Lukk
Plan – Tidsskrift for samfunnsplanlegging, regional- og byutvikling

Boligdebatt: De unge konkurrerer med profesjonelle investorer

Alf Jørgen Schnell svarer Huseierne.

Publisert

Interesseorganisasjonen Huseiernes svar på mitt essay «Vi må hjelpe de unge ut av boligmarkedet» viser at jeg snakket til lukkede dører.

Svaret deres var simpelthen å invertere tittelen min med å bytte ut «ut» med «inn» – og med det repetere nettopp hva jeg mente boligpolitikken er blitt redusert til.

«Nu går alt så meget bedre»

Det er fordi Huseierne ikke er interessert i å diskutere hva som er galt med boligmarkedet idag – de vil heller fortsette å jobbe mot eiendomsskatt, juridisk bistå sine medlemmer i deres kamp mot leieboere, og ellers male med bred pensel over de råtne plankene dagens boligmarked består av.

«Huseierne er enig i at det finnes forbedringspotensial på enkelte områder» innrømmer Kristin Gyldenskog, samfunnskontakt i Huseierne, «men at løsningen er å ‘hjelpe unge ut av boligmarkedet’ er vi uenig i».

Formen til det bestående er sågar god, må vite. Andelen investorer i sekundærboliger har angivelig gått ned, så «bildet er ikke helsvart for førstegangskjøperne» skriver Gyldenskog. Dem om det.

Et overforgjeldet land

Vi har nylig kunnet lese om en usunn prisvekst i boligmarkedet. Og dette er synd for ungdom, enten de kommer inn eller ikke, for de må betale mer. Det er bra for de rike, som kan karre til seg enda mer.

Et av hovedpoenget i mitt essay var at unge konkurrerer med profesjonelle investorer. Det betyr ikke at de ikke får kjøpt en bolig, men at de kjøper i et stadig dyrere marked. Jeg forsøkte også å bringe inn en tidsdimensjon: Hvor lenge klarer de unge å konkurrere med investorene?

For bare noen dager siden meldte SSB at andelen leieboere økte i hovedstaden: «I 2015 leide 25,1 prosent av befolkningen i Oslo boligen sin. I 2020 hadde andelen økt til 26,5 prosent, eller 179 000 personer.»

Likevel er det mange unge som fremdeles kommer seg inn på boligmarkedet. I en fremragende artikkel av Lars Guldbrandsen fra 2002, «Aldri har det vært så ille som akkurat nå» kan vi til og med lese at det nettopp er i tider hvor boligprisene stiger, at unge kjøper bolig, ikke nødendigvis når de faller.

I lys av teorien jeg presenterte i min artikkel, lar dette seg forklare med at det er når prisene stiger, unge er redde for å «falle utenfor». Når leiemarkedet er så dårlig at det er mer fristende å kjøpe, og når eieprisene stiger, gjelder det å henge med før det er for sent. Det er nettopp denne boligpolitiske utpressingen unge bør reddes fra.

På tide å stille spørsmål

Men der står ikke Huseierne klare til å bistå. Istedenfor blir vi servert floskler som at «I Norge er det tverrpolitisk enighet om eierlinjen, det vil si at flest mulig skal ha mulighet til å eie sitt eget hjem». Som om det ikke nettopp er denne enigheten vi må tenke nytt rundt.

Spørsmålet vi må stille oss i dag er om vi bør ha en boligpolitikk som støtter at folk ser seg nødt til å kjøpe et hjem til mange millioner mer enn det de er komfortable med. Kan vi forestille oss andre former for eierskap som ikke er del av en mulig boble, eller eierskap som ikke innebærer investering og prisvekst? Klarer vi å tenke oss former for eierskap hvor man ikke er avhengig av rike foreldre og banker som krever flere årtier med renter? Det er dette jeg mener med å «hjelpe unge ut» av boligmarkedet.

Men dette er spørsmål som aldri vil bli reist Huseierne. Med sine røtter til Gaardeierforeningen av 1894 har de alltid forvekslet vanlige folk med individuelle kapitalister. På den måten hindres kritisk refleksjon så vel som kollektiv handling, mens prisene stiger. Spørsmålet er om ikke vi må hjelpe Huseierne ut av den privilegerte bobla de befinner seg i, hvor de ikke innser hvor dårlig det står til med boligmarkedet.

Artikkelen er merket med:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *