner Joar Nangos utstilling Girjegumpi på Nasjonalmuseet – Arkitektur drøfter på subtilt vis spørsmål om kapitalisme, klimakrise og dekolonisering. Utstillingen inntar grensesprengende perspektiver og er et verdifullt bidrag til hovedstadens arkitekturoffentlighet.
I sin debutroman The Masterplan eksponerer Reinier de Graaf på mesterlig vis arkitektens ego, der det hårfint balanserer mellom begjæret etter bekreftelse og idealet om å gjøre godt.
Dokumentaren om utkastelsen av beboerne i Maridalsveien 128 er en samvittighetsfull skildring av et rått boligmarked i Oslo. Litt for samvittighetsfull?
