Lukk
Plan – Tidsskrift for samfunnsplanlegging, regional- og byutvikling

Avsporing i planfeltet

I Plan 1/2020 stilte vi spørsmålet: Hvor har det blitt av arealplanlegginga? Aarsæther, Hanssen og Hofstad kommenterer artikkelen i samme nummer, uten å a lest artikkelen vår særlig grundig. I alle fall tillegger de oss i svaret en rekke oppfatninger vi ikke har. Her kommer et forsøk på oppklaring og noen presiseringer.

Publisert

Vår karakterisering av utviklinga av innholdet i begrepet «samfunnsplanlegging» fra 1970 til i dag, var nettopp dette: en beskrivelse og karakteristikk, ikke en diskusjon og vurdering. Da Yngvar Johnsen (1974, 1978) kalte sine lærebøker på 1970-tallet for Samfunnsplanlegging er akkurat det poenget i denne sammenhengen, ikke om betegnelsen var dekkende for hva som foregikk. Vi er jo helt enige med Aarsæther, Hanssen og Hofstad (AaHH) i at betegnelsen samfunnsplanlegging er drøy: Johnsen befatter seg med fysisk planlegging. Når vi seinere skriver om rapportene fra Kursus i by- og regionplanleggig ved NTH at de «viser hvordan samfunnsplanlegging har vært brukt som et overordna begrep for fysisk-økonomisk planlegging med basis i arealplanlegging og med et økende tverrfaglig perspektiv» (s. 7) er det også en rein karakteristikk, og ikke vår definisjon av samfunnsplanlegging, slik AaHH skriver (s. 15).

Vi er enige med AaHH at dette ikke er en dekkende beskrivelse av samfunnsplanlegging. Derimot er vi helt uenig med AaHH når de i et forsøk på klargjøring forstår samfunnsplanlegging som «de samfunnsmessige, økonomiske og demokratisk-politiske aspektene ved planarbeid, basert på fagdisipliner som geografi, sosiologi, statsvitenskap, økonomi og kulturfag […] som en komponent som kompletterer (ikke konkurrerer med) planleggingens arealfaglige og fysisk/arkitekt-/ingeniørfaglige aspekter.» (s.15). Dette er en merkelig definisjon av samfunnsplanlegging, som minner mer om det vi på NTNU mener med den samfunnsmessige konteksten for fysisk planlegging, enn om (samfunns)planlegging. Dessuten er det merkelig å se på arealplanlegging som et kompletterende, og ikke et integrerende, aspekt. Analytisk kan selvfølgelig samfunnsplanlegging og arealplanlegging skilles, men for planlegging i praksis er det integrering av areal og samfunn som er den store utfordringa. Derfor må er etter vårt syn arealplanlegging håndteres som samfunnsplanlegging, mer presist som en del av samfunnsplanlegginga. Likevel er arealplanlegging selvfølgelig ikke identisk med samfunnsplanlegging. Det er altså ingen fare for at vi skal endre navnet på vårt masterprogram i fysisk planlegging til samfunnsplanlegging, slik AaHH spør om (s. 15).

AaHH tar læremiddelprosjektet på slutten av 1980-tallet til inntekt for sitt to spor syn på planlegging. Det stemmer ikke. Læremiddelprosjektet (NORAS 1987) foreslo fire bøker. Første prioritet var ei grunnbok for innføring i samfunnsplanlegging. Så foreslo utvalget tre grunnbøker for mer detaljert presentasjon av viktige sektorovergripende emner med arbeidstitlene: fysisk planlegging, bosettings- og næringslivsplanlegging, og sosiokulturell planlegging. Av økonomisk grunner ble bare bøkene om samfunnsplanlegging og fysisk planlegging satt i produksjon. At vi skulle «underslå» som AaHH skriver (s.15), at det også ble utgitt ei lærebok i fysisk planlegging, parallelt med boka i samfunnsplanlegging, skyldes i alle fall ikke mangel på kjennskap. Skjeggedal var læremiddelutvalgets sekretær. Leder var Karl Otto Ellefsen.

