«Vi må ikke glemme industriarbeideren når vi utvikler byen vår» var tittelen på en kronikk i Aftenposten i sommer, skrevet av arkitektene Aksel Borgen og Gustav Bjørngaard Rødde fra byrået Etyde. Som NTNU-studenter leverte de to i fjor en diplomoppgave om hvordan industri kan få en naturlig plass i urbane områder.
«Industriområder planlegges fremdeles i modernistisk ånd, frakoblet resten av byen og i stor grad kun tilgjengelig med bil», skriver de to i tidligere nevnte kronikk, og fortsetter:
«Byen trenger både blåskjorter og blådresser. Produksjon, logistikk, lagring og vedlikehold spiller en nøkkelrolle i «det grønne skiftet». Skal vyer om bærekraft bli til virkelighet, må også industrien være en del av byene vi utvikler.»
– Aller først: Hva snakker dere om når dere snakker om industri?
– Spørsmålet rundt produksjon i byene har vært en trend i vår bransje de siste årene. Da handler det fort om om urban dyrking eller nabolagsprosjekter. Det er helt klart sympatisk, men det er som regel noe enkeltpersoner holder på med på fritiden. Det vi snakker om, er storskala produksjon, sier Borgen.
Han legger til grunn Statistisk sentralbyrås definisjon av begrepet «industri og tilstøtende næringer», og her inngår også bygg og anlegg, grossister og foredling av matvarer.
– Ikke all industri egner seg i byen. Det må være lave utslipp og ikke så mye støy, avfall og lukt. Det kan heller ikke være avhengig av mye tungtransport, så en kan se for seg bryggerier, kaffeproduksjon, teknologibedrifter og håndverk, for eksempel. Vi snakker selvsagt ikke om tungindustri. Når vi kommer med disse ideene, så er det nesten slik at folk ser for seg London like etter den industrielle revolusjon, med teglsteinspiper hvor det velter ut røyk.
Samtidig er det ikke helt lett å vite hvor tålegrensen for støy og forstyrrelser går i et nabolag. Varelevering til dagligvarebutikker er noe de fleste er villig til å godta. Byboere har også typisk aksept for at lyd fra uteservering og naboer er en del av det urbane livet. På Rodeløkka i Oslo har de fleste vent seg til lukta av sjokoladeproduksjon, men ikke all verdiskaping har like søt odør. Mosselukta fra den nå nedlagte celluloseproduksjonen ble mislikt av noen, mens andre verdsatte den som lukta av penger og ikke minst lokale arbeidsplasser.
– Hva er skillet mellom det sjarmerende og det plagsomme? Hvis vi ser til New York, er mindre mindre bedrifter en del av bykjernen. Det er noe som er med på å gjøre byen spennende by. Mer produksjonsvirksomhet kan være med på å øke attraktiviteten til byene våre, sier Borgen
– Om en skal være litt flåsete, kan en bemerke at det ikke lenger finnes industri i Norge?
– I Trondheim, som vi har sett nærmere på, jobber rundt femdel av de sysselsatte i industri og produksjon, så det at det ikke finnes industri i Norge er jo ikke riktig. Nå kan det dessuten se ut til at trenden med utflagging og utflytting i ferd med å snu, noe som kommer av automatisering og robotisering. Det er jo særlig lønnskostnader her til lands har som drevet utflagging tidligere.
– Klarer du å beskrive diplomoppgaven veldig kortfattet?
– Det er naturligvis ikke så lett å fatte seg i korthet, men altså: Vi har sett på et område i Trondheim som heter Sluppen. Det er i utvikling, slik som tusenvis av steder i Europa, det ligger i randsonen av byen og skal bygges ut til sentrumsformål, noe som fører med seg næring, kultur, offentlige tjenester, utdanning og så videre, men industri er ikke en del av den pakka som kalles «sentrumsformål». Vi har tegnet en plan for Sluppen, som både inneholder alt som tradisjonelt er en del av sentrumsformål, og som i tillegg tar vare på industriaktiviteten.
For diplomoppgaven fikk de to studentene utmerkelsen «DOGA-merket nykommer». I juryens begrunnelse heter det blant annet at «Oppgaven viser hvordan industri kan inkluderes i en urban setting og faktisk være med på å skape nytt liv og bidra til bærekraftige byområder. Juryen lar seg begeistre av potensialet for ny verdiskaping i byene, og trekker frem hvilken betydning industri kan få for fremtidens byutvikling.»
– Én ting vi har vært opptatt av, er en ordentlig planlegging av uterommene, å fortette arealer utenfor industrilokaler. Vi ønsker å unngå konflikter mellom fotgjengere, sykler, barn og tungtransport. Så har vi sett på funksjonsplanlegging ikke bare i nabolag, men i enkeltbygg. Vi har plasser boliger opp i etasjene. Det er allerede slik at de dyreste boligene er i de øvre etasjene, men vi har lagt inn produksjonslokaler i de nederste. Det er sjelden at bygninger med næringfunksjoner går over mer enn to etasjer. Det er også logisk, for det er lite hensiktsmessig for de fleste typer produksjon å spre virksomheten over flere etasjer, sier Borgen.
