Boliger blir brukt som finansielle instrumenter i de globale byene, mener Saskia Sassen. Foto: Privat

Stjernesosiologen Saskia Sassen mener globale byer i økende grad blitt omgjort til lekegrinder for investorer. I følge henne er det et problem at finansialisering er vanskelig å forstå. Boliger transformeres til finansobjekter av algoritmisk matematikk, påpeker hun.

– Jeg vokste stort sett opp i store byer, Buenos Aires, Roma, Chicago og New York, sier hun.

Sassen er like global som byene hun har studert de siste tretti årene. Robert S. Lynd-professoren i sosiologi ved Columbia University, og en av verdens fremste eksperter på globalisering besøker denne uken Oslo. Anledning er OsloMets storbykonferanse, som i år er viet «urbaniseringens spenninger», hva som kan sies å ha vært en rød tråd i Sassens forfatterskap. Vi kontaktet henne på mail i New York dagen før hun dro til Norge, for å spørre hva som kjennetegner dagens globale byer.

– Byer er som levende dyr, sier hun. – De forandrer seg hele tiden, både i gode og dårlige retninger. Akkurat nå går de største byene i verden i retning av en konsentrasjon av velstand. Det er imidlertid ikke den velkjente én-prosenten jeg snakker om, byer har alltid hatt en slik elite og klart seg med dem. Problemet i dag er heller at det er snakk om en gruppe på 30 % som er langt rikere enn de hadde forventet og som kaprer stadig mer av byens rom. Disse endrer økonomien i byene.

Mye sitert

Sassens forskning på globale byer har i en årrekke vært et sentralt referansepunkt for urbane debatter. I hennes bøker kan en lese om hvordan globale byer som New York, London og Tokyo fungerer som kontroll- og kommandoposter i den globale økonomien. Men Sassen har alltid vært opptatt av hvordan slike byer oppleves innenfra.

– På mange vis er globale byer slik de var for få tiår siden. Men de har i økende grad blitt utsatt for hva jeg i min bok Expulsions: Brutality and Complexity in the Global Economy har kalt en utvinningslogikk.

I en ofte sitert artikkel i The Guardian sier Sassen at kapital har strømmet til det bygde miljø i etterkant av finanskrisen. Ifølge henne har dette resultert i at en rekke større byer har blitt omgjort til finansielle objekt istedenfor steder med et myldrende liv, mangfold og mulighetsrom for politikk.

Hvorfor har så mange byer, eller deres myndigheter, tillatt dette, eller til og med ønsket det velkommen?

– Nasjonale og utenlandske investeringer kommer i mange former og med ulike mål. Noen av dem hjelper byer, andre slettes ikke. Siden jeg er en svært lykkelig person ellers, liker jeg å fokusere på det negative i forskningen min! Det er særlig finansverdenen som er den viktigste aktøren i bybildet jeg beskriver. Bymyndigheter i store, globale byer er simpelthen ikke skapt for å forstå eller håndtere høyfinans i alle sine fasetter og med sine ulike instrumenter. Denne form for aktivitet er langt mer avansert enn for eksempel handel. Tradisjonelt har det stort sett vært handel som har preget byene, ikke denne formen for finansialisering, som i stor grad handler om å utvinne og konsentrere velstand.

Utvinningslogikken, som Sassen også beskriver som en rovdriftslogikk, er involvert i mange aspekt av verdensøkonomien, blant annet boligmarkedet.

– Ta for eksempel boligspørsmålet, sier hun. Det handlet tidligere om å sikre alle et sted å bo. I dag er imidlertid boliger også del av svært abstrakte finansmarkeder. Det innebærer blant annet at boliger kan bli kjøpt og solgt mange ganger i løpet av en dag. Det tok ganske lang tid før man forstod hvordan boliger ble innlemmet i finansialiseringsprosesser som ikke handlet om hjem, men om å kjøpe og å selge asset backed securities.

Bolig: et finansinstrument

– Da Friedrich Engels snakket om «boligspørsmålet» på 1800-tallet, tenkte han antageligvis ikke på algoritmisk matematikk, han tenkte på boliger, forklarer Sassen. – I dag er imidlertid bolig blitt en viktig funksjon av finans hvor bolig fungerer som en sikkerhet. Det er her profitten skapes i dag. Dette er noe ganske annet enn hva som er den vanligste formen for boligutvikling bestående av relativt små, ofte familiedrevne firmaer, som typisk utvikler eller kontrollerer en del boliger i en by. Det skjer fortsatt i mange steder i verden, men i de største byene har det altså utviklet seg en ny måte å håndtere boliger på. Det handler ikke om å skape hjem, men profitt. Dette er ikke helt nytt, det nye er den ekstreme formen det tar.

Når jeg tenker på finans, så tenker jeg på det globale. Impliserer det at hvis vi skal utfordre denne utviklingen, så må vi fokusere på globale strukturer, eller er det rom for manøvrering på et lokalt plan?

– Det er virkelig et viktig spørsmål! Jeg må svare begge deler.

Mer om politikk som kan utfordre det globale finanssystemets makt rakk vi ikke diskutere, før Sassen måtte løpe til flyplassen for å rekke flyet til Oslo. Hennes negative analyse og lykkelige sinn vil antageligvis få bein å gå på i denne ukens storbykonferanse på OsloMet. Foruten å holde foredraget «Who owns the city?» vil Sassen også introdusere den åpne filmseansen som skal vise The Push, en dokumentar som nettopp handler om boligsituasjonen i store byer, en film hun også er med i.