– Tegningen er arkitektens siste skanse

Mirza Mujezinovic i arbeid. Foto: Sondre Sommerfelt.

– I 2007 hadde jeg et eget triennalekurs på AHO (Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo) hvor jeg hadde hele tre studenter. Imponerende at daværende rektor på AHO, Karl Otto Ellefsen, gav meg lov til å undervise et så lite kurs. Ideen til tegningen hadde jeg hatt lenge: Er det mulig å ta et av de mest ikoniske tegningene fra arkitekturhistorien og gjøre den norsk, eller «oslosk»? Nå fikk jeg anledning til å prøve, ved å forlede en av studentene til å lage ut ideen i Photoshop.

Mujezinovic løper bort til bokhylla for å finne illustrasjonen som er utgangspunktet. Han returnerer med «bibelen» S,M,L,XL – Office for Metropolitan Architecture (OMA) sin mammut av et kompendium. Den er uunnværlig i arkitekters bokhylle, både hjemme og på kontoret. S,M,L,XL var med å gjøre Rotterdam til sentrum i arkitekturuniverset på nittitallet, segmentere OMA som verdens mest «intellektualiserte» arkitektkontor og Rem Koolhaas som arkitektguru, eller tåkefyrste alt ettersom. Mujezinovic finner kjapt frem i den tykke boka.

– Se, Rockefeller senter finner Empire State bygget i seng med Chrysler bygget. Empire State er mannen og Chrysler, som er mykere i formen og har et mer utsmykket hodeplagg, er kvinnen.

Illustrasjonen er tatt fra animasjonen «Flagrant délit, from Delirious New York» fra 1975 av den nederlandske kunstneren Madelon Vriesendorp. Sammen med sin etter hvert så berømte ektemann, Rem Koolhaas, er hun en av grunnleggerne av OMA.

– Ikonene, Manhattan-gridden og bildet av Coney Island ble byttet ut med Osloreferanser. Vi satte inn Holmenkollbakken, kart over Oslo sentrum, Barcoderekka og ‘Måneskinn» av Munch. Snøhettas Opera ligger tett omslynget av Astrup Fearnely-museet når Munchmuseet tar dem på fersken. Du må huske at da vi lagde den første utgaven var ikke noen av disse prosjektene ferdig tegnet en gang. Eller Snøhettas opera var der, men ikke Herreros’ Munch eller Renzo Pianos Astrup Fearnley. Selv om tegningen ble ustilt i 3 x 3 meter format på triennalen så var jeg ikke fornøyd. Et par år senere underviser jeg igjen på AHO. En av studenten var så innmari dyktig på Photoshop, så da grep jeg sjansen til å lage en ny utgave av tegningen, ler Mujezinovic.

«Hånd og maskin. Arkitektoniske tegninger» tar for seg tegninger og noen modeller i tidsrommet 2008-2023, en periode rammet inn av to kriser; finanskrisen og koronapandemien. Utgangspunktet for utstillingen var koronapandemien, som nå et år etter fremstår som et blaff i en verden lamslått av andre alvorlige kriser. Finanskrisen i 2008 rammet mange arkitektkontorer og mange nyutdannede arkitekter utenfor Norge. Nå derimot går den norske arkitektbransjen inn en mørkere tid med byggestopp og oppsigelser.

– På midten av 2000-tallet handlet alt om kulturøkonomi og at alt skulle flyttes til fjordbyen. Særlig da den siste utgaven av collagen ble lagd var det skikkelig nachspielstemning. Det var ikke mer å hente rent intellektuelt ut av «kulturøkonomi-ideologien». Illustrasjonen ble en oppsummering av nesten tretti år med én type byutvikling i Oslo. Kulturøkonomi-ikonene Operaen, Astrup F. og Munch treffer hverandre. Litt vittig er det at en spanjol (Munch) finner en nordmann (Operaen) og en italiener (Astrup) i senga. Etter det nachspielet har det gått dårligere for Norge.

