Lukk
Plan – Tidsskrift for samfunnsplanlegging, regional- og byutvikling

Fortellinger om Rykkinn – en drabantby i Bærum

Arvid Strand reagerer på ensidig negativ framstilling av Rykkinn i siste nummer av Plan.

Publisert – Sist oppdatert 07.06.2019

Plans stedsidentitetsnummer (1/2019) innledes med redaktørens intervju med forfatteren Bård Torgersen (BT). Her lar redaktøren BT gi uttrykk for sitt forhold til drabantbyen Rykkinn. Utbyggingen av den i overgangen mellom 1960- og 70-tallet ga, slik jeg ser det, mange mennesker billige og gode boliger i grønne og trafikksikre nærområder. BT på sin side utlegger det som en by befolket med 10 000 fattige, ensomme og isolerte innbyggere uten nettverk, der de voksne sitter ensomme inne i leilighetene sine, mens ungene fyker rundt ute uten tilsyn.

Redaktøren har snakket med BT for å finne ut av «hvilken rolle stedsidentiteten spiller i en outsiderkultur». Det er i intervjuet blitt en fortelling om Rykkinn som «et drøyt sted». Og redaktøren trekker i intervjuet til og med inn rivingen av boligblokkene i det store modernistiske boligprosjektet Pruitt-Igoe i St. Louis, USA når BT antyder at kanskje det hadde vært lurt om Bærum kommune på et tidspunkt i drabantbyens liv (på 1970-tallet?) hadde kjørt inn bulldosere og fjernet «hele greia», som BT uttrykker det.

Det er helt rimelig, og som det skal være, at det etableres fortellinger, og ulike fortellinger, om et byområde. Romsås har sin Solstad-fortelling (Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige (1984)), og Rykkinn har flere.

Attraktivt boområde

Som 25-åring var jeg så heldig, ved loddtrekning, å bli tildelt rekkehusbolig på Rykkinn tidlig på 1970-tallet. Vi kunne oppsøke tomta før byggingen startet, og etter hvert kunne vi se huset reise seg, og en høstdag i 1972 flyttet vi inn i et tre etasjers rekkehus. For en som lenge har irritert seg over den overveiende negative fortellingen om drabantbyen, har det blitt stadig mer påkrevet å presentere en positiv historie om Rykkinn. For i mine øyne var og er Rykkinn et svært attraktivt boområde.

Plan-redaktørens intervju med BT i siste nummer av Plan gir meg en passende anledning. BT er bokaktuell denne vinteren med romanen Lengter knuser slår om en ung gutt som vokser opp på Rykkinn og som trer inn i en ungdomstid med småkriminalitet og rus.

Rykkinn og tilliggende bærumsomgivelser er location for deler av romanens handling, men det er ikke, slik jeg ser det, påkrevet å knytte romanen til Rykkinn, selv om BT i intervjuet hevder det. Rykkinn som bosted var mye mer til stede i Nikolai Frobenius’ roman Teori og praksis fra 2004. Frobenius signaliserer i romanen klart hvor han står i spørsmålet om drabantbyer. På side 286 skriver han: «I mange år har han tenkt at han vil kjøre ut til Rykkinn, selv om han avskyr drabantbyer.»

For BT er drabantbyen i romanen bare et sted hvor det utfolder seg et ungdomsliv med rus, vold og en sikker død, mens han ikke sier noe om de mange andre som lever sine liv i drabantbyen. Det er først i intervjuet med Plans redaktør at BT trer fram som en som ikke ser særlig mye positivt ved drabantbyen. Først ved å framstille den som et overgrep mot lokalbefolkningen. Som BT sier: «dette stedet fortrengte noe helt annet da det kom, for det bodde jo folk der fra før». Blant dem BT. Jeg kan ikke annet enn å akseptere at det ble opplevd slik, men jeg har vansker med å forstå det. Bortsett fra det selvfølgelige at store endringer i nære omgivelser kan være traumatiske. Lite til overs har BT også overfor byens innbyggere. De tar seg ikke av ungene sine, de har ikke noe sosialt liv, de er ensomme, osv, osv. For BT synes det også å ha vært noe nær en forbrytelse at Bærum kommune klarte å framskaffe billige boliger til folk flest. Kommunen klarte det, utrolig nok, og det var ingen forbrytelse, men godt planleggingsarbeid og solid kommunalt administrativt arbeid som gjorde det mulig. BT synes ikke å verdsette dette.

Rikelige tilbud

Hva kjennetegner i byplanhistorien en drabantby – og Rykkinn?