Vi ser jo også at plan- og bygningsloven (pbl) av 2008 deler kommuneplanen i en samfunnsdel og en arealdel, men vi skjønner ikke hva planforskere mener med at «man kan sjølsagt beklage at det ble slik» (s. 15). AaHH skriver jo sjøl at «det er en åpenbar mangel på integrering og samarbeid på tvers av skillet» (s. 15). Mener de at formuleringer i pbl er uten betydning for dette skillet? EVAPLAN inneholder ingen dokumentasjon og kritisk diskusjon av hvordan skillet fungerer i praksis, bare en markedsføring av samfunnsdelen som «flaggskipet i pbl-flåten» (Aarsæther og Hofstad 2018, s. 157). Vi mener den pågående debatten om hvordan utdanningskapasiteten i offentlig planlegging kan økes er best tjent med et breit og integrerende perspektiv på planlegging, som NTNU også har spilt inn i prosessen (Grønning og Aarsæther, m.fl., 2019, s. 20):

Alle aktører som tilbyr utdanning innen offentlig planlegging underviser i samfunnsplanlegging, men med ulike faglige profiler. Det er denne faglige profileringa innen samfunnsplanlegging som er vesentlig for diskusjonen om økt utdanningskapasitet.

EVAPLAN lar vi ligge i denne omgang, men vi synes fortsatt det er merkelig at ei evaluering av plan- og bygningslovens intensjoner i så liten grad vurderer (1) hvordan pbl bidrar til å fremme bærekraftig utvikling som er lovens hovedformål og (2) hvordan planredskapene i pbl bør utvikles for i større grad å kunne bidra til å nå hovedmålet. Her er det i alle fall behov for videre forskning! AaHH argumenterer for å vektlegge demokratiperspektivet. De hevder i den sammenheng at bygningsrådet etter bygningsloven av1965 var «sammensatt av administrasjon og politikk» og at det demokratiske elementet først ble utvida i 1985 ved at det ble presisert at kommunestyret skulle lede planarbeidet (s. 16). Det stemmer ikke. Fagfolkene ble allerede i 1965 fratatt stemmeretten i bygningsrådet, som da ble etablert som et reint politisk organ, valgt av kommunestyret (Kommunal- arbeidsdepartementet, 1968, s. 3):

Ansvaret for planleggingen er lagt på de folkevalgte organer, som derved i en helt annen grad enn tidligere er trukket med i arbeidet med en samordnet arealdisponering utfra et samfunnsmessig helhetssyn.

Les Skjeggedal, Frøyen og Medalens artikkel i Plan 1/2020 her.

Les Hanssen, Aarsæther og Hofstads tilsvar i Plan 2/2020 her.

 

Referanser

Grønning, M. og N. Aarsæther, m.fl. (2019). Hvordan øke utdanningskapasiteten i offentlig planlegging? – et strategidokument. Henta fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/e976fd8e3f99496a95761434b135663e/utdanningskapasitet_planlegging_strategidokument.pdf

Johnsen, Y, Ø. Bergersen, U. Bergsgard og Ø. Gustavsen (1974). Samfunnsplanlegging 1. Byplan – Reguleringsplan – Disposisjonsplan. Oslo: Universitetsforlaget.

Johnsen, Y, Ø. Bergersen, U. Bergsgard og Ø. Gustavsen (1978). Samfunnsplanlegging 2. Generalplan – Regionplan. Oslo: Universitetsforlaget.

Kommunal- og arbeidsdepartementet (1968). Planlegging. Hvordan planlegger vi arealbruk og utvikling? 4. opplag, 1974. Oslo: Kommunal- og arbeidsdepartementet.

Norges råd for anvendt samfunnsforsking (NORAS) (1987). Læremiddelprosjektet. Innstilling frå utval oppnemnt av NORAS. Oslo: NORAS.

Skjeggedal, T., Y. Frøyen og T. Medalen (2020). Hvor har det blitt av arealplanlegginga? Plan (1) 2020, s. 6-13.

Aarsæther, N. og Hofstad (2018). Samfunnsdelen – flaggskipet i pbl-flåten? I Hanssen, G.S. og N. Aarsæther (red.) Plan- og bygningsloven – fungerer loven etter intensjonene? Oslo: Universitetsforlaget, s. 157-172.

Aarsæther, N., G.S. Hanssen og H. Hofstad (2020). Enkeltspor og dobbeltspor i planfeltet. Plan (1) 2020, s. 14-17.

Artikkelen er merket med:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Nye studieplasser i planfag skaper jubel

Regjeringen oppretter i alt 92 nye studieplasser innenfor planfag.

Har du en god idé til hva som skal skje på Grønlikaia?

Hav Eiendom ber om innspill fra innbyggerne til hvordan Grønlikaia i Oslo skal bli i framtida. – Da Fjordbyen ble planlagt for snart 20 år siden, var det stor avstand fra det arkitektene jobbet med og folks bevissthet. Nå som området har tatt mer form, begynner bevisstheten hos innbyggerne å bli mye tydeligere, og da følger engasjementet med, sier Henning Sunde i Rodeo arkitekter.