Onsdag la regjeringen fram sin nye nasjonale strategi for den sosiale boligpolitikken.
Sarah Prosser, styreleder i nabolagsinkubatoren Tøyen Unlimited og tidligere spesialrådgiver ved Byrådsavdeling for byutvikling i Oslo kommune, mener regjeringens strategi er for tafatt.
– Den inneholder veldig lite konkret. Det er snakk om å «vurdere» ulike tiltak, å «bygge videre» på erfaringer eller «skaffe mer kunnskap». Når det er sagt, er det mye bra som skal tas videre og som gir reelle muligheter for mer inkluderende boligløsninger for de vanskeligstilte som eksempelvis utviklingshemmede. Men det mangler nye ideer for barn og unge og for dem som mangler økonomiske ressurser til å eie innenfor det kommersielle markedet. Jeg hadde nok ønsket meg noen modige og kreative løsninger. Det som fungerte ganske godt fram til for 20 år siden, fungerer ikke nå lenger. De har tatt imot rundt 500 høringsinnspill og endt opp med noe som er veldig lite forpliktende, sier Prosser.
Nikolai Astrup, kommunal- og moderniseringsminister (H) sier at regjeringen med den nye strategien vil rette innsatsen mot de vanskeligstilte på boligmarkedet, som over tid sliter med å skaffe seg et godt sted å bo.
– Hvordan vi bor, påvirker alle deler av livet. Derfor er målet med regjeringens nye strategi å bidra til at flere får et trygt og godt hjem, sier Astrup i en pressemelding.
Statsråden viser til at å bo trangt eller å slite med å betale husleien eller boliglånet, er en stor belastning som ofte går mest utover barn og unge. I strategien legger derfor regjeringen opp til å prioritere barn og unge, personer med nedsatt funksjonsevne og dem som står i fare for å bli eller er bostedsløse.
– Ingen skal måtte gjøre seg fortjent eller kvalifisert til å få hjelp. Målet er at alle, uavhengig av bakgrunn, forutsetninger og personlige egenskaper skal få muligheten til å eie og forme et hjem som passer dem, sier Astrup.
I strategien lanserer regjeringen en nullvisjon for bostedsløse og en rekke konkrete tiltak som skal bidra til at flere vanskeligstilte får mulighet til å komme seg inn på boligmarkedet. Prosser viser til at regjeringen siterer et av FNs mål for bærekraftig utvikling, nemlig at «alle skal ha tilgang til tilfredsstillende og trygge boliger til en overkommelig pris».
– Strategien ser ut til å ha glemt dette med overkommelig pris og bare sett på at boligene skal holde en viss standard. Det finnes tiltak i strategien for å støtte folk inn i egen bolig, men dét er ingen garanti for at folk skal kunne fortsette å bo der. Det er også uklart hva regjeringen mener med at en bolig er trygg. Er det bare at man ikke skal bli syk eller redd av å bo der? Hva med sterkere tiltak for å faktisk trives i et hjem? Videre er regjeringen opptatt av å gi visse grupper startlån. Det er bare en rimelig inngang til det kommersielle boligmarkedet. Man gir folk et tilskudd, men ser ikke på de systemiske årsakene til at boligene er så dyre, eller hvorfor ikke alle har tilgang til dem – og kommer dermed ikke til roten av problemet, sier hun.
Prosser mener mangel på forståelse av de grunnleggende årsakene til boligvansker går igjen i avsnittet om koronapandemien og hvor viktig det er med bolig.
– Mer bostøtte er løsningen til regjeringen, men trangboddhet og mangel på sosialt nettverk i et nabolag løses ikke bare med bostøtte. Det er også et samfunnsoppdrag i å skape nettverk og gode miljøer for trygghet og langsiktighet, sier Prosser.
Hun mener strategien retter manglende oppmerksomhet på å redusere ulikhet i samfunnet og på å bygge nabolag og som gir stabilitet for barn og ungdom. Regjeringens strategi bærer også preg av fravær av støtte til ideelle, ikke-kommersielle og nabolagsbaserte aktører i boligbyggingen, framholder Prosser.
– At regjeringen bruker mulighet for økt diskriminering som en årsak til å ikke legge ikke føringer for at leiekontrakter skal være lengre, er bak-fram, sier hun.
– Det er positivt at regjeringen prioriterer å skaffe mer kunnskap om diskriminering på leiemarkedet – løs heller problemet enn å la korte leiekontrakter bli værende. Det er kjempeviktig. Det er mange med unorske navn eller mange barn som blir diskriminert.
Prosser viser til at det i Skottland, hvor hun selv er oppvokst, er kommet en ny lov som skjerper rettighetene til leietakere. Her er det strenge kriterier for når en huseier kan kaste ut noen.
