Øverst i Gudbrandsdalen, i Lesja kommune, finner vi Hanne Alstrup Velure. Hun er leder for organisasjonen Utmarkskommunenes sammenslutning (USS), som har 100 kommuner som medlemmer – mange av dem kommuner som har flere fritidsboliger enn faste boliger som brukes av dem som er folkeregistrert der.
USS har lenge ment at Norge trenger en ny, nasjonal hyttepolitikk. De siste ukenes koronakrise, hvor hyttekommunenes manglende helseberedskap har ført til et forbud for folk å overnatte i fritidsbolig utenfor hjemkommunen, viser med tydelighet hvorfor en ny politikk for hyttebruken er nødvendig, mener Velure.
– Definisjonen på politikk er prioritering og fordeling. Det er etter hvert blitt mange i Norge som bor på måter som samfunnet ikke er bygget for. Over mange tiår har folk søkt fra bynære strøk til fjellet og til kysten. Dette er et ganske særnorsk fenomen. Det gir etter hvert en del utfordringer som følge av at samfunnssystemet ikke følger med. Kommunen er ikke bare lovpålagt å tilby helseberedskap, som vi snakker om i koronakrisa, men også tjenester som politi, brannvesen og hjemmesykepleie, sier hun.
– Nylig snakket jeg med en tidligere ordfører i Trysil, hvor det har vært mye hytter lenge. Han påpekte at pensjonister er mye mer på hytta enn de som fortsatt er yrkesaktive. Mange i Trysil kjøpte hytte da de var rundt 35, og nå bruker mange flere hytta hele tida. Da har de krav på hjemmesykepleie og andre kommunale tjenester, sier Velure.
Innlandet fylke, hvor Lesja ligger, er Norges største hytteregion og har nærmere 90.000 hytter og 180.000 fastboliger – hver tredje bolig er en fritidsbolig, selv når byer som Hamar, Lillehammer, Gjøvik og Elverum telles med.
Rundt annenhver husholdning her i landet eier eller har tilgang til en fritidsbolig, og til sammen ligger antallet hytter på snaut en halv million. Rundt 200.000 av dem eies av Oslofolk.
I en kommune som Bykle i Agder er det seks ganger så mange hytter som fastboende husstander. I Lesja, hvor Velure også sitter i kommunestyret, er det rundt 2000 fastboende og mer enn dobbelt så mange ganger flere hytter enn fastboliger. Antallet som oppholder seg i kommunen når hyttene er fulle, er det mangedobbelte av innbyggertallet, fordi det typisk er flere folk som oppholder seg på ei hytte.
– I Lesja har vi ikke vært nødt til å ty til eiendomsskatt på hyttene, men dét er et virkemiddel vi er glade for å ha muligheten til å kunne bruke, beskatningsrett er en del av lokaldemokratiet. Vi kan vedta å innføre fire promille i eiendomsskatt. Men samtidig er jo rammeoverføringene til kommunene basert på innbyggertallet og ikke brukertallet i de kommunale tjenestene, sier Velure.
Når mange av hyttekommunene opplever synkende innbyggertall, og har en stadig aldrende befolkning, reduserer det kommunens inntekter. Behovet for å finansiere de kommunale tjenestene etter hvordan befolkningen bruker fritidsboliger øker stadig, mener USS-lederen.
– Også saken med den unge jenta i Valdres, som døde på grunn av spiseforstyrrelser, er et eksempel på at vi trenger å se på systemet. Siden hun oppholdt seg på hytta ble det uklart hvem som hadde ansvar for oppfølging av jenta, barnevernet i hyttekommunen eller barnevernet i hjemkommunen, sier Velure.
Velure mener at hytteforbudet har vært helt nødvendig. Mange av ordførerne i USS var fortvilte og nervøse for at deres helseberedskap skulle knekke sammen, og var veldig lettet da regjeringen tok grep, forteller hun.