  • Beliggenhet i drabantposisjon – Rykkinn er slik lokalisert; utenfor den gode dyrkede jorda, mot skogkanten, fem kilometer fra bygdas hovedstad Sandvika – og 13 km fra Oslo sentrum
  • Boliger av ensartet eller ulik størrelse og ensartede eller ulike boligformer – Rykkinn fikk så vel eneboliger, atriumhus og rekkehus som blokkbebyggelse av ulike slag
  • Boligsosiale institusjoner som barnehager og skoler (barne- så vel som ungdomsskole) lett tilgjengelig fra boligene
  • Grønn infrastruktur bestående av friluftsområder og idrettsanlegg av ulike slag
  • Transportinfrastruktur som sikrer god framkommelighet og god trafikksikkerhet. Rykkinn skårer her godt. En ringveg rundt området som betjener de enkelte boligenhetene, og hvor parkeringsplassene er integrert i boligmassen ved i stor utstrekning å være lokalisert til boligbebyggelsens kjelleretasjer
  • Et internt gang- og sykkelvegnett uten konflikt med bilvegnettet. På Rykkinn bandt stiene med beskjeden bredde (for å holde infrastrukturkostnadene nede) sammen boligenheter og sosiale institusjoner som barnehager og skoler og områdets kjøpesenter. Samt idrettsanlegg av ulike slag; fotballbaner, tennisbaner, basketball- og håndballhall. Stisystemet knyttet også drabantbyen konfliktfritt (via underganger under hovedvegen) til den tilgrensende Bærumsmarka. I intervjuet med BT framstår de som løper i marka som noen rare individer. Men vi, og jeg var en av dem, var mange og vi var del av et viktig sosialt miljø i bydelen. Idrettslaget var en gang på 1970-tallet blant landets største idrettsforeninger – en forening som aktiviserte et stort antall av den unge drabantbyens svært store ungeflokk. Ikke alle ble fanget av rusmiljøet rundt handlesenteret.

Som nyutdannet byplanlegger, opplevde jeg det som svært inspirerende å kunne flytte inn i et område utviklet av kollegaer etter lærebokas prinsipper. Jeg så direkte hver dag hvordan de fysiske rammene som planene la for utfoldelse, fungerte i tråd med teoriene. BT har rett i at tilfanget av kafeer og andre samlingssteder ikke var særlig stort, men vi hadde kino og bibliotek og et idrettsanlegg med åpen forsamlingssal i klubbhuset. Dessuten hadde vi hverandre. Nabolaget var ikke så fylt opp av ensomme, isolerte mennesker uten nettverk som det BT forsøker å gi inntrykk av.

Som byplanforsker var det også interessant å kunne finne empirisk materiale i eget nærmiljø. Rykkinn var jo et område fullt av tilrettelagte, normerte lekeplasser i stort sett bilfrie naturområder. I et prosjekt om barns utelek nær boligen, testet vi ut tesen om at barns aktiviteter foregår overalt i de bolignære omgivelsene, ikke bare på tilrettelagte plasser, så lenge ungene får utfolde seg fritt – ikke blir pålagt beskrankninger. Heftet «Utearealer i boligområder – hvordan brukes de?» fra NIBR (1978) dokumenterer tesens holdbarhet.

Selv flyttet vi som familie internt på Rykkinn en gang – fra vårt opprinnelige rekkehus til et annet og større rekkehus. BT viser i intervjuet til Romsås som et tilsvarende drabantbyområde som Rykkinn. Ja, de er begge drabantbyer, men samtidig anser jeg sammenligningen som lite gjennomtenkt. Ringvegen rundt området, og dermed det bilfrie indre området, er et grep vi finner både på Rykkinn og Romsås. Men, mens Romsås er kjennetegnet av ensartet blokkbebyggelse og begrenset variasjon når det gjelder leilighetsstørrelser, har Rykkinn, som allerede nevnt, alle typer boligbebyggelse – eneboliger, atriumhus, rekkehus, terrasserte lavblokker (det Selvaag kalte enebolig/rekkehus i blokk) og fire etasjers blokkbebyggelse. Denne store variasjonen i boligtilfang på Rykkinn har muliggjort flyttinger internt i drabantbyen etter hvert som boligbehovene endrer seg i løpet av livet. Og mulighetene utnyttes. «Jeg så akkurat at Rykkinn scorer kjempehøyt på trivsel sammenliknet med andre steder i Bærum», sier BT i et av sine positive øyeblikk. Jeg tror mangfoldet av boligtyper og boligstørrelser er en, blant mange, viktige årsaker til denne tilfredsheten.

De naturlige, fysiske forholdene lå vel til rette på Rykkinn for utvikling av et godt boligområde. Et stort vestvendt og svakt skrånende terreng ga gode solforhold. Trevegetasjonen i det tidligere utmarksområdet, og en rekke rester av gammelt kulturlandskap i form av steingjerder, ga gode muligheter for å gi den nye bydelen ekstra kvaliteter. Og Selvaags planleggere og landskapsarkitekter hadde evne til å utnytte de stedlige kvalitetene. Til glede for innbyggerne.