– Det er kjempebra at strategien retter søkelyset mot leiemarkedet i større grad, men jeg hadde ønsket meg styrkede rettigheter for leietakere. I Skottland er det også slik at absolutt alle som skal leie ut, må registreres hos myndighetene, og de får en heftig bot om de ikke er registrert. Det fører til at flere får ordnede leieforhold. Men i Norge vil regjeringen vil bare forske på temaet, i stedet for å ta grep med lovgiving, sier hun.
Hun viser også til at det i Storbritannia og Danmark finnes kunnskapssentere for boligsosial utvikling, fysiske steder hvor man kan møte opp og få opplæring, kursing, kobling og kompetanseheving. Det er noe ganske annet, mener Prosser, enn nettsider hvor man kan lese seg opp, eller et boligforum med forskere og departementet én gang hvert år, slik man foreslår å videreføre i Norge.
– Et bedre faglig miljø vil gjøre det lettere å skape boligløsninger sammen med beboerne selv. Nå er det slik at det som er av spirende ideer får et klapp på skulderen, og lite annet. Hvis vi tar utgangspunkt i at innovasjon kommer fra dem som er nærmest problemene, bør slike initiativer støttes også økonomisk. Samtidig ser vi at Husbanken er blitt mer sentralisert – og for lite interessert i å samarbeide med nyskapende prosjekter som kommer fra folket selv. Det er farlig å undervurdere folks lyst til å bidra og bli involvert. De aller fleste motiveres av å bli sett på som en likeverdig ressurs heller en enn midlertidig medvirker, sier Prosser.
– Det er bra at Boindeksprosjektet blir nevnt og skal støttes, sier hun.
Boindeksen er et måleverktøy for bostandard og bomiljø i kommunale boliger som forskere ved OsloMet og høyskolen VID har utviklet sammen med Leieboerforeningen. En del av metoden innebærer at leietakere er medforskere i prosjektet.
Prosser mener at samtidig som småspirer i lokalsamfunn skal støttes, bør man som regjering tenke mye større. Hun trekker fram et et eksempel fra Italia. Her ble det for ti år siden opprettet et stort sosialt boliginvesteringsfond med en størrelse på rundt 30 milliarder kroner.
– Noe sikt kunne virkelig ha monnet, men ingenting ambisiøst som ligner på dette er nevnt i strategien. Jeg ønsker meg tildelinger til og partnerskap med ideelle aktører kunne blitt sett på som like viktig som de kommersielle nevnt i strategien, også hvor man i partnerskap med lokale sosiale allianser kan utvikle boligformer som gjør at profitten går tilbake inn i bolig- og nabolagsprosjekter, sier Prosser.
Ole Mikal Yong Pedersen er sosial entreprenør i Nedenfra, som blant annet står bak Tøyen Boligfestval. Nedenfra er et sosialt foretak som tilbyr tjenester innen medvirkning og byutvikling med særlig blikk på bolig og kultur.
Pedersen trekker fram flere deler av strategien som han mener er bra.
– Det å øke øke rammen til startlån er bra, og også at man spisser BSU-sparing til å gjelde førstehjemskjøp, og at ordningen ikke gjelder om du allerede eier bolig. Det er også et godt tiltak å vurdere lengre minstetid på husleiekontrakter, selv om det nok kunne vært mer forpliktende, sier Pedersen.
Av de tingene han savner i strategien, nevner han en gjennomgående mangel av planer for å bygge ut tredjesektorboliger.
– Det er skuffende at tredjesektorboliger er helt fraværende i kapittelet om sosial bærekraft. Dette kan være en del av nøkkelen til å løse en del av utfordringene i boligsektoren, og jeg skulle gjerne ha sett en diskusjon om dette, for eksempel som en del av forslaget om å tillate kommunene å regulere disposisjonsform. Da kan man gi kommunene handlingsrom til også å regulere for tredjesektorboliger. sier Pedersen.
– Jeg savner også en tydeliggjøring av hva det er vi snakker om i strategien. Problembeskrivelsene er veldig generelle. De treffer ikke Oslo spesielt og storbyene generelt. Det er langt flere i byene som er vanskeligstilt i den forstand at de ikke kommer inn på boligmarkedet enn hva strategien beskriver, sier han.
Den forrige nasjonale strategien «Bolig for velferd» var gjeldende for perioden 2014 til 2020.
– Regjeringen har redusert ambisjonene fra den forrige strategien og uttrykker det eksplisitt. I forrige strategi var målet at alle skal ha et godt sted å bo. Nå er det erstattet med at ingen skal være bostedsløse. Det er to helt forskjellige ting. Nå er målet at ingen skal bo på gata, og ikke at alle skal ha et godt sted å bo. Det er ikke et skritt i riktig retning, sier Pedersen.
Han har også lagt merke til at strategien inneholder et eget kapittel om sosial bærekraft.
– Jeg ble glad da jeg så de hadde et slikt kapittel, men ble skuffa da jeg leste det. Det er ingen ideer om hvordan man skal bygge gode nabolag, det er bare et forslag om å vurdere muigheten for å regulere disposisjonsform som er det generelle tiltaket. Dette treffer i hvert fall ikke i Oslo. Forrige strategi hadde mer fokus på nærmiljø, og den nye strategien er svakere på dette punktet. Det er selvsagt bra med fokus på egnede boliger for eldre og finansiering av boliger i distriktene. Men sosial bærekraft kan være så veldig mye mer.
Regjeringen har også lagt inn et punkt om at boligstiftelser skal kunne selges:
«Det er i dag 123 kommunale boligstiftelser som har en kommune som eneste oppretter. Mange av disse ble etablert på 1980- og 90-tallet. I den perioden ble det gitt økonomisk støtte fra Husbanken til å skille ut forvaltningen av boliger til vanskeligstilte i stiftelser. Støtteordningene fra denne perioden er i dag borte», argumenterer regjeringen.
– Dette motvirker boligsosiale formål. Vi kan helt klart ha en en diskusjon om drift og forutsetninger for boligstiftelser, men denne organisasjonsformen er et godt verktøy til å oppnå gode boligsosiale formål, sier Pedersen.
Hos OBOS er konsernsjef Daniel Kjørberg Siraj tilfreds med at et av forslagene i den nye strategien er å gi større handlingsrom for kommunene til å ta boligsosiale hensyn i kommunal planlegging, blant annet ved å kreve nye etableringsmodeller og flere leieboliger i nye boligprosjekter.
Astrup åpner for at kommunene gjennom plan- og bygningsloven skal kunne stille krav om at en andel av boligene i nye prosjekter blir satt av til ulike løsninger som gjør det lettere for flere å eie egen bolig. Dette mener OBOS ligner mye på et forslag de selv lanserte tidligere i høst.
– Vi har stilt oss spørsmålet: Hvordan kan flere få mulighet til å eie sin egen bolig i pressområder som Oslo? Et av svarene er at myndighetene må gis rett til å kreve at utbyggerne selger nye leiligheter med boligkjøpsmodeller som sikrer en rimeligere inngangsbillett til boligmarkedet enn i dag. Dette kan skje ved at et visst antall boliger i et boligprosjekt, eksempelvis 10–20 prosent, skal tilbys gjennom alternative boligkjøpsmodeller. Vi tror dette vil være mulig å gjennomføre med lønnsomhet for både små og store boligbyggere, sier Siraj i en pressemelding.
Også Røde Kors savner mer konkrete tiltak i strategien til regjeringen.
– Vi er glad regjeringen anerkjenner at det er tøft for dem som ikke har et godt sted å bo i dag, med statsministerens nullvisjon for bostedsløse i Norge. Samtidig mener vi regjeringen kunne vært mer konkrete i sine forslag for å sikre alle tak over hodet, sier analytiker i Røde Kors Ingrid Iversen Hølaas, ifølge Aftenposten.
Strategien foreslår også lovendringer som skal stramme inn kommunenes ansvar for å sikre at alle har et trygt hjem.
Røde Kors kritiserer også regjeringen for å bruke gamle tall når de slår fast at 4.000 regnes som bostedsløse. Organisasjonen påpeker at tallene er fra 2016 og at nye tall først kommer neste år.
– Det er overraskende at regjeringen ikke har kartlagt hvor mange bostedsløse det er i Norge nå, skriver Røde Kors i en pressemelding.
Regjeringen sendte onsdag også en ny lov på høring som skal klargjøre kommunenes ansvar for det boligsosiale arbeidet. Den vil også gi fylkesmannen ansvar for å føre tilsyn med at kommunen oppfyller plikten til å gi bistand til vanskeligstilte på boligmarkedet.
Blant kravene til kommunen er at den skal ta boligsosiale hensyn i planleggingen og ha oversikt over behovet for boliger til vanskeligstilte.
I Plan 1/2020 stilte vi spørsmålet: Hvor har det blitt av arealplanlegginga? Aarsæther, Hanssen og Hofstad kommenterer artikkelen i samme nummer, uten å a lest artikkelen vår særlig grundig. I alle fall tillegger de oss i svaret en rekke oppfatninger vi ikke har. Her kommer et forsøk på oppklaring og noen presiseringer.
Regjeringen oppretter i alt 92 nye studieplasser innenfor planfag.
Hav Eiendom ber om innspill fra innbyggerne til hvordan Grønlikaia i Oslo skal bli i framtida. – Da Fjordbyen ble planlagt for snart 20 år siden, var det stor avstand fra det arkitektene jobbet med og folks bevissthet. Nå som området har tatt mer form, begynner bevisstheten hos innbyggerne å bli mye tydeligere, og da følger engasjementet med, sier Henning Sunde i Rodeo arkitekter.