– Men selvsagt er det utfordrende med så inngripende tiltak. Hytta betyr veldig mye for folk, så det er ikke rart at mange er både oppgitte, lei seg og sinte. Langt de fleste forstår og aksepterer hytteforbudet. Fram til nå har vi fått lokalsamfunnene til å fungere sånn noenlunde i påsken og andre høytider, fordi vi har kunnet hente inn ekstra leger fra byene og utlandet – og på grunn av frivillige. Nå er nesten alt av kvalifisert helsepersonell opptatt i egne jobber på hjemstedet, så de ekstra legene er ikke tilgjengelige lenger. De som jobber i hyttekommunene har mer enn nok med koronakrisen i egen kommune, så om vi nå skulle fått alt det ekstra som vanligvis kommer i påsken, ville det ikke gått. Ordførerne i hyttekommunene vil jo ikke miste alle inntektene som hyttefolket genererer, og mange har vært helt fortvilte. Men de kunne ikke bare ta sjansen på at dette skal gå bra. Helsa til alle, både fastboende og hytteeiere, må komme først, sier hun.
– Et hytteforbud der staten tar fra folk retten til å bruke egen eiendom, vil selvsagt ikke fungere mange ganger. Akkurat derfor trenger vi en nasjonal hyttepolitikk.
Velure vil ikke komme med noen konkrete løsningsforslag på vegne av hyttekommuner, for, som hun sier: «Dette er nybrottsland».
– Det er så vidt vi vet ingen andre som har utformet et system som løser de utfordringene vi snakker om. Men det må en eller annen omfordeling til som er innrettet etter hvor folk faktisk oppholder seg. Vi må ha en grundig debatt om lokalisering, finansiering og dimensjonering av offentlig infrastruktur, beredskap og andre lovpålagte tjenester sett i lys av det reelle brukertallet, sier hun.
Hun nevner et eksempel fra USA, hvor en militært sykehusskip ble sendt til New York for å hjelpe koronarammede.
– Det er ett eksempel på mobil beredskap, som vi kan lære noe av. Det må finnes noe lignende, noe som kan flyttes på, som kan hjelpe også i Norge i krisesituasjoner. Det kan også godt hende at folk må innfinne seg med at det blir dyrere å eie hytte. Så kan man også se for seg en eller annen form for brukerbasert betaling for hyttefolk og turister som trenger kommunale tjenester, men det må ses på systemet som helhet og finnes helhetlige løsninger. Det tror jeg kommuner og hytteeierorganisasjoner kan bidra til å få til sammen med de miljøer innen samfunnsforskingen som har det nødvendige kunnskapsgrunnlaget for politikkutforming, og eventuelt må bidra med enda litt mer forskning på området, sier Velure.
– Du vil ikke at folk skal slutte å eie hytter?
– Det vil jeg absolutt ikke. Jeg pleier å si at hyttefolket er mye av grunnen til at Norge ser ut som det gjør i dag, og at vi fortsatt har folk boende over hele landet. Hyttekulturen er også en motkraft til fremmedgjøring mellom bygd og by. Folk i byene kommer ikke til å ha peiling på hva som skjer i distriktene om de aldri kommer seg ut dit. De fleste hyttefolk er veldig glade i hyttedestinasjonen sin og hyttekommunene er omvendt svært glade i hyttefolket sitt som bidrar både økonomisk og sosialt til å forme bygdelivet. Det er jo derfor vi alle er så fortvilte – hyttefolket for at de ikke får dra på hytta og vi som bor her ute for at vi har nesten folketomme bygder når vi ellers skulle hatt et yrende liv her, sier Velure.
Artikkelen belyser fylkeskommunens nye koordineringsrolle ved regional samfunnsutvikling gjennom å beskrive samstyring som teoretisk og empirisk fenomen, og å drøfte ulike roller som fylkeskommunen kan ta innenfor en samstyringskontekst.
Stedsidentitet og transformasjon av industriområder: Kamyren i Moss koker ikke lenger, men det koker rundt den.
Arvid Strand reagerer på ensidig negativ framstilling av Rykkinn i siste nummer av Plan.