Stigmatisering i media

Selvfølgelig var det problemer på Rykkinn i etableringsfasen, som det vil være i enhver sammenheng når nye bysamfunn skal etableres og vokse seg til. BTs siste bok handler om småkriminelle og rusmisbrukere. De var der, men kanskje ikke i så stor utstrekning som Asker og Bærum Budstikke i de første årene evnet å framstille det. Jeg minnes at vi gjorde et søk i politiregistre for Rykkinnområdet og et tilsvarende stort område befolkningsmessig i Blommenholm-området og fant forekomsten av kriminalitet vel så utbredt i nedre som i øvre Bærum. Men selvfølgelig var det enklere i avisspaltene å stigmatisere et nytt og klart geografisk definert område som Rykkinn, enn det godt etablerte og vel ansette Blommenholm.

Rykkinn er en interessant bydel i Bærum som har fått ufortjent mye tyn, og tilsvarende lite positiv oppmerksomhet som et svært vellykket byplanprosjekt. Selv anmelderen av BTs roman (Aftenposten 28.april) får seg til å skrive «den dysfunksjonelle drabantbyen» uten at det framgår hva som representerer det dysfunksjonelle. Bruddstykker av det sosiale ved bydelen er fanget opp i romaner, men det kunne vært gjort uten å sverte stedet. Det sosiale livet lar seg selvfølgelig ikke skape på tegnebrettet, slik det er mulig i noen grad med det fysiske miljøet. Samspillet mellom det fysiske og det sosiale er imidlertid viktig, og kommunens administrasjon kunne, slik jeg ser det, vært mer gjennomtenkte om konsekvensene av sin handling da de fylte opp leilighetene i deler av drabantbyen med folk rekruttert fra listene over sosialklienter.

Blant negative forhold finner vi mangelen på arbeidsplasser. Innbyggerne på Rykkinn er avhengige av, som folk i mange andre boligstrøk, å reise ut av lokalmiljøet for å finne arbeid. For innbyggerne på Rykkinn har busstilbudet til Sandvika og Oslo sentrum alltid vært godt – kvartersavganger. Men Rykkinn fikk aldri den forlengelsen av Kolsåsbanen til sentrum av Rykkinn som illustrasjonen i artikkelen i Plan 1/2019, viser. Baneforlengelsen ble forpurret av lokal motstand, blant annet med grunnlag i redsel for hva en T-banestasjon kunne medføre av sosiale problemer. Og bra var det kanskje at baneforlengelsen ikke ble realisert. Bussen til Oslo sentrum har kunnet konkurrere godt tidsmessig med en reise til sentrum med en forlenget Kolsåsbane.

Det er å ønske at vi får flere fortellinger om Rykkinn – og gjerne flere forfattere på Rykkinn. Mulige fortellerperspektiver er mange.

Artikkelen er merket med:

3 kommentarer

Olaf Angell

Kjempefin artikkel. Har bodd på Rykkinn siden 1977. 3 barn har vokst opp i trygge bilfrie omgivelser med natur og Sportshall rett i nærheten. Har aldri opplevd kriminalitet eller utrygge opplevelser noen gang. Kan ikke se noen andre steder som kan vise til samme botilbud.

Svar
Eva Marie Bellis

Fint å lese og jeg er så enig med deg. Vi, en familie på 3 barn og 2 voksne, trivdes godt på Rykkinn i rekkehus, barnehage og skole i nærheten, samt vårt alles KI. Budstikkas stadige nedsabling av Rykkinn, i alle fall i 70 og 80-åra, føltes veldig urettferdig. Masse lekeplass, gode naboer er det som man tenker på først og fremst. Selv om vi har flyttet nå, går turen ofte til Rykkinn, turer i skogen, møter med venner, og mange andre grunner gjør at Rykkinn er «vårt» sted.

Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Besnærende stedsmarkør

Stedsidentitet og transformasjon av industriområder: Kamyren i Moss koker ikke lenger, men det koker rundt den.

Livets lotteri

Uenighet om Rykkinn: Forfatter Bård Torgersen svarer på kritikken fra Arvid Strand.

Rabalder om Rykkinn

Debatten om Rykkinn fortsetter i Dagsavisen: Forfatter Bård Torgersen og professor Arvid Strand har svært ulike oppfatninger om planleggingen av drabantbyen i Bærum. Torgersen mener prosjektet gikk særlig hardt ut over ungdom. Professoren avviser kritikken og sier klasseforskjeller finnes i alle samfunn.