Du traff tidsånden ganske presist. Jeg hørte forfatter Aslak Nore i en mannepodcast beskrive 2000–2015 som gullalderen for Norge. Dollaren var på fire og en halv krone. Selv en student i utlandet kunne leke flottenheimer. Den tiden får vi aldri tilbake. Nå er dollaren på over elleve og danske krona på 1,6, og vi klager over strømregninger.

– Og månedskort hos Ruter kostet like mye som en flytur til New York. På det tidspunktet pendlet jeg til Wien. Sammen med to tidligere studiekamerater hadde jeg vunnet Europan-konkurransen for unge arkitekter om et større boligkompleks i Wien. Det hjalp å være i Wien. Det skapte avstand til det som foregikk her i Norge. Det som skjedde her virket veldig fremmed for meg. I Wien var det en helt annen problematikk enn i Oslo. Fokuset var på sosialboliger og den tredje boligsektor. Jeg husker jeg fortalte det til noen norske utviklere, og til og med til folk i Plan- og bygningsetaten. De så på meg som om jeg hadde falt fra månen da jeg fortalte at i Wien hadde de subsidiert boligbygging. De svarte at det var umulig i Norge. Jeg snakket om urban gardening på taket og de bare ristet på hodet. Arkitekturen min ble sett på som fascistisk, men med hage på taket da.

Hva tenker du om tegningens styrke?

– Klassikeren er «fyllestreken» på serviett med rødvinsflekk på Kunstnernes hus. Min påstand er at arkitekter som klarer å visualisere ting bra også har større sjanse for å lage bedre arkitektur. Kapasiteten til å illustrere noe, om det er gjennom data eller tegning, er utslagsgivende.

Mujezinovic forteller om tegningens mange roller, både dens tekniske, økonomiske, politiske og prosessuelle funksjoner. Han henter frem flere tunge arkitekturbøker og viser eksempler fra 90-tallet da renderinger så ut som renderinger og arkitekttegninger så ut som det faktisk var lagd av en datamaskin. En god tegning skal oppfylle alle kravene, men den skal også være et «indre rom» for arkitekten. Tegningen skal være et fristed fra parkeringsnormene og kvadratmeterne man må presse inn, fortsetter Mujezinovic. Tegningen skal utrykke arkitektens ståsted.

– Jeg vet dette høres følsomt ut, men tegningen er arkitektens siste skanse. Her har arkitekten full autonomi. Man kan le av det, men vi har ryggen mot veggen. Vi kan ikke gå lengre tilbake. Derfor er tegningen frigjørende. Herfra kan vi skape noe nytt. Det burde være mer av det. Vi burde diskutere mer gjennom det mediet, før alt vi gjør blir definert og omdefinert. Med en gang tegningene kommer ut så kommer planmyndigheter, alle kravene, tilbakeskuende arkitekturopprørere, «farge-Dagnyer», eiendomsutviklere som vil bli titulert som «byutviklere», markedstilpassede urbanister, forutbestemte sosiologer og radikale samfunnsgeografer, og så hakkes alt ned.

 Hva med de andre utstillerne? Noen vi burde bite oss merke i.

– Jeg synes det er et bra utvalg med mange godbiter. Det er en fin miks av norsk og internasjonal diskurs. OFFICE (Kersten Geers & David Van Severen) har flotte prosjekter. De skriver bra, de utfordrer og de er lekne og litt tullete. De er det nye OMA, bare morsommere.

Illustrasjonen til OFFICE er av en tenkt grenseovergang mellom USA og Mexico, med en enorm plantekasse som strekker seg over grensen. Tegningen er med vilje dårlig. Den er flat og uten dybde, noe som arkitekter så lenge har strevd med å få til i renderingene, og som nå er blitt rimelig enkelt.

– LCLA OFFICE (Oslo og Medellin) er også veldig bra. Brendeland & Kristoffersen i Trondheim er dyktige. Og San Rocco Magazine er avantgarde. Geers i OFFICE var faktisk med å starte San Rocco Magazine som er en del av Veneziabiennalen. Og så er det noen her som tar seg selv litt for høytidelig da. Men de kan publikum finne frem til selv.