– Jeg er overrasket over at en så stor andel av befolkningen vil stemme på et ensaksparti. Det er urovekkende om det gjelder bompenger eller noe annet, sier Hans-Jacob Roald.

På enkelte meningsmålinger har Folkeaksjonen nei til mer bompenger blitt det største partiet i Bergen, og har vært større en det sittende byrådet til sammen.

– Hvis meningsmålingene holder seg, kan vi få en stor gruppe av folkevalgte inn i bystyret fra bompengeaksjonen. Folk som blir valgt inn på én sak vil da komme i ansvarlige posisjoner med tanke på alt fra skole, sykehus til naturvern, altså mange av de oppgavene som kommunen har ansvar for. Og det synes jeg er alvorlig og tankevekkende. Men det jeg ikke er overrasket over, er det at effekten av alle bompengene ville komme opp på et eller annet tidspunkt.

Feilplassert ansvar

Den erfarne planleggeren og historikeren ved Høgskulen på Vestlandet har selv vært med å planlegge for ny infrastruktur, og har opplevd problemer ved dagens veiutbygging, eller mangel på sådan.

– For om lag 15 år siden jobbet jeg i Fjell kommune, utenfor Bergen. Det var en kommune i vekst, og mye av veksten skytes store oljerelaterte anlegg som Sture, Kårstø og Ågotnes. Men staten hadde overhodet ikke tenkt på at de enorme investeringene som ble gjort skulle få en effekt på infrastrukturen til lands. Det var kommunepolitikerne som tok affære og så seg tvunget til å stifte et eget bompengeselskap, som følge av manglende statlige bevilgninger. Det er noe absurd i det at når du har noen store industrianlegg som pøser milliarder inn i statskassen, at de som tilfeldigvis er naboer skal betale for infrastrukturen til det.

At ansvaret for finansiering av vegprosjekt overlates til enkeltpersoner som tilfeldigvis kjører på veien, er imidlertid ikke det eneste alternativet.

– Staten bør betale, men også industrianleggene selv. Mongstad-anlegget på Lindås har ført milliarder inn i statskassen i mange år. Det var uheldig at de i oppstartsfasen ikke ble enige om en veitilknytningsplan som en del av utbyggingen. Senere har vi sett at da IKEA etablerte seg i Bergen med et stort anlegg, så måtte de bidra til kostnadene ved veitilknytning gjennom en utbyggingsavtale.

Kranglefylket

Det er mange årsaker bak opprøret på Vestlandet, ifølge Hans-Jacob Roald. En av dem er kulturen, en annen geografien.

– Det er i tillegg et kranglefylke, da. Folk har veldig vanskelig for å bli enige her. Og det har vært en sånn over lang tid – det er en omkampslandsdel. Du har for eksempel debatten om bybanen over Bryggen i Bergen. Spørsmålet reiste så mange følelser. Viktigere er imidlertid at vegutbyggingen står lenger tilbake på Vestlandet enn andre steder i landet. Det er også et mye mer krevende landskap å bygge i. Det at de store anleggene som jeg nevnte er bygd ut på de ytterste skjær bidrar også.

Det nyliberale skiftet og byvekstavtaler

For å forklare veksten til bompengeopprøret trekker Hans-Jacob Roald ikke bare de økonomiske aspektene frem, men også demokratiske aspekt.

–  Et veldig innarbeidet system er planer og Plan- og bygningsloven. Og da skal du bygge etter den. Men nå, særlig etter det nyliberale skiftet, så har du fått et parallelt avtalesystem. For å få byen bygd i dag, er du helt avhengig av å ha en avtale mellom det offentlige og utbyggere. Og nå har vi fått byvekstavtalene i tillegg, de kom veldig brått på mange. I tillegg er de svært kompliserte og med veldig langsiktige virkninger. Og da inngår noen parter avtaler med en tidshorisont som går utover valgperioder. Hvis du da får opposisjonsparti som kommer til makt, og sier at dette er vi ikke med på, vi vil ikke være med på den avtalen som er inngått. Hva skjer da?

– Plankartet i seg selv er blitt udemokratisk

For Hans-Jacob Roald representerer misnøyen med bompengene noe som er peker utover akkurat den enkeltsaken, og han trekker en parallell til de gule vestene i Paris.

– Samfunnet er blitt mer og mer komplekst med en rekke aktører som, i beste mening, opererer med sine egne språk og sine egne logikker. Som eksempel speiler det fragmenterte samfunnet seg i dagens kommuneplankart, hvor det er et virvar i beskjeder, formål og hensynssoner lagt over hverandre. Visuelt og umiddelbart er komplett uforståelig og krevende selv for spesialister. Bak kartet står en rekke spesialister og en trenger igjen spesialister til å tolke det. Plankartet som formidling fungerer i seg selv udemokratisk.

Forenkling eller kunstig intelligens?

– Det er behov for en betydelig forenkling i hvordan vi organiserer forvaltningen, med en stat som består av så mange ulike interesser og som i tillegg har delt seg selv opp i en rekke foretak. Og så har du mange stater i staten, vi har fylkeskommune og kommune. Denne forvaltningen er blitt for stor og innviklet. Til forskjell fra dette har de i Danmark et departement som styrer bolig, transport og arealplaner, en statlig instans som kan si at «okay vi tar ansvar for alt dette», mens i Norge opplever vi konkurrerende interesser gjennom forskjellige departement og forskjellige foretak.

Den moderne, komplekse staten åpner for en diskusjon av demokratiet. For hvem skal bestemme, eksperter, folk, eller maskiner?

– Samfunnet er så komplekst at vi bygger nærmest et system som inviterer til kunstig intelligens. At vi får bruk for dataprogram hvor vi pøser inn med data, og så kan du trykke enter og så får vi et svar. Poenget mitt er at vi i dag opplever at enkelte i møte med denne kompleksiteten stiller seg utenfor hele systemet og ikke identifiserer seg med det lenger. «Vi vil bestemme, samma søren». Det er et opprør mot det over-komplekse samfunnet. Her har en oppegående statsviter, til forskjell fra en kvalifisert synser som meg, en gylden mulighet til å stille en presis diagnose. Hva skjer og hva kan gjøres?