Han viser til at første etasje står ubrukt i mange urbane bygninger i dag.
– Vi kan ikke ha kafeer i alle førsteetasjer. I oppgaven får vi plass til mange nye boliger, kontorer og kulturtilbud i noe som bare var et næringsområde, men ikke bare det: Vi får plass til mer industri enn det var der fra før, for mange slike steder har lav tetthet. Det er store ubrukte arealer. Da blir spørsmålet hvorfor. I veldig mange tilfeller er svaret at det av og til kommer diger lastebil som trenger å kunne snu. Samtidig er lastebilens besøk ofte noe som skjer høyst et par ganger i året. Men utenom de tidene, står uteområdene ubrukt. Da blir det straks mer fleksibelt å å ivareta industriens behov.
Borgen beskriver en utvikling hvor de som de som jobber på typiske urbane arbeidsplasser i dag ofte får høre at de må jobbe tettere. Den samme graden av fortetting er ikke industri- og produksjonssektoren gjenstand for. Samtidig krever sektoren mye infrastruktur, ikke minst veier.
I et intervju med Arkitektnytt fra tidligere i år sier Borgens kollega Gustav Bjørngaard Rødde at forslagene deres handler om en mer helhetlig tenkning rundt arealbruk. «Hvis ikke industrien benytter arealer i sentrum, tar den hevd på at annet areal utenfor byen, gjerne i nabokommuner, og ofte på bekostning av natur eller matjord», uttaler Rødde. Trondheim kommune har også et dårlig rykte når det gjelder å bygge ned matjord.
– I eksemplet Trondheim, som vi som nevnt har sett på, legges nye produksjonsområder i utkanten av kommunen. Man vil ha bedriftene innenfor kommunegrensene, men bare så vidt. Det gjør også at mange arbeidstakere må pendle feil vei, som bor sentralt og har barn på skolen og kjøper tjenester i sentrale områder. I tillegg har vi for eksempel rørleggere som har kunder i byen, men som må kjøre ut til kommunegrensa for bruke eget lager og verksted.
– De fleste byer forsøker å styre trafikkårene utenom sentrumsområdene. I hvilken grad er det en konflikt her?
– Det avhenger veldig av type produksjon. Store lagre er vanskelig å få til i en tett by. Supermarkeder har som regel hyppigere vareleveranser enn en mindre industribedrift. De fleste byer har leveranser med i planleggingen, og det er særlig privatbilismen man vil redusere.
– Hvilke samfunnsmessige effekter, sånn ellers, kan man se for seg som følge av at byfolk får produksjon og verdiskapning inn i hverdagen i større grad? Blir folk klokere av det?
– Vi mener en god by er en mangfoldig by. Alle tettsteder prøver å få til en levende by. Hvorfor skal ikke de som jobber i produksjonsbedrifter få ha byen som arbeidsplass, slik som journalister og arkitekter? Mer mangfold kan synliggjøre en viktig del av norsk næringsliv, og kan tenkes å gjøre det mer attraktivt å ta jobber som håndverker eller fabrikkarbeider. Det foregår allerede en utvisking av skillet mellom kontorarbeidsplasser og gutta på gølvet på arbeidsplassene, noe det nok er en fordel å gjøre i større deler av samfunnet. Hvis produksjon og industri blir mer synlig, er det også mulig at folk blir mer bevisst på eget forbruk og hvor varene kommer fra, sier Borgen.
– Så, til slutt, det obligatoriske korona-spørsmålet: I hvilken grad er ideen om fortetting svekket etter pandemien? Hvordan påvirker det hvordan dere tenker om industrien i byen?
– Det vi har sett under pandemien, er at de arbeidsplassene som er lettest å erstatte med hjemmekontor er de som har mest plass i dagens bykjerner, mens de som må møte opp på en fysisk arbeidsplass jobber mer perifert. Kanskje de som faktisk er nødt til å komme seg på jobb skal få mer tilgang til de mest sentrale beliggenhetene? Dessuten er det et spørsmål om det i fremtiden kommer til å være like rasjonelt med store arbeidsplasser for kontorister hvis folk velger hjemmekontor i større grad. Dette er det mange som kan mer om enn meg, men det kan ikke utelukkes ganske store endringer her.
I Plan 1/2020 stilte vi spørsmålet: Hvor har det blitt av arealplanlegginga? Aarsæther, Hanssen og Hofstad kommenterer artikkelen i samme nummer, uten å a lest artikkelen vår særlig grundig. I alle fall tillegger de oss i svaret en rekke oppfatninger vi ikke har. Her kommer et forsøk på oppklaring og noen presiseringer.
Regjeringen oppretter i alt 92 nye studieplasser innenfor planfag.
Hav Eiendom ber om innspill fra innbyggerne til hvordan Grønlikaia i Oslo skal bli i framtida. – Da Fjordbyen ble planlagt for snart 20 år siden, var det stor avstand fra det arkitektene jobbet med og folks bevissthet. Nå som området har tatt mer form, begynner bevisstheten hos innbyggerne å bli mye tydeligere, og da følger engasjementet med, sier Henning Sunde i Rodeo arkitekter.