Hva et sted er har alt å gjøre med blikket som ser. Selv om det finnes milliarder av blikk, kan disse organiseres i tre perspektiver som historisk har fulgt hverandre. Der enkelte vektlegger det objektive kartet, fremhever andre den subjektive følelsen. En tredje gruppe er mer opptatt av hvordan et sted konstrueres.

Skolekartets steder

Ser du på et av kartene av Norge fra 1600-tallet, vil du fort se at det er et hull midt i landet. Terra incognita, eller ukjent land, kalles ofte slike steder og må ha vært en hodepine for de hollandske kartografene som var bedt om å kartlegge Norge, men også blitt frarådet å reise til ville Telemark, om de ville ha livet i behold.

Her forstås sted som et nøyaktig, oppmålt areal med navngitte punkter som markeres med streker på kartet mellom tavlen og katetret i klasserommet. Kartografer, stater og selskapers umettelige lyst til å kartlegge jordens steder kan derfor kalles skolegeografi.

Hvor langt unna Sauherad i Telemark ligger Rykkinn i Akershus? Hvor mange bor det i Rykkinn, og kjører de bil? Aldri så viktig, så er denne overflatekunnskap kun reell beskrivelse av fakta, og beskriver lite om hva stedet egentlig er.

Sjelens steder

Da Yi-Fi på 70-tallet spurte hva et sted er, hadde det gått bemerkelsesverdig lang tid før noen hadde forsøkt å svare på spørsmålet. Den kinesisk-amerikanske geografen ville ikke blitt tilfredsstilt av at vi i dag kjenner Telemarks høyeste fjell og dypeste daler, eller Rykkinns laveste villa og høyeste blokk.

For Tuan var det sentrale spørsmålet heller menneskets relasjon til steder, hva han i en boktittel omtalte som topofili.

Tuans perspektiv er påvirket av fenomenologien, en filosofisk retning som forsøker å si noe om hvordan fenomen fremstår for oss, men også hva disse fenomenene består av.

Tuan var dermed en geograf som lukket øynene og spurte seg selv hva som var særegent med begrepet sted. Han svarte spørsmålet med å skille det fra begrepet rom. Der rom er noe fysikken forholder seg til, eller økonomiske modeller som måler avstander eller hastigheter mellom a og b, er steder noe vi må stoppe opp for å oppdage. Der sted er personlig, er rom abstrakt.

Sammen med andre såkalte humanistiske geografer ble undersøkelsen av sense of place, eller stedsfølelse, sentralt. Fokuset var nå ikke rettet mot å beskrive en særegen region eller fylle kart med kvantitative data, men steders mening.

I slike kvalitative undersøkelser dukker ofte den tyske filosofen Martin Heideggers begrep om væren-i-verden opp. Vi hjemliggjør jorden, mente Tuan. Slik sett er dette blikket på sted ikke begrenset til små koselige hytter som Heidegger skrev om som autentiske, men en vektlegging av det rolige på bekostning av det omskiftelige er likevel hyppig.

Der Tuan sammenlignet steder med pauser og rom med bevegelse, påpekte på lignende vis hans kanadiske kollega Edward Relph at motorveien er stedsløs. Målet må ikke være inautentiske steder som veier og turistfeller, men autentiske steder vi eksistensielt tar del i, er en del av

For Norges del mente også filosofen Arne Ness at økt urbanisering, globalisering og handel utfordret steder. Et sted skriver han at «there seems to be no place for PLACE anymore». Mest kjent for å drøfte disse spørsmålene her i landet er imidlertid redaktør og arkitekt Christian Norberg-Schulz, som skrev boken Mellom himmel og jord: om hus og steder. Forøvrig var han glad i å lete etter stedenes ånd, genius loci. Og da han i Byggekunst skulle anmelde det nye galleriet Centre Pompidou i Paris, fant han at eksteriøret i harmoni med omgivelsene rundt og deres «minner». Men: «inne i bygningen, derimot, er de poetiske kvalitetene glemt. Her opplever vi et ingensteds, der intet «finner sted» (1978/1, 30).

Men Norberg-Schulz var også glad i postmoderne strømninger som vokste på 1970- og 80-tallet. Disse medbrakte et kaos som ødela alt som smakte av autentisitet.

Sosialt konstruerte steder

Må steder nødvendigvis være reaksjonære? Fokuset på det essensielle og autentiske hadde fått mange til å stille det spørsmålet. Den britiske geografen Doreen Massey undersøkte spørsmålet i et kjent essay fra 90-tallet.

Nei, svarte Massey, og begrunnet det med en beskrivelse av sitt nabolag Kilburn i London. Kjent for etnisk mangfold og stor aktivitet som folk som løper for å kjøpe avisa og passerende biler på vei til flyplassen, var Kilburn slettes ikke et rolig sted. Likevel følte Massey tilhørighet. Kilburn hadde slettes ikke én identitet, men flere.

Så lenge steder ikke forstås som avgrensede enheter og bare fortolkes, mente Massey vi kunne lage en progressiv eller global stedsforståelse (global sense of place). Istedenfor for å lete etter en fiktiv historisk sjel, var målet heller å se på steder som punkter som samlet en rekke strømmer som rant gjennom det. Stedet er vel så mye preget av hva som ikke er der som av det som er der.

På tross av sitt forsvar for det subjektive behovet for tilhørighet, må Massey forstås som del av en bevegelse i stedsteoretiseringen som bringer politikk inn.

Selv om Massey forsøkte å forsvare stedstilhørigheten fra kritikken mot alt snakket om autentiske steder, er hun likevel del av en forståelse av steder som ikke kan reduseres til noe menneskelig og essensielt, men som noe som skapes av økonomiske maktrelasjoner, men også kulturelle, språklige eller kroppslig praksiser.

Massey introduserer ideen om en maktgeometri for å forstå hvordan vi er vevd inn i ulike steder på ulike måter; der noen fanget på et sted mens andre mobile over hele verden.

En annen analyse av steders konstruksjon i makt kom fra den franske filosofen Michel de Certeau i en bok fra 1980. I sin analyse av urbanisme og byplanlegging presenterer han skillet mellom strategi og taktikk. Strategier er makten eller planleggernes forming av steder, mens taktikk er beboerne eller forbipasserende faktiske bruk. de Certeau fokuserte på planleggingen av det bygde og bruken av det, men også identitetskonstruksjon og lesning kan trekkes inn her.

Slaget om stedet

Med de Certeaus begrepspar kan vi gå tilbake til Arvid Strand og Bård Torgersens uenigheter. Der planleggeren mente å se i Rykkinn «hver dag hvordan de fysiske rammene som planene la for utfoldelse, fungerte i tråd med teoriene» så forfatteren at en alternativ bruk av rommet var i spill.

Hva er det da som er Rykkinns stedsidentitet? Svaret er vel at alle tre perspektivene som her er gjennomgått må trekkes inn. Rykkinn er en lokasjon på et kart, den er en subjektiv erfaring – som vel å merke kan være ulik for en ung kommende planlegger og en som henger på gatehjørnet – men steder er også sosialt konstruert gjennom makt, men også hverdagslivets sporadiske taktikker.

Det er imidlertid ikke bare strategiene til 1970-tallets byplanleggere som blir utfordret av disse perspektivene, men også dagens respons på denne planleggingen, for også den må sies å være en